Monday, 27 February 2017

Let’s Make Our World Whole!

Christopher Alexander
I’m not a scholarly man and I have no vision to come up with any new theories, what I hope is to get a glimpse of the understanding of the world held by many greater thinkers. But why is it so important for me to get this understanding when I’m just a simple man? It started a few years ago when I wanted to build a nest for myself and my beloved wife. Unfortunately, what should have become an expression of our lives and our unification with the universe, became like being sucked into a black hole, losing all energy and trust in society.

The developer would of course say that it was something wrong with me; as would the people of the bureaucracy. But could it be a problem somewhere else? Could it be that what happened with me was a healthy reaction against sick structures in society? After I came to know Christopher Alexander I see this as a possibility:
The mechanistic idea of order can be traced to Descartes, around 1640. His idea was: if you want to know how something works, you can find it out by pretending that it is a machine. You completely isolate the thing you are interested in – the rolling of a ball, the falling of an apple, the flowing of the blood in the human body – from everything else, and you invent a mechanical model, a mental toy, which obeys certain rules, and which will then replicate the behavior of the thing. It was because of this kind of Cartesian thought that one was able to find out how things work in a modern sense.

However, the crucial thing which Descartes understood very well, but which we most often forget, is that this process is only a method. This business of isolating things, breaking them into fragments, and of making machinelike pictures (or models) of how things work, is not how reality actually is. It is a convenient mental exercise, something we do to reality, in order to understand it.

Descartes himself clearly understood his procedure as a mental trick. He was a religious person who would have been terrified to find out that people in the 20th century began to think that reality itself is actually like this. But in the years since Descartes lived, as his idea gathered momentum, and people found out that you really could find out how the bloodstream works, or how the stars are born, by seeing them as machines – and after people had used the idea to find out almost everything mechanical about the world from the 17th century to the 20th century, people shifted into a new mental state that began treating reality as if this mechanical picture really were the nature of things, as if everything really were a machine.

For the purpose of discussion, in what follows, I shall refer to this as the 20th century mechanistic viewpoint. The appearance of this 20th century mechanistic view had tremendous consequences, both devastating for artists. The first was that the “I” went out of world picture. The picture of the world as a machine doesn’t have an “I” in it. The “I”, what it means to be a person, the inner experience of being a person, just isn’t part of this picture. Of course it is still there in our experience. But it isn’t part of the picture we have of how things are. So what happens? How can you make something which have no “I” in it, when the whole process of making anything comes from the “I”? The process of trying to be an artist in a world which has no sensible notion of “I” and no natural way that the personal inner life can be part of the picture of things – leaves the art of building as a vacuum. You just cannot make sense of it.

The second devastating thing that happened with the onset of the 20th century mechanistic world-picture was that clear understanding of value went out of the world. The picture of the world we have from physics, because it is built only out of mental machines, no longer has any definite feeling of value in it: value has become sidelined as a matter of opinion, not intrinsic to the nature of the world at all.

And with these two developments, the idea of order fell apart. The mechanistic idea tells us very little about the deep order we feel intuitively to be in the world. Yet it is this deep order which is our main concern. The Phenomenon of Life, by Christopher Alexander, page 16
I should like to say; the whole goal is to make the world whole. The ancient Greek word hamartia is rooted in the notion of missing the mark, and is in our culture better known as the word ‘sin’. The whole goal with our existence, our time on the Earth, is to make the world whole, a living whole. I cannot imagine a greater sin than not making the world whole, because not doing so we completely miss the mark, the goal, and doing this we lose ourselves as well. To see the world as fragmented, as parts – machinelike, according to the mechanistic idea of order – we are creating the framework for the biggest sin ever committed by mankind. This is why we should now enter the post-Cartesian era!
The huge difficulties in architecture were reflected in the ugliness and soul-destroying chaos of the cities and environments we were building during the 20th century – and in the mixed feelings of dismay caused by these developments at one time or another in nearly every thinking person, indeed – I would guess – in a very large fraction of all people on Earth . New Concepts in Complexity Theory (PDF), Christopher Alexander
But how is it possible to make something whole? Isn’t such a big task better left to God? No, this could not be more wrong! It is our mechanistic idea of order that robs us from what is natural for us to do. And worst of all, this false idea of order has now become so massively pervasive and organised in our society that even if you want to and know how to make something whole, you will be opposed and oppressed by the system. The system doesn’t allow you to become whole, by making your world whole. Our current systems are not whole, not at all.

