torsdag 20. august 2015

Design-nøkler for lommenabolaget

Da jeg leste Roger Aarli-Grøndalens kommentar "Naboer er best på litt avstand", ble jeg litt trist. Ingen tvil om at Grøndalen er en høysensitiv mann, noe han bør være stolt av. Dessverre tror jeg de fleste høysensitive, og også mange normalsensitive, til slutt ender opp som Grøndalen, desillusjonerte i den suburbane eneboligen. Men at den atomiserte eneboligen representerer frihet og lykke, er en illusjon. Nikos A. Salingaros oppsummerer hvorfor i fem korte punkter:

  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Det er tvilsomt om vi kan finne et eneste eksempel på virkelig god økososial design i Norge? Er det slik at høysensitive mennesker må isolere seg ute i suburbia for ikke å miste forstanden? Må det være slik? Atferdsøkologen Terje Bongard slår fast at vi trives best i mindre inngrupper. Skal fellesskapets gleder kun være forbeholdt de lavsensitive og ekstroverte?

AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) ser menneskene som brikker i maskinen, for teknokratiets håndhevere finnes kun en mennesketype, det mekaniske mennesket. For AKIS eksisterer ikke det biologiske og det åndelige mennesket, AKIS servile tjenere fnyser av slike tåpeligheter. 

En som har valgt å trosse AKIS sitt snevre menneskesyn er den amerikanske arkitekten Ross Chapin. For ham er mennesket biologi og ånd. Han har vist hva et menneske virkelig er i fysiske manifestasjoner, da vi er inngruppevesener med dype behov for å være omgitt av naturlige miljøer og form, kalt biofilia.

Chapin har utviklet en boform han kaller "pocket neighborhoods" eller lommenabolag. Sannsynligvis er Grøndalen så skremt etter sine erfaringer at han aldri tør å forlate eneboligen igjen, men hadde Chapins oppskrift på hvordan å lage gode nabolag vært normen, ville han nok i dag vært en lykkelig lommebeboer. Det er således ikke Grøndalen som har feilet, men en pervers byggenæring og et teknokrati som ikke tar mennesket på alvor.

Designnøklene er stingene som holder lommenabolaget sammen


Ross Chapin har utformet elleve designnøkler for gode lommenabolag, hvor alle kan trives i fellesskap, høysensitive, lavsensitive, normalsensitive, ekstroverte og introverte om hverandre.

Disse designnøklene kan sammenlignes med sting i ei lomme. Ingen av oss vil legge verdisaker i ei lomme med dårlige sting. Hvorfor skal vi da plassere våre og våre kjæres liv, det mest verdifulle vi har, i nabolag med råtne sting?

Chapins designnøkler er lik sting sydd av den sterkeste tråd. I et "chapinsk" lommenabolag kan vi trygt plassere våre og våre kjæres liv, uten å måtte leve i frykt for at stingene kan revne og det oppstår et lommehull.

Lommehullet


Et lommehul er en del av et kvasilommenabolag hvor de elleve designnøklene for levende lommenabolag er svakt til stede, og hvor enkelte nøkler helt kan ha forsvunnet. Da oppstår et lommehull, et sted hvor man ikke kan leve fullverdige lommeliv. Lommehull oppstår selvsagt ikke i et ekte "chapinsk" lommenabolag, hvor man bestreber seg på å inkarnere alle designnøklene til fulle, for slik å åpne portene til meningsfulle lommeliv. I et lommehull er det stor fare for at beboerne vil forsvinne, eller falle ut, fordi de ikke orker mer.

I Norge i dag finnes neppe et eneste fullgodt lommenabolag, men vi har en hel del kvasilommenabolag, som har oppstått som en følge av at enkelte representanter for AKIS har hatt en anelse om at mennesker er mer enn brikker i den store maskinen.

Et eksempel kan være ei husgruppe som er orientert rundt et lite fellesområde, men fordi AKIS verdsetter bilen mer enn mennesket går det ikke en gangveg mellom husene, men en bilveg. I hjørnet kan det skje at et hus blir stengt ute fra fellesområdet av en asfaltert plass. Dette bryter med designnøkkelen om at fellesområdet skal utgjøre hjertet i et lommenabolag, fordi her vil det være en parkeringsplass som blir husets "hjerte" og fellesområdet mellom husene.

De lommebeboerne som bor i ekte lommenabolag forteller at noe av hva de verdsetter mest er å ha utgang til en park, og ikke til en parkering.

Eksempel på et norsk kvasilommenabolag hvor huset som skimtes til venstre ikke har utgang til fellesområdet, men til en snu- og parkeringsplass.

Her har designerne brutt flere designnøkler på en gang, som "fellesområdet i hjertet", "gjemme bort bilen" og "inngangstransformasjonen".


En av mange negative konsekvenser er at avisbudet kommer kjørende inn på parkeringsplassen i tre-fire-tida om morgenen, og fordi soverommet vender ut mot parkeringsplassen (brudd på designnøkkelen om "intimitetsgradering"), får beboerne i hjørnet ødelagt nattesøvnen.

Sammenlign dette bildet av et rotekte "chapinsk" lommenabolag med kvasilommenabolaget ovenfor, og jeg håper du ser forskjellen? Her er i sannhet fellesområdet i hjertet, alle har direkte utgang til en park og ikke en parkering, og bilen er gjemt vekk. Også de andre designnøklene står i full blomst.

Bilen dominerer våre liv, å få slippe at denne okkuperer hjemmearenaen burde være en selvfølge i et lommenabolag. Dessverre er enkelte så inkarnerte i bilsamfunnet at de hevder biler er vakre, og hvor der er asfalt, der skal det være en bil. En ekte lommebeboer vil heller søke å eliminere asfalten og erstatte denne med et tre, en urtespiral eller noe annet vakkert. Mennesker med lommehjerter er delere av natur. Også bilen kan deles. Faktisk viser forskning at man ved bildeling kan redusere biltettheten til 1/13-del. Tenk hvilke muligheter som ligger her for et lommenabolag dominert av asfalt og metallmonstre!