What is then needed to make something whole? According to my still very small and limited understanding of Alexander’s work I see four key points:
  1. It reflects the beauty of the universe, which means it’s bound together by the fifteen structure-preserving properties you find in nature.
  2. Always create centers, which together help create stronger centers, to make a coherent and living whole.
    “At the root of these fifteen properties, there appears to be a recursive structure based on repeated appearances of a single type of entity — the primitive element of all wholeness. These entities are what I call “centers”. All wholeness is built from centers, and centers are recursively defined in terms of other centers. Centers have life, or not, in different degree, according to the degree that the centers are built from other centers using the fifteen geometric relationships which I have identified.” (source)
  3. It must be generated; it means it must be made up by small steps that at every step adapt to forces or structures in its surroundings.
  4. It has its origin in a pattern language. This pattern language should always seek to be in harmony with forces in and between humans and nature, by making meaningful connections between everything, animate and inanimate.
To be honest, the entrepreneurs that built my house were doing the opposite of all this in every way. The only interests they had were, in the following priority: to make money (use the simplest materials implemented in the simplest way), to follow the drawings (a drawing or design made a long time ago by a person far away, used a hundred times at very different places) and to follow the laws (doing the minimum that the building laws require). I cannot see that this entrepreneur, a huge entrepreneur, had any interests for the whole at all.

And this way there could not be any “I” in what they were making for me and my wife, because they didn’t give a damn about me or my wife. A thing, a house, a place, can only be whole if there is an “I” in it, if you feel to be one with the world and the universe when you see it, or live in it.

Another devastating introduction in the early phases of industrial society was the “the invisible hand”, by Adam Smith.
But, by contrast, in the early phases of industrial society which we have experienced recently, the pattern languages die. Instead of being widely shared, the pattern languages which determine how a town gets made become specialized and private. Roads are built by highway engineers; buildings by architects; parks by planners; hospitals by hospital consultants; schools by educational specialists; gardens by gardeners; tract housing by developers.

The people of the town themselves know hardly any of the languages which these specialists use. And if they want to find out what these languages contain, they can’t, because it is considered professional expertise. The professionals guard their language jealously to make themselves indispensable.

Even within any profession, professional jealousy keeps people from sharing their pattern languages. Architects, like chefs, jealously guard their recipes, so that they can maintain a unique style to sell.

The languages start out being specialized and hidden from the people; and then within the specialties, the languages become more private still, and hidden from another, and fragmented. The Timeless Way of Building, by Christopher Alexander, page 231 – 232
This is the work of “the invisible hand”; this is what happens when cooperation is replaced with competition, the beautiful pattern languages of our communities die.

To believe in “the invisible hand” is like believing in the emperor’s new clothes; it makes no sense. What we should do is dress up with real clothes decorated with beautiful patterns of eternal truth.

What we need now is to replace “the invisible hand” with “the visible hand”. But where is this visible hand? Actually, it could be your hand, because a true pattern language is generated by the actions made by the hands of millions.

Still, the most visible hand I see in the world today carries the name permaculture, and this hand holds a big pencil, a pencil which creates the most beautiful patterns upon the surface of our Earth – a beautiful pattern language.

How can we know that something is whole? What would it feel like if our world were whole? In a timeless world, with a timeless way of living!
When we are as ordinary as that, with nothing left in any of our actions, except what is required – then we can make towns and buildings which are as infinitely various, and peaceful, and as wild and living, as the fields of windblown grass.

Almost everybody feels at peace with nature: listening to the ocean waves against the shore, by a still lake, in a field of grass, on a windblown heath. One day, when we have learned the timeless way again, we shall feel the same about our towns, and we shall feel as much at peace in them, as we do today walking by the ocean, or stretched out in the long grass of a meadow. – The Timeless Way of Building, by Christopher Alexander, page 549
Republished in celebration of the 40-years anniversary of "A Pattern Language". Original post here.

Kulturvandring etter grenda til Totenåsens apostel

Les hos debatt1.


Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, sammenknyttet grendene rundt Totenåsen med sitt virke. Jeg ser på Dahl som en av vårt distrikts aller mest spennende personligheter, og synes han hittil ikke har blitt tildelt den interessen han fortjener. Derfor vil jeg foreslå en kulturvandring etter grenda hans.