Et annet særtrekk beboere av "chapinske" lommenabolag uttrykker tilfredshet over, er at de slipper å se inn i naboens vinduer, som et resultat av designnøkkelen "sammenvevde hus". Innsyn er ubehagelig for begge parter. I tillegg kan lysforurensning fra vinduslamper, TVer, dataskjermer med mer bli svært ubehagelig når man bor så tett på hverandre.

Et lommehull har mye til felles med et sort hull, det suger livskraften ut av de som bor der. Ofte kan man identifisere lommehull i et kvasilommenabolag som de områdene som er dårlig stelt, hvor det ikke ser ut til å være noen kjærlighet til stedet. Tilsvarende vil gjerne de stedene hvor Chapins designnøkler er sterkere til stede være preget av blomster, detaljer og liv.

Et lommenabolag er en helhet, ikke et despotisk eiendomsrettshelvete etter modell av den britiske lovteoretikeren William Blackstone. Har man et godt lommehjerte føler man seg derfor forpliktet til å hjelpe de uheldige lommenaboene som ikke har vært like heldige som dem selv, ved å hele tiden søke å styrke eller kompensere for de elleve designnøklene overalt i lommenabolaget. For en ekte lommebeboer kjennes dette som en glede, og ikke som et ork. Kjenner man ikke på denne gleden bør man vurdere å trekke seg ut av lommenabolaget.

Til slutt et lite tips til de som søker seg til et lommenabolag, se etter om postkassene er samlet eller om det er postkasse ved hvert hus. Chapin gjør det klart at i et lommenabolag har man felles post-kiosk, hvor postkassene gjerne er samlet ved inngangen til lommenabolaget, og utformet som en møteplass for lommebeboerne. Småsnakk om vær og vind er ikke å forakte, og kanskje kan samtalen en gang iblant åpne nye porter?

De 11 designnøklene for gode lommenabolag


Oversettelse av de elleve designnøklene i Ross Chapins bok "Pocket Neighborhoods", i kapitlet "Designing for Community", side 64-69.


Ross Chapin, mannen bak de elleve designnøklene for suksessfulle lommenabolag, hvor folk kan trives!

Tilhørighet og bidrag. Ethvert sted tilhører en større kontekst og former og bidrar til denne konteksten. Første spørsmålet som må stilles innenfor en design, er derfor hvordan planen kan forbindes med og bidra til å berike omgivelsene.

Hytteskalering. Hvis dobbelt boligtetthet tillates i en enfamiliesone, må husene være av en mindre skala for å minske innvirkningen på det omkringliggende nabolaget.

Individualitet. Selv om der er likheter, er enhver hytte unik. Denne individualiteten fostrer et personlig bånd av omsorg og identitet mellom huseieren og hennes eller hans hjem. Omsorgsfullt valgte vi eksteriørfarge for hver hytte i relasjon til hverandre - med totalt 24 forskjellige farger - som tydelig skiller en hytte fra en annen. Hvert hushold skaper sitt eget hagelandskap og en blomsterkassehage. Noen er lik overvokste engelske hyttehager, mens andre er enkle og zeninspirerte. Men de komplementerer alle hverandre.

Bilene samles og begrenses. Bilen dominerer i stor grad våre liv, så det er kritisk at den holdes i sjakk. Bevisst plasserte vi parkeringen vekk fra hyttene og skjermet fra gata, slik at beboerne måtte gå gjennom fellesområdet til inngangsdøra. Denne ordningen gir mulighet til å lukte på blomstene eller snakke med en nabo i dagliglivets flyt. Selv om det kan synes kontroversielt for noen, har det ikke vist seg å være vanskelig.

Lagvis overgang fra felles til privat. En sekvens av overganger definerer tiltagende private lag av personlig rom. En beboer som kommer hjem eller en gjest på besøk ankommer gjennom "implisitte" porter - nær postkassekiosken eller parkeringslommene - inn på den felles gårdsplassen. Herfra til inngangsdøra er det fem eller flere lag: en innramming av stauder, en lav stakitt av lerk med en svingport, forgården, innrammingen av verandaen med gjerde og blomsterkasser, samt selve verandaen. Inne i hyttene fortsetter lagdelingen, med aktive rom ut mot fellesområdet og private rom lenger bak og ovenfor.

Fellesområdet i hjertet. Når alle stier ledes gjennom og alle hyttene vender mot fellesområdet, er dette senteret i bofellesskapet. En felleshage ligger ved den ene enden, et rolig strekke med plen dekker den andre enden. Ei barnehuske henger fra det gamle plommetreet i sentrum. Til siden er et lite felleshus - et sted for å reparere en stol, så frøplanter om våren, og samles for selskap. På taket er en terrasse med kjempefin oversikt. Et skur tilbyr delt hageredskap.

Verandarom. Så mange verandaer i disse dager er kunstige imitasjoner, tegneserieaktige attributter, som kanskje ser fint ut, men som har absolutt ingen funksjon utenom som fasadedekor. En veranda skal være stor nok til å utgjøre et rom plassert rett utenfor de aktive rom i huset. Den skal også være plassert ved siden av fellesområdet, hvor huseierne kan velge å engasjere seg uformelt med naboene. Passasjen til inngangsdøra skal gå til siden av og ikke til senter av verandaen, for slik å bevare dens funksjon som et rom.

Øyne på allmenningen. Førstelinjeforsvaret for personlig sikkerhet er et sterkt nettverk av naboer som kjenner og bryr seg om hverandre. Når kjøkken og spiserom ser mot de delte fellesområdene, vil en fremmed fort bli lagt merke til og naboer kan lett kontaktes i nødsfall.

Sammenvevde hus. For å sikre privatlivet mellom hyttene er de "vevd" sammen i rekke: den "åpne" siden av et hus fronter den "lukkede" siden av det neste. Man kan si at husene er "sinket" sammen. Den åpne siden har store vinduer som vender ut mot sin sidehage (som strekker seg inn mot naboens hus), hvor neste hus har smale vinduer høyt oppe på veggen og takvinduer. Dette arrangamentet sikrer at naboer ikke ser inn i hverandres verden, for slik å ivareta privatlivets fred, samt å dempe for lys og støy.

Leve stort i et lite hus. Et lite hus kan fungere og føles som et stort når det er rikelig med lys og tilstrekkelig lagerplass. Himlinger på 270 cm. og høyere med store vinduer og takvinduer fyller rommene med lys, og skaper en mye større følelse av plass. Rikelig med lagerplass er en forutsetning, som kleskott, loft, og utendørs bod. Innebygde hyller, alkover, og nisjer tar mindre plass enn møbler og tilfører sjarm. Alle hovedrom er i første etasje, og man har romslige hemser med sambatrapper.

Enkle materialer, rik detaljering. Selv med standard hyllematerialer kan man skape et rikt lag av tekstur. Detaljene er ærlige men ikke masete, en fryd for øyet. Vi benyttet gjenbrukt, kvitkalket granpanel, hollandske dører i kraftige farger, vinduer med tradisjonelle kvitmalte gerikter, kryssfiner og lekter i himlingene, fargede middelhavsfliser til gulvet, og ingen gipsvegger.

torsdag 30. juli 2015

Meg som HS-person

Publisert hos Foreningen for høysensitive august 2015.


Alder: 47 år

Yrke/tittel: Fra tolv til 42 år jobbet jeg som femte generasjon på gulvet i familiebedriften, hvor jeg måtte gi meg grunnet en gryende industriastma forårsaket av trestøv. Siden har jeg arbeidet som deltids transportør, frilandsfotograf og blogger. Aller best trives jeg med å skrive for Kulturverk, et nettsted med store ambisjoner.

Bakgrunn: Barndommen tilbrakte jeg stort sett i Olteruddalen, en av mange smådaler ned fra Totenåsen. Oftest alene, men også sammen med andre barn i grenda, hvor vi lekte Robin Hood. Her satt jeg på post som indianer, bygde hemmelige stier og hytter i dalsida, studerte fuglelivet med mer. I likhet med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng, som flyttet til Øvre Skreien hvor jeg vokste opp som tolvåring, regner jeg meg først og fremst som et elvemenneske.

Omtrent samtidig som jeg gikk inn i stemmeskiftet, som den første i klassa, gikk jeg også inn i en slags dvale. Ungdomstida husker jeg ikke stort av, og jeg falt også ut av skolesystemet etter hvert. Oppe i tredveåra fikk jeg mannet meg opp til å ta tilbake noe av det tapte, og fullførte en toårig utdanning som tretekniker ved Gjøvik fagskole.

Med minimalt sosialt nettverk måtte jeg til det fjerne Østen for å finne kone. Er i dag lykkelig gift, med to flotte døtre på null og fire år.

Hvordan og når fant du ut om karaktertrekket høysensitivitet: Egentlig har jeg regnet meg som sensitiv så lenge jeg kan huske. Som barn reagerte jeg med sorg da de la ottadekke (en slags billig asfalt) på grusvegen i grenda vår. Etter hvert har jeg kommet til å regne meg som høysensitiv, og har sikkert snappet opp begrepet et sted uten at jeg husker når og hvor. Men at det finnes en forening for høysensitive fant jeg ut onsdag 29. juli 2015 på Gjøvik bibliotek, da kona stoppet opp ved informasjonstavla og et lite oppslag med informasjon om Foreningen for høysensitive lyste mot meg. Jeg hadde aldri forestilt meg at det fantes en forening for oss høysensitive, og meldte meg inn samme dag. Å ha en forening av likesinnede i ryggen kjennes som en stor styrke!

Hvordan har denne kunnskapen påvirket deg: Selv om jeg i voksen alder har følt på en slags stolthet over å være høysensitiv, er det meget motiverende å være del av et utvidet nettverk. De kan ikke overse oss når vi utgjør hele 20 prosent av befolkningen, i alle fall ikke hvis vi organiserer oss. Selv er jeg en stor fan av arkitektur-filosofen Christopher Alexander, som vektlegger følelsenes betydning for å skape gode bomiljøer og arkitektur. Han forsøker riktignok å underbygge disse følelsene vitenskapelig, men jeg er overbevist om at høysensitive mennesker har de beste forutsetninger for å utforme omgivelser hvor alle kan trives. Her er det ikke nok med kunnskap alene, man bør også være utstyrt med en særlig varhet. Derfor ser jeg på dette karaktertrekket som en gave for verden.

Hvilken nytte har du hatt av å være høysensitiv: Først og fremst naturopplevelsene, som hos meg har vært veldig sterke. I min oppvekst kjente jeg meg helt og fullt ett med min barndoms dal, og jeg kunne sitte stille i timevis og bare ta inn alle inntrykkene. Etter at jeg ble kjent med Christopher Alexander har jeg overført denne intense opplevelsen til gode arkitektoniske miljøer. Som da familien var i Praha våren 2014. Å stå opp tidlig om morgenen og rusle rundt i de trange gatene i gamlebyen, å gå nærmest alene over Karlsbroen i morgenlyset med Prahaborgen ruvende over det hele, dette er opplevelser som nesten tar pusten fra meg.

Hvilke utfordringer har det gitt deg: Sorgen over at Norge er i ferd med å gå tapt til hva Sigmund Setreng kaller AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system). Hele tiden befinner jeg meg i kamp mot AKIS. Personlig mener jeg at AKIS må erstattes med hva jeg kaller for "lommedemokratiet", en ide utviklet av atferdsøkologen Terje Bongard. Jeg går så intenst inn i denne kampen at det noen ganger er i ferd med å ta knekken både på meg og kona. Egentlig synes jeg aller mest synd på kona, som har fått en mann som lever seg så inn i ting.