Totenåsens apostel i yngre dager

Emissær Dahl bodde i Holmstadengen, den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda. Ved den første av engene, Grythengen, levde min oldefar, som var av de første som ble omvendt da Dahl tok turen over Totenåsen fra Hurdal i 1892. Mellom disse engene var et nært vennskap.

Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel hadde sin base - og hvor han mottok Landbruksselskapets diplom for sitt landbruk, er i en sørgelig forfatning. Situasjonen for Grythengen er nesten like tragisk, overbelastet av tung teknologi og nymotens eneboliger, som kveler stedets kulturhistoriske egenart.

Holmstadengen, den andre av engene etter Kronborgsætergrenda

Grythengen spilte en viktig rolle for grenda til Totenåsens apostel, stedet var grendas velkomstsportal, et sted hvor omvandrende emissærer alltid var velkomne. Det var et godt samarbeid mellom Grythengen, Holmstad og Holmstadengen, disse tre brukene var kjernen for Fellesmisjonens arbeid på Toten, som Dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg.

Grythengen, den første av engene etter grenda til Totenåsens apostel

I tillegg til å være sentralt i opparbeidelsen av Fellesmisjonen, var Grythengen også avslutningssted for en annen kulturtradisjon, vannkraftsindustrien fra Kvernumsstrykene ved Skreia. Her holdt fossemøllingsslekta til ved gården Fossemøllen, nåværende Kværnum bruk.

Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble i sin tid hentet herfra for å arbeide som husmann under gården Grythe, hvor hans oppgave var å utnytte vannkraften i Olterudelva. Ruinene etter dammen og vannkanalene herr Fossemøllen opparbeidet er tydelige minner den dag i dag.

En tid har jeg ønsket å etablere et museum for Totenåsens apostel, men tror nå dette er et prosjekt som alle kommunene rundt åsen bør gå sammen om. Derfor vil jeg konsentrere meg om å ivareta den andre delen av kulturhistorien fra Grythengen, dette er de siste minnene etter den engang så stolte fossemøllingsslekta ved Olterudelva. Etter mitt skjønn kan dette best gjøres ved en kulturhistorisk vandring etter elva for hva jeg kaller Fossemøllen II, da Fossemøllen I var ved Kværnum.

Kulturvandringen begynner ved det som var potetåkeren til Per Post, hvor man går ned fra vegen etter rådyrstien. Under de mektige granene ved Olterudelva passer det også å avslutte vandringen, hvor man kan fordøye alle inntrykkene til den liflige sildringen av elva.

Jeg har søkt Eidsiva om midler til dette prosjektet. Men for å få til denne kulturstien på beste mulige måte er jeg helt avhengig av en skjermingsvoll i overkant av skogen, da denne er altfor eksponert. Det er avgjørende at kommunen støtter opp om denne, slik at man får en god omramming om prosjektet.

Eidsiva bør støtte dette prosjektet som en kompensasjon for alle inngrepene etter elva

For egen del makter jeg kun å lage til en kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II. Men ønsker kommunens kulturavdeling å gå aktivt inn er det en mulighet å lage en utrolig spennende kulturhistorisk runde her i Øverskreien. Den delen som omfatter min parsell har jeg omtalt her:

- Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Denne kan ledes videre etter elva opp til Nygardseterdammen, fiskedammen som Totenåsens apostel opparbeidet. Dammen bør graves ut igjen og brua rekonstrueres. Videre fører vegen opp til Holmstadengen, hjemmet til husmannssønnen, emissæren, skomakeren, forfatteren og jordbrukeren M.J. Dahl, preget av et vemodig vakkert forfall. Herfra er en fantastisk utsikt!

Totenåsens apostel opparbeidet Nygardsæterdammen med rå muskelkraft, og var så langt fra en bleik emissær som det er mulig å komme. Her på brua satt han og fisket bekkeørreten til årets nypoteter. Grunnet grøftingen oppe på åsen har nå elva ustabil vannføring, slik at ørreten har gått dukken og dammen drevet igjen.

På veg ned igjen må det settes opp ei informasjonstavle for storgarden Holmstad, hvor vekkelsen på Toten startet i selveste finstua. Våningshuset er dessuten designet av storgards-arkitekten Rudolf Braathen. Han hadde i sin tid et nært samarbeid med Kloppen Trevare, som laget søyler og andre detaljer for prosjektene hans. Neppe har noen arkitekt hatt like stor innflytelse for storgardene på Toten, og våningshuset på Holmstad er ei lita perle i hans ånd.