Videre er det selvsagt slitsomt å leve i en verden som stadig blir styggere og fullere av lys- og støyforurensning. Og alle de menneskene som mener at dette er den naturligste ting av verden, og et uttrykk for at vi lever i et "sivilisert samfunn". Hvor floskelen lyder: "Såpass må du tåle!"

Beklager. Jeg gjør ikke det. Og dette ønsker jeg respekt for!

mandag 27. juli 2015

Big-box-syndromet til Skreia?

Publisert hos Oppland Arbeiderblad lørdag 25. juli 2015.

Da jeg bladde gjennom en avisbunke med sommerens aviser fikk jeg hakeslepp. Det skal settes opp en storboks eller såkalt "big-box" på Jeriko nord-tomta på Skreia, på 1300 kvadratmeter! Her ser det ut til at Rema 1000 skal etablere seg. Konkurranse kan være bra, men med dette bygget kommer de i alle fall til å slå konkurrentene langt ned i støvlene i heslighet. Denne formen for konkurranse er ikke Skreia tjent med.

Tidligere på sommeren hadde jeg ruslet rundt i Skreia for å ta bilder for Wikipedia, og de som vil kan gå inn på bokmålsartikkelen for Skreia på Wikipedia og se resultatet i galleriet jeg opprettet til artikkelen. Særlig inntektsbringende er det ikke å være frilandsfotograf for Wikipedia, men jeg har blitt invitert til det årlige julebordet deres for min innsats.

Noe av det som gledet meg mest på min rusletur i Skreia med kameraet over skulderen, var alle saltakene. Og jeg tenkte at dette må være Vestopplands svar på Lom, hvor saltak er lovfestet på alle bygg. Der har til og med Rema 1000 måtte se seg nødt til å bygge med saltak!

Dessverre har ikke Østre Toten vært like forutseende som Lom, noe Skreia nå ser ut til å måtte lide stygt for. Ja, stygt er det rette ordet. For å se hvor ille det kan gå er det nok å ta turen til Råholt på Øvre Romerike, som fullstendig har druknet i big-box-syndromet.

Ekstra ille blir denne likegyldigheten til stedets egenart hvis man tar en titt på den nærliggende Sandberggården, som både har saltak og murstein. Riktignok ikke rød murstein som det gamle meieriet med den flotte teglsteinspipa på motsatt side av gata, bygget av lokal murstein av leire ved Lenaelva, men i alle fall murstein. De som bygget denne gården har respektert stedets identitet.

Er det noe vi ikke har for mye av i dagens Norge er det identitet! Skreia har fremdeles mye identitet, stikkord kan være saltak, teglstein, Lenaelva og Totenåsen. Disse saltakene som ligger på rekke og rad langsetter skreiagata kan faktisk minne om alle toppene mellom bekkedalene i bakgrunnen opp mot Totenåsen, som danner et mektig bakteppe til Skreia, porten til Totenåsen.

Saltakene ligger på rekke og rad etter skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.


Se større foto her. 

Økofilosofen Sigmund Kvaløy Setreng flyttet til Øvre Skreien som tolvåring. Han er svært opptatt av identitet, og hevder at hvis mennesket mister sin identitet mister det seg selv. Identitet skapes ikke i et vakum, men gror opp av kulturen, arkitekturen, stedstilknytning og historie. Å dumpe en storboks midt i Skreia sentrum vil være svært ødeleggende for stedets egenverdi og identitet!

Kanskje har man på Toten blitt blinde for hvor flott det er på Skreia? Big-box-syndromet er en svært alvorlig tilstand som dessverre har rammet flertallet av norske byer og tettsteder, hvorav noen er fullstendig ødelagt. Vær så snille å spare Skreia for denne sykdommen!

Jeg vil oppfordre de styrende på Skreia og Østre Toten til å ta kontakt med Lom kommune straks de setter seg i kontorstolen etter ferien, for å få noen gode råd. Saltak må bli lovfestet på Skreia, umiddelbart, før en eneste big-box får slått rot!

lørdag 25. juli 2015

Skreia er tapt i mitt hjerte

Publisert hos Kulturverk tirsdag 16. juni 2015.


I min barndom var Skreia liksom et “høl”, med gamle slitte bygninger og endestasjonen for nedlagte Skreiabanen. Det var i kommunesenteret Lena det skjedde. Med tida ble bildet snudd på hodet, hvor de slitte bygningene mer og mer framsto som pittoreske og med egenart, mens Lena nå fortoner seg som et sjelløst sted ribbet for historiens spor.

Siste tiltak var at de rev den vakre meierigården i lokal teglstein, for å erstatte den med corbusianske småtårn, som man innbiller seg er like moderne nå som for 50 år sida.

Men i det siste har min kjærlighet til Skreia begynt å falme, ettersom utbyggerne også har kastet sine øyne på denne glemte perlen. Sist ute var at de ønsker å bygge ned Kvernumstomta etter de historiske Kvernumsstryka, hvor Skreia ble født (omtalt i artikkelen «Bevar Kvernum for kvernene»).

Nylig fikk jeg allikevel bakoversveis. Hovedoppslaget i Oppland Arbeiderblad (12. juni 2015) var at de har gjenfunnet et ferdigregulert byggefelt fra midten av 1970-tallet på Hveemsåsen over Fossenfeltet. Politikerne er over seg av begeistring, og ordføreren uttaler at noe slikt hadde de aldri fått lov til i dag. Dette vil dra folk til bygda!

Kjære politikere, dere har ikke gjenfunnet en glemt skatt. Hva dere har funnet er en liten del av hva Nathan Lewis kaller “Suburban Hell”, og som like gjerne kunne befunnet seg utenfor Los Angeles som utenfor Skreia. Arkitekturteoretikeren Nikos A. Salingaros oppsummerer hva “suburbia” virkelig er i følgende punkter:
  • People buy into the utopian dream
  • But suburban sprawl represents a toxic disconnectedness
  • Isolated houses without community
  • Great deception: “suburbia celebrates nature” – no, it violates nature
  • Replaces nature with dead typologies
Dessverre er det denne typen “bolyst” kommunen gleder seg over å ha funnet, en giftig ikke-tilknytning av isolerte hus uten fellesskap. Er byråkratene og politikerne på Østre Toten komplett økososialt visjonsløse og inkompetente? De trenger ikke løfte hodet høyere enn at de ser over Totenåsen, til Hurdal, så finner de en kommune med en helt annen økososial profil og grønne visjoner. For oss som ønsker å leve ut en økologisk livsstil finnes det ingen ting på Toten.

Etter sterkt engasjement over flere år (vil nevne min artikkel «Økolandsbyen» i Oppland Arbeiderblad i 2009 og «Grendeklynga – en modell for framtida?» i +KOTE i 2014), framstår det hele som et slag under beltestedet. Har virkelig ingenting gått inn? Ikke så mye som et lite sandkorn?

Hva byråkrater, politikere og utbyggere virkelig burde ha gjort var å hoppe i taket av glede over at dette rundt 50 dekar store området på Skreias tak, med utsyn over Mjøsa, Totenåsen og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. De burde tenkt at her har vi en fantastisk mulighet til å skape noe nytt, en økolandsby, hvor man kan bli en del av naturen i et mellommenneskelig fellesskap.

Skreia ble født ved Kvernumsstryka, stedet hvor kvernene lå

Kunne i tillegg Kvernumstomta blitt en del av dette, hvor man kunne utviklet framtidsrettet småindustri basert på direkte vannkraft, ville bildet vært komplett.

Men politikerne har solgt denne juvelen til Østre Toten Eiendomsselskap AS for snaue fem millioner kroner, for å bygge den ned med en velprøvd og veldokumentert fiasko. Forfatteren James Howard Kunstler argumenterer for at suburbia er den tåpeligste sløsingen med ressurser i menneskehetens historie.

Flere og flere unge mennesker hater og avskyr med rette i stadig større grad disse meningstomme suburbane typologiene, og ønsker å leve i fellesskap og i overensstemmelse med naturen. Den suburbane eneboligen er ingenting, kun en ting, et statussymbol uten innhold. Totalt ribbet for alt av grendekvaliteter og hva man kan kalle «det gode liv» på landet.

Hva vi nå gjør er å krone Skreia med et suburbant helvete. Dette er utilgivelig. Skreia er tapt i mitt hjerte.

torsdag 16. juli 2015

Lommedemokratiet

Publisert hos Kulturverk onsdag 22. juli 2015.


Sommeren 2015 hadde jeg den store glede å få låne hytta til min bror, for å oppleve hva Sigmund Setreng (1937-2014) kalte for pseudo-kompleksitet, som er det beste de fleste av oss kan håpe på å oppnå innenfor vårt ”avanserte konkurranse-industrielle system”, forkortet AKIS eller enda bedre på engelsk med ACID (Advanced Competitive Industrial Dominion), dvs. syre.

For slik er vår sivilisasjon, som syre, den brenner seg gjennom det levende og etterlater dødt vev. Hvor befriende er det da ikke for et mekanisk menneske, en brikke i maskinen, å kunne skue mot Rondanes mektige fjell en stakket stund?

Med meg hadde jeg to bøker jeg lenge hadde gledet meg til å lese, Elvetid (2014), ei ”minnebok” i sammenheng med økofilosofen Sigmund Kvaløy Setrengs død 27. mai 2014, og Pocket Neighborhoods av arkitekten Ross Chapin. Og du verden hvor begge bøkene innfridde! Jeg var smertelig klar over at min ferie ikke var annet enn simpel pseudo-kompleksitet, men medbrakt to slike monumentale verker og med kaffekoppen (sannsynligvis av kaffebønner fra Brasils beste dyrkningsjord), kjente jeg allikevel på en dyp mening.

Å lese om Setrengs definisjon av meningsfylt arbeid var en befrielse og en stor sorg. Sorg fordi jeg egentlig aldri har fått oppleve gleden av meningsfylt arbeid, befriende fordi det har blitt klart for meg hva meningsfylt arbeid er. Dessverre produserer AKIS kun meningstomt arbeid, og vi har nådd ”peak meaninglessness”.

Rondane

Innenfor Terje Bongards inngruppedemokrati skal det etableres en demokratisk fundamentert borgerlønn. Denne bør fastsettes ut fra i hvor stor grad arbeidet tilfredsstiller økofilosofiens definisjoner av meningsfylt arbeid, hvor de med lavest grad av meningsfylt arbeid får høyest borgerlønn. Samtidig bør man hele tiden søke å minske graden av meningstomt arbeid, med mål at alt arbeid til fulle tilfredsstiller de fem kriteriene for meningsfylt arbeid.

Kanskje var det den friske fjellufta som fikk meg til å forstå at Bongards inngruppedemokrati egentlig er et lommedemokrati, en essensiell del av inngruppesamfunnet slik som lommenabolaget, hvor de oppbyggelige kreftene i handikapprinsippet råder grunnen gjennom inngruppa. Altså et moderne stammesamfunn!

Undertittel til Chapins bok er ”Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, eller å danne småskalasamfunn i en overdimensjonert verden. Dette er nettopp hovedpoenget med Bongards demokratiform! Bongard kaller det et selveierdemokrati hvor hver inngruppe får fullt ansvar for sin produksjonslomme, på samme vis som hvert lommenabolag selvorganiserer sitt lille nabolag. Lommedemokratiet er således et produksjonsdemokrati bygget nedenfra, hvor hver inngruppe velger sin representant som de sender oppover i systemet.