Våningshuset på Holmstad er ei lita perle fra Rudolf Braathens hånd. Hit kom M.J. Dahl første gang da han tok turen over åsen i 1892. Foto: Inger-Marit Østby

Deretter en stopp ved Grythengen, hvor man kan informere om det gamle vegsystemet, og om det nære vennskapet mellom Dahl og min oldefar, disse to rurale kjempene som satt ved hver sin eng etter Olterudelva. Marie Holmstad, herr Fossemøllens utkårede, livnærte seg som veverske her etter vevergrenda. Derfor passer det også å ta opp denne tradisjonen her.

Ved Grythe settes opp informasjon om denne gamle storgarden som forsvant, og kanskje om Grythenholmsvarden, som jeg mistenker har navnet herfra. Samt om hvordan Grythengen og Solhaug har sitt opphav i Grythe, og at disse tre kulturgårdene burde forblitt lik en hellig treenighet i kulturlandskapet.

Mellom Grythe og Smedshammer kan man gå etter gamlevegen slik denne var. Ved siden av Smedshammer ligger Rødningsby, som gav tomt til Skreiens bedehus. Herfra går man bort til bedehuset til Totenåsens apostel, som er i en trist forfatning. I tillegg er bekkekløfta bak bedehuset fylt igjen, denne markerte at bedehuset lå i Balke sogn. Man bør informere om at mens den sang- og musikkelskende Dahl la grunnlaget for Fellesmisjonen, ble denne tradisjonen avsluttet med sangeren Knut Anders Sørum. Jeg skulle gitt mye for en billett hvor Sørum og Dahl sang duett fra Pris Herren her på Skreiens bedehus!

Hvor mye skulle jeg ikke ha gitt for å høre Dahl og Sørum synge duett her ved bedehuset til Totenåsens apostel!

Fra bedehuset til den gamle sagplassen og den tredje Solhaug trevare er vegen kort. Her er bygningsmassen i utmerket hold! På vegen passerer man også tidligere Fossum handel, som drev utstrakt byttevirksomhet av varer med grendefolket. Man betalte gjerne med egg for smør etc.

Min bestemor hadde 85 høner, hvor hun byttet til seg smør fra egg til kringlebaksten her ved Fossum handel

Til slutt går vegen opp igjen til Blåveissvingen, hvor Fossemøllen II og min kulturvandring etter elva tar til ved potetåkeren til Per Post.

Får vi til dette kan det etter hvert være mulig å koble denne kulturvandringen i Øverskreien opp mot en større pilegrimsvandring rundt Totenåsen, i Dahls fotspor:

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Det er også mulig å knytte denne opp til Fossemøllen I og Kvernumsstrykene:

- Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

Fellesmisjonen drev dessuten sin forlagsvirksomhet fra Skreia stasjon.

Personlig kjenner jeg på en sorgbitterhet fordi jeg ikke fikk leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen:

- Et kulturhistorisk identitetstap

- Herr Fossemøllens øyensten

Men et godt plaster på såret er det hvis jeg får på plass kulturvandringen min etter Olterudelva, og med kommunens hjelp kan denne utvides til å omfatte hele grenda til Totenåsens apostel. Hvor man går oppover i dalen og ned igjen etter vegen, med et fantastisk utsyn foran seg. Derfor vil jeg snarligst foreslå et møte og at vi går sammen om denne kulturvandringen.

Hvilket vidunderlig skue!

Her ligger utrolig mye svært spennende kulturhistorie og venter på å bli løftet fram igjen i lyset. Den var i ferd med å støve ned og glemmes. Håper derfor dere vil hjelpe til med å børste støvet av den?

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik

Sunday, 26 February 2017

Sven Røgeberg: Mot en fossil endetid

Introduksjon


Dette er akkurat det essayet jeg har drømt om å skrive, men ikke kom noen veg med. Er umåtelig takknemlig for denne usedvanlig konsentrerte, poengterte og klarsynte oppsummeringen av verdenssituasjonen. Det har vært mye bra på steigan.no om temaet, men dette essayet er i en helt egen klasse. Perspektivene i denne teksten må være vår rettesnor i arbeidet med alternativer.