For at et lommenabolag skal lykkes har Ross Chapin utviklet elleve design-nøkler å strekke seg etter, presentert i kapitlet ”Designing for Community”. Disse demper eller eliminerer spenninger og konflikter innad i lommenabolaget, og legger et best mulig grunnlag for å skape gode relasjoner mellom beboerne. Ignoreres disse nøkkelprinsippene, slik man gjør det innen det rådende paradigmet, beredes tvert imot grunnen for konflikter og splittelse.

For lommedemokratiet bør det utarbeides tilsvarende nøkkelprinsipper som for lommenabolaget, noe man kunne fått til gjennom MEDOSS – “Modeling a Democratic Green Economy for a Sustainable Society” – Norgeshistoriens potensielt viktigste forskningsprosjekt, avvist av Norges forskningsråd. [i]

Selv om lommedemokratiet har en pyramidal form, noe Setreng i utgangspunktet avskydde, snakker vi her om en fundamentalt forskjellig hierarkisk struktur enn innen de tradisjonelle pyramidale styringsformer, fra faraoenes Egypt til den Europeiske Union.

Ross Chapin i lommenabolaget

Lommedemokratiet har, lik alle biologiske systemer [ii] en utpreget fraktal fordelingsstruktur, hvor den minste enheten, inngruppa eller produksjonslommene, utgjør fundamentet. Hver inngruppe velger den representant de mener best representerer deres interesser, som de sender oppover til neste forvaltningsnivå, som igjen består av inngrupper som velger sin representant, helt til man står igjen med kun ei inngruppe som velger sin representant, presidenten.

Systemet bygges altså nedenfra og opp, i motsetning til virkeligheten innenfor den rådende verdsensorden, Servoglobus. Setreng definerte Servoglobus på følgende vis:
Enkelt sagt: Naturen (og samfunnet) misoppfattes som en maskin (dvs. en abstraksjon). Det konkurranse-industrielle systemet er avgjørende bygd på denne misoppfatningen, i dag kraftig styrket via den eksponentielt økende datamaskineringen av samfunnet. I en prosess hvor økonomisk konkurranse er blitt den allestedsnærværende drivmotoren, hvor teknokrati (komplikasjon) setter strømlinjer på endringene og hvor nasjonene og deres parlamenter utviskes, synes et globalt ordensgivende datamaskinsystem å framstå som endepunkt. Økofilosofigruppen kalte dette systemet Servoglobus.[iii]
Heldigvis kom Setreng til den konklusjonen at vårt sivilisasjonssystem vil kollapse før Servoglobus når sin fullendelse. Han fortsetter avsnittet ovenfor med følgende:
Flere datasystemeksperter mener at noe slikt til slutt vil ta over, mens distinksjonen mellom kompleks og komplisert (etter hvert gitt en finmasket definisjon via næssiansk fremgangsmåte!) har vist seg fruktbar i en argumentasjon for at Servoglobus aldri kan nå virkeliggjøring.

Sigmund Setreng poengterte gang på gang at vi må finne et nytt samfunnssystem for å erstatte AKIS. Selv mener jeg at inngruppesamfunnet er det beste alternativet for å kunne lede oss i en annen retning enn mot Servoglobus. Lommedemokratiet, fundamentert i arbeidet, må utgjøre den absolutte kjernen i inngruppesamfunnet, med lommenabolaget utenpå her igjen. Derfor bør alle gode krefter settes inn på å få omgjort Norges forskningsråds fatale kortslutning om å avvise MEDOSS, og gi Terje Bongard de midler han trenger for å berge oss fra AKIS.

Inngruppesamfunnet vil si å gå tilbake til menneskets urtilstand, stammesamfunnet. Allikevel en ny, avansert form for stammesamfunn, basert på forskning innen menneskelig atferdsøkologi. Hvor vår nedarvede biologi forenes med teknologien og naturen, slik at vi kan leve sanne, komplekse liv.
Dessverre er grunnlaget for å foreslå bærekraftige samfunn basert på å forstå de medfødte følelsenes bruk og formål, og deres plassering i hjernen. Når dette fornektes blir det bare synsinger igjen. - Terje Bongard

Relatert

DYPØKOLOGIEN

Skreia er tapt i mitt hjerte

Design for en levende planet

Forbi føydalsamfunnet

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag


Fotnoter

[i] Terje Bongard: ‘No grant for MEDOSS'

[ii] ‘Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons‘, av Michael Mehaffy og Nikos Salingaros

[iii] Se Sigmund Kvaløy Setreng: ”Gaia versus Servoglobe” i I et filosofisk terreng. Festskrift til Sverre Sløgedal. Filosofisk institutt, NTNU, Trondheim, 2000

mandag 12. januar 2015

Design for en levende planet

Publisert hos Kulturverk fredag 27. februar 2015.

Jeg kjenner meg helt igjen i den eksistensielle angsten som du forteller om. Den kommer alltid krypende over meg når jeg ser 99,9 prosent av norsk arkitektur... hehe. Det er interessant at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Det er egentlig en veldig intens følelse. Noen ganger tenker jeg at dersom folk kunne sett hvor mye fantastisk som er mulig å skape, så vil de slutte å bygge alt dette stygge og sjelløse... men som du sier må vi vel finne en mening med livet og en tilknytning til noe mer hellig, sjelfullt eller spirituelt... noe som gjør at vi strekker oss lenger enn kun det helt grunnleggende for å få livet til å så vidt gå rundt. - Naviana
Når jeg er rundt i Norges land blir jeg ofte utmattet av den sjelløsheten som brer seg utover, det være seg suburbane eneboliger, kraftgater som skjærer nådeløst gjennom skogene, vulgære hytter som har okkupert de fineste teltplassene ved et tjern, blokkleiligheter i en corbusiansk ånd, stjernearkitektur ved sjøkanten i vår hovedstad, eller kjøpesentre som har tappet bysentrum for liv.