Som artikkelforfatteren vet, men som ikke ble nevnt, har vi i høy grad gått tilbake til kull de seinere tiår for å drifte vår industrielle sivilisasjon:


Det er nesten litt godt at Rosling er død, vekstapologetenes fremste herlighetsteolog. Partipolitikken, fornybarsamfunnet og humanismen har ingen framtid. Mennesket er en svartelistet art, og vi står foran plastapokalypsen. Økonomien kollapser uten evig vekst, en umulighet. Terje Bongard vil ingen lytte til, selv om han er en bedre formidler enn Rosling og i motsetning til ham ser sammenhengene, og presenterer en mulig løsning for en dyster framtid.

Jeg har nå den uforlignelige samtalen med Bongard i "Mellom himmel og jord" 22. januar nedlastet som lydfil, ønsker noen denne tilsendt vennligst ta kontakt.

Vi kunne hatt et håp hvis ikke Bongards forskningsprosjekt var blitt avvist i 2014. Dessverre kunne han ikke presentere forskningsrådet for et "storslagent teknisk eventyr", slik artikkelforfatteren så korrekt beskriver det, og ble derfor avvist. Dette er vel også hovedårsaken til at så få vil lytte til vår fremste formidler. Fordi "denne pessimistiske tosken vil ha oss til å gå tilbake til stammesamfunnet!"

Denne teksten er for meg som for en munk å ha funnet et nytt hellig skrift. Legger den på bloggen min, og skal gjøre mitt beste for å spre den. Fordi den må danne vårt fundament i vår streben etter et levelig samfunn i en utpint verden!

Mot en fossil endetid


Opprinnelig publisert hos Kulturverk.

Rv. 4 - Viggadalen

Det går et spøkelse gjennom verden – knapphetens spøkelse. Det er slutt på billig og lett tilgjengelig fossil energi – det drivstoffet og materialet vår drømmeaktige velstand er skapt av.

Av Sven Røgeberg, lektor i filosofi, historie og tysk.
«Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.»
Frykt og beven hos fremskrittets ideologer. Men troen på innovasjoner som ennå ikke er gjort er fortsatt større enn troen på sammenbrudd og dommedag. Og hvordan skulle det kunne være annerledes? Vi lever da i en sekulær, postmalthusiansk tid?

I 1798 skrev presten og samfunnsforskeren Thomas Malthus boken An Essay on the Principle of Population. Her argumenterer han for at verden ikke greier å produsere nok mat til en raskt økende befolkning.

Det er vanlig å kritisere Malthus for ikke å ha forutsett de teknologiske innovasjonene som gjorde det mulig å øke matproduksjonen.

Den nye teknologien med landbruksmaskiner – og senere med kunstgjødsel, nye plantesorter, sprøytemidler mot ugress og innsekter – hadde imidlertid ikke vært mulig å realisere i stor skala uten et kraftig oppsving i bruken av fossil energi, først kull og senere olje og gass.

Malthus levde før kullproduksjonen i Storbritannia tok av. Den industrielle revolusjon var først og fremst en energirevolusjon. Brenning av fossilt karbon økte lønninger og profitt, og reduserte prisene på de fleste ting.

På hulevegger kan arkeologer studere hvordan fortidens jegere og sankere skapte vidunderlige hulemalerier for å forsikre seg om at de store byttedyrene alltid ville være der som utømmelige ressurser.

I dag skaper vi storslåtte fortellinger om tekniske eventyr som vil gi oss den energien vi trenger, når den fossile energien forsvinner. Fantasifostrene er ikke begrenset til isolerte grotter – ideen om fornybar energi er et kulturelt mem, hvis globale spredning ødelegger energiforsyningen.

Sannsynligvis burde all injeksjon av sol og vind i strømnettet forbys. Den “billige”, subsidierte kraften ødelegger prissignalene med den konsekvens at all energiproduksjon til slutt må subsidieres.

Drømmen om fornybar energi er hjernespinn av flere grunner:
  • Oppbyggingen av et fullskala, såkalt fornybart alternativ ville innebære et netto energitap, fordi det ville trekke store mengder fossil energi bort fra vareproduksjonen.
  • Å skalere opp et alternativt, helt fornybart energisystem ville koste for mye tid og penger. Å forsyne hus med sol- og vindgenerert strøm og varme er et lite problem sammenlignet med det å bygge boliger, ja all infrastruktur, uten bruk av fossil energi. Og olje er ikke bare drivstoff, men inngår som materiale i ting vi bruker og omgir oss med: Uten asfalt intet veidekke for elbilflåten. Kostnadene med å erstatte den fossile infrastrukturen og tingverdenen ville være astronomiske.
De stigende oljeprisene siden 1970 taller ble møtt med globalisering, lavere renter og økt gjeld, som bidro til at økonomien kunne fortsette å vokse enda noen tiår inntil finanskrisen rammet i 2008.

Nå er den økonomiske veksten ekstremt svak, samtidig som overheadkostnader som lederlønninger, pensjoner og gjeldsrenter fortsetter å stige.

Verdensøkonomien antar form av et nullsumspill, der økonomisk fremgang for er land betyr tilbakegang for andre.

De mer autoritære ledertypene – Victor Orban og Donald Trump, Putin og Erdoğan, ja kanskje Marine le Pen etter det franske presidentvalget til våren –er en forsmak på hvilke verdier og styreformer vi kan vente oss, når fossilalderen går mot slutten.

Det var først en økonomi drevet av billig fossil energi som gjorde at liberalismen og sosialismen – de to store opplysningsideologiene – kunne prege hele samfunnet med sine verdier. Verdier om politisk likhet, likestilling, toleranse, omsorg for de svake og uproduktive, avvisning av vold er fossile verdier og knyttet til eksistensen av et historisk enestående energisystem, som fra ca. 1800 tillot en eksponentiell vekst i levestandard og befolkning.

Partidemokratiet vil slite med å overleve slutten på den fossile industritidsalderen. Demokratiet er diktert av veksthensyn. Politikerne kan ikke annet enn å overgå hverandre i løfter om økt forbruk og høyere levestandard. En massiv satsing på fornybar energi som sol og vind vil strupe veksten og lede til et umiddelbart velstandsfall.

Derfor vil det kunne mobiliseres et velgerflertall for en aggressiv fossilkapitalisme, som skroter klimahensyn og miljøreguleringer i jakten på den siste olje og gass. Klima- og miljøkollaps senere er å foretrekke fremfor sammenbrudd straks.


For å dekke sine kostnader trenger imidlertid oljeprodusentene – selv etter å ha blitt kvitt klimatiltak og miljøreguleringer – så høye priser at stadig færre vanlige lønnstakere vil ha råd til oljeintensive produkter som egen bolig og ny bil. Det de amerikanske fracking selskapene vinner på den nye presidentens avvikling av klima- og miljøpolitikk vil de tape på proteksjonisme og handelskrig, som rammer deres internasjonale forsyningskjeder med høyere tollsatser og økt usikkerhet.

Hva skjer når Trumps kjernevelgere smertelig erfarer at heller ikke en aggressiv fossilkapitalisme kan gjøre Amerika storslagent igjen?

Epilog:

Denne kronikken er avvist av portvokterne til den offentlige diskusjonen i alle store riksaviser. Grunnen kan selvfølgelig være at teksten bare formidler pessimisme og ingen løsning. Selv dystopiske Eurabiateorier, som forutser en fremtidig islamisering av Europa i regi av en elitær femtekolonne, kommer opp med en radikal løsning for å stoppe undergangen til Aftenlandet.

Slike teorier slipper også til, fordi det gir skravleklassen anledning til å fremstå som høye og mørke i en verdikamp til forsvar for humanitet og likeverd.

Tilsvarende dreier nesten all kritikk av Trump og høyrepopulisme seg om etikk og estetikk: den vulgære og skamløse stilen, som tærer på verdisubstansen i vår sivilisasjon.

At verdiene som forsvares er fossile verdier, at sivilisasjonen vi er så stolte av er frembrakt innenfor et historisk enestående energisystem, at sol- og vindkraft ikke kan skaleres opp til et fullverdig alternativt energisystem og strømnett – dette er tanker som ikke er velkomne.

Ble de nemlig anerkjent, så måtte også Trumps fossile energipolitikk sies å representere en slags rasjonalitet, om enn aldri så desperat.

Tidligere av samme forfatter:

Essay: Vannet vi svømmer i og Gulljakten i Amazonas

Relatert

Uten å vite det har fienden noen lærdommer til oss

Kan kapitalismen redde seg selv?

Ytringsfriheten angripes – hvor blir det av reaksjonene?
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...