All denne hesligheten er skapt ut fra teknokratiet, profittmotivet og menneskets begjær for å skinne. Som individ står man overfor to muligheter i møte med et slikt gjennomgripende overgrep, et slikt tap av nasjonal integritet og tilhørighet; man kan overgi sin sjel til det mekaniske verdensbildet, eller man kan bli en drømmer, en drømmer om en levende verden.


Vår industrielle sivilisasjon går mot sin solnedgang, vil vi da entre en global mørketid, eller kan vi fylle det post-industrielle samfunn med noe nytt? Tidligere har jeg skrevet om InnGruppe-Demokratiet (IGD) som et reelt alternativ for en bærekraftig framtid, her på Kulturverk. Med IGD kan vi overkomme de tre mekanismene nevnt ovenfor: teknokratiet eller staten oppløses i allmenningheten, profittmotivet opphører og menneskets ego tøyles av inngruppa. Slik ligger vegen åpen for en ny design, hvor vi designer oss inn i naturen.

Her er den nye boka av Nikos A. Salingaros og Michael W. Mehaffy, "Design for a Living Planet", av uvurderlig betydning. I denne boka er det samlet den nyeste vitenskapen om hva som skal til for å gjøre vår skakkjørte verden om til en levende planet. Et formidabelt oppdrag, da vår lille klode nå er så herjet at dette nærmest kan sidestilles med å etablere et økosystem på mars.

Allikevel, tar vi ikke denne oppgaven på alvor, vil Moder Jord snart tippe oss av lasset og gjøre jobben selv. Derfor må vi begynne å samarbeide med henne, istedenfor å slåss mot henne. Vi trenger riktignok en helt ny økonomi og et nytt demokrati, hvor økonomi og demokrati forenes i en enhet, for å lykkes. Dette kan Terje Bongard og IGD gi oss.

Men selv om oppgaven kan virke uoverkommelig, er boka lett tilgjengelig. Hvert kapittel tar for seg en vitenskap, en ny designkunnskap, presentert enkelt og forståelig. De er ment som en introduksjon, en inspirasjon for å gå videre inn i tematikken gjennom egne studier, samt en oversikt over hva som foregår innen organisk design i dag.

Teknologi betyr i sin essens kunnskapen om å gjøre. På dette området er boka til en viss grad mangelfull. Man får god kjennskap til nye funn fra vitenskapen som kan revolusjonere arkitekturen, men noen bruksanvisning om hvordan å applisere denne kunnskapen i praksis, er ikke boka. Dette kan delvis skyldes at disse funnene er nye, og ikke enda har fått mulighet til å utvikles i det virkelige liv.

Boka har lite skarp polemikk, noe tidligere lesere av Salingaros kanskje vil savne? Formålet er først og fremst å vekke nysgjerrigheten, entusiasmen, ikke å provosere. Forhåpentligvis vil mange la seg inspirere av boka til å utvikle ny designteknologi i praksis.

Av temaer kan nevnes designmønstre, fraktaler, biofilia, smidig design og selvorganisering. Hele fem kapitler er viet designpioneren Christopher Alexander, den første som tok fatt i arkitektur som et vitenskapelig begrep.

Kapitlet om kompleksitet ble for meg en vekker. Kompleksitet vil si at noe aldri gjentar seg selv, den er steds- og tidsspesifikk. Naturen er kompleks, fordi den ikke gjentar seg selv. Det motsatte av kompleksitet er hva økosofen Sigmund K. Setreng kaller for komplikasjon. Vår sivilisasjon er derfor ikke kompleks, men komplisert, fordi den stadig gjentar seg selv.

Skal vi designe en levende planet må den derfor formes gjennom adaptiv morfogenese, en stegvis prosess hvor man har oppgitt en rigid hovedplan. Ved organisk design vet man ikke sluttresultatet, men er prosessen eller algoritmen riktig vil man allikevel nå målet, noe man ikke kan gjennom en mekanisk prosess.

Jeg håper mange vil lese denne lettleste boka av Salingaros og Mehaffy. Kanskje har våre etterkommere om 100 år ikke internett, kanskje kan de ikke reise verden rundt, kanskje har de ikke moderne medisin? Kanskje er havene forsuret og polisen smeltet? Kanskje kan de ikke lenger spise fisk for miljøgifter?

Men kanskje er de også i gang med å designe en levende planet!


Boka kan kjøpes fra Sustasis Press HER, fra Amazon HER; Internasjonal utgave (kommer) fra Vajra Books HER.


Les Salingaros & Mehaffy sin egen introduksjon til boka:

Ten New Findings From the Sciences that Will Revolutionize Architecture

onsdag 24. desember 2014

Forbi føydalsamfunnet

En revidert utgave av dette essayet er nå publisert hos Kulturverk her

Med tida vil en oppgradert utgave av artikkelen erstatte teksta her på Naturkonservativ.

I mellomtida, spre essayet hos Kulturverk. Slaget om IGD står nå, det viktigste slaget i menneskets historie.

Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden dengang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.


Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomi og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetning til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til). Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten. Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser. (Les mer om dette her).

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses nå fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc. I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner med mer, betale for frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til robåter.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians Amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians Amt til høyre

Fra 15. mars 2013 til 15. april 2014 ble det 3.796 flere statsbyråkrater i kongeriket Norge. Undres hva amtmann Weidemann ville sagt til dette?

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd, som kemneren, REMA 1000, revisoren etc. enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.
Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert. - David Graeber
Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter. I essayet "Dark Age America: The End of the Market Economy", gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv.
Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker, la meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg. Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for "alveslag", i vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfelle baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.
Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei mjølkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokka og kveldsbjellene på St. Æthelfriths dag hvert år. 
I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle hærskapsboligen, i tre uker hvert år; hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baronni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgensdagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager. Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med; alle higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen; hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.
Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel. Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer. - John Michael Greer
Hvilken stabilitet! Nest etter all den forbannede teknologien som følger med vår industrielle sivilisasjon, er "valgfriheten" det jeg avskyr mest. Å velge utdanning, bolig, strømleverandør, nettoperatør, mobiltelefon, bil, feriemål, jobb og partner. Med unntak av partner har jeg alltid tatt feil valg, i ethvert kryss går jeg i retning av katastrofen, og jeg er mildest talt lei av det hele. I tillegg forteller Greer at føydalbonden hadde færre arbeidstimer og flere fridager enn den gjennomsnittlige amerikaner. Nordmenn har det riktignok godt i forhold til den jevne amerikaner, men dette vil ikke vare ved.

Portrett av Ikeda Yoshinori XII, den siste føydalherre av den japanske tottoriklanen

Dessverre tar det århundrer for føydalsamfunnet å sette seg, i mitt liv vil jeg i beste fall oppleve krigsherrenes tilbakekomst, men den stabiliteten de kan tilby er heller tvilsom. Så finnes det et stabilt alternativ til føydalsamfunnet som vi kan innføre her og nå?

Med glede kan jeg kunngjøre at dette alternativet finnes! Det heter InnGruppe-Samfunnet (IGS). I IGS er InnGruppe-Demokratiet (IGD) kjernen, hvor man føyer seg for inngruppa heller enn for føydalherren.
Inngruppefølelsene fungerer opp til en viss størrelse, avhengig av hvor nært eller viktig formålet er. Over et visst antall forsvinner etter hvert følelsen av tilhørighet og kontroll, mistenksomhet tar mer og mer over og det oppstår muligheter til å utnytte systemet. Vi har ikke funnet noe konkret maksimalt antall gruppemedlemmer i publisert forskning. Tallet vil sikkert avhenge av mange faktorer, men for å konkretisere modellen bruker vi her 25 medlemmer. Noen arbeidsformer kan kanskje ha større grupper, andre må ha mindre. Organisering av store samfunn kan dermed gjøres ved å bygge representativt demokrati gjennom inngrupper på flere nivåer. - Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 298
Selv liker jeg godt de gamle Star Wars-filmene, selv om jeg har mistet guttedrømmene om at menneskeheten noensinne skal kunne erobre verdensrommet. I filmene er et sentralt tema Kraften, opprettholder av alt liv. "May the Force be with you!" er gjerne en styrkende hilsen med på et nytt oppdrag. Denne kraften har en god og en ond side.

Vi også kan nyttiggjøre oss den gode siden av kraften

Handikapprinsippet kan gjerne sammenlignes med denne kraften, og selv om naturen i seg selv naturligvis er verdinøytral, kan vi si at seksuell seleksjon, som virker gjennom handikapprinsippet, har en lys og en mørk side. I utgruppesammenhenger slår den mørke siden av kraften inn, og man forsøker å skaffe seg status gjennom prangende materialisme, i form av bolig, bil, mobil, merkeklær og spektakulære reiser.

Med slike destruktive og miljøfiendtelige egosentriske handikappstrategier vil man tvert imot miste status i inngruppa, hvor det er samarbeidsevner, omsorg og selvoppofrelse som gir respekt.
Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika. Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk. - Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111
Å føye seg for inngruppa heller enn for føydalherren trigger positivt evolverte følelser, da stammesamfunnet eksisterte i titusener av år før vi entret føydalsamfunnet, som kun har fulgt oss i noen få årtusner. Føydalsamfunnet er rigid hierarkisk, kastebundet, brutalt og urettferdig, slik et samfunn med store klasseforskjeller må være for å opprettholde stabilitet. I et inngruppesamfunn vil man oppnå den samme stabiliteten ved å spille på nedarvede straffefølelser ved å svikte inngruppa, samtidig som å ofre seg for inngruppa løser ut svulmende biologiske belønningssystemer i hjernen.

Dette er fantastisk! Vi kan slippe stresset og konkurransen som følger med utgruppesamfunn og forbruksorienterte utgruppestrategier, gjennom å bygge et inngruppesamfunn. Dette er fullt mulig. Vi har nå kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, samtidig som vi får det meget bedre ved å vende tilbake til inngruppa, som er menneskets urtilstand. Å falle tilbake i føydalsamfunnet nok en gang blir for dumt! Men det er nettopp det vi vil gjøre hvis vi ikke snart skjerper oss og begynner å lytte til hva vår første og fremste atferdsøkolog, Terje Bongard, har å si.

Vi kan vende tilbake til inngruppa, menneskets urtilstand

I vårt moderne samfunn har vi gjennom kapitalismen latt den mørke siden av kraften få fritt spillerom, ved å dyrke fram og legge til rette for de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Hvor vår nåværende kurs leder oss er det liten tvil om.
Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning. Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå. Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon). - Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239


Slår grafen til Gail Tverberg til kan 2015 bli et skjebneår, innledningen til fallet av vår industrielle sivilisasjon. Denne grafen vil lede oss inn i en periode av krigsherrer og anarki, før samfunnet i løpet av de neste hundreårene stabiliserer seg i nye føydalsamfunn. Men er det en slik utvikling vi ønsker?

Hvorfor ikke gripe sjansen og etablere et inngruppesamfunn, som kan ta oss forbi føydalsamfunnet? Gjennom å nyttiggjøre oss den gode kraften i handikapprinsippet kan vi skape bærekraftige samfunn som ikke er avhengige av en vanvittig energisløsing for å opprettholde seg selv. Denne muligheten ligger enda åpen for oss, et siste mulighetsvindu vi kan gripe før vi faller tilbake i en ny mørketid, historiens første globale mørketid, bundet av føydalismens rigide lenker.

I boka Det biologiske mennesket av Terje Bongard og Eivin Røskaft, finnes menneskehetens eneste farbare vei til frelse på jord. Skal vi nyttiggjøre oss denne kunnskapen og entre inngruppe-samfunnet, med inngruppe-demokratiet som kjernen? Eller skal vi fortsette å dyrke vår grådige og ubegrensede natur til sivilisasjonen brenner ut og vi kollapser?