onsdag 7. desember 2016

Verandaen - limet i tunet

Norge var en tunnasjon, de norske klyngetunene var lik små økolandsbyer, vi var et folk som dyrket tunfellesskapet sammen med jorden. En bedre realisering av en økososial livsstil enn klyngetunet kan knapt tenkes, hvor tradisjon ble videreført mellom generasjonene som en del av hverdagslivet. Hadde vi fortsatt på denne vegen ville vi virkelig hatt grunn til å feire vår nasjonaldag!

Lommetunet

Dessverre kom bruddet med jordreformen av 1859, hvor det var ideologien til de amerikanske settlerne som skulle realiseres. Fra nå av var det ikke fellesskapet som stod i sentrum, men individet og den private eiendomsretten. John Locke utformet sin filosofi for adelen, men settlerne omformet den til å gjelde deres sak, slik at de kunne tilrane seg de opprinnelige amerikanernes land med god samvittighet og loven i hånd.

Med dette ble ikke kun de nordamerikanske indianerstammenes kultur utradert, også vår egen kultur ble rammet, hvor klyngetunene ble sett på som noe mindreverdig og etter hvert gikk i glemmeboka.

Kan vi finne tilbake til tunfellesskapet? Etter å ha studert Ross Chapins arbeider, ikke minst den store lommenabolagsboka, tror jeg svaret er ja. For å dyrke fram tunfellesskapet har Chapin utviklet små lommetun, ideelle for gode inngruppe-relasjoner, som han har gitt navnet lommenabolag. Disse bygges opp av et sett design-nøkler, som kan ses på som en oppskrift for suksess.

For nøkkelen om tunverandaen har han utarbeidet et eget undersett av design-nøkler.

Lommetun-verandaer

Faktisk uttrykker Ross Chapin det så sterkt som at nest etter det delte lommetunet i sentrum, er den gode verandaen i front det viktigste designelementet i et lommenabolag!
Og så er det den tidløse verandaen, en unik plass som tilhører husholdningen samtidig som den er åpen for forbipasserende. Dens magi kommer fra det faktum at den delvis er interiør, delvis eksteriør. Den er både privat og offentlig.

Nest etter det delte tunet, er en god veranda det mest avgjørende elementet i et tunfellesskap. Den er mediet for forbindelser mellom naboer. Når du kommer hjem fra en lang dag på jobb, kan du bli invitert av en nabo på sin veranda for å delta i en budbil-pizza. Den er også en buffer mellom deg og dine naboer, med akkurat den rette mengden omramming til å signalisere; "Jeg ønsker ikke å bli forstyrret." - Ross Chapin
Slik blir verandaen bindemiddelet mellom det private og fellesskapet. Hvor du kan trekke deg tilbake med ei god bok, eller dele ei flaske vin på varme sommerkvelder. Verandaen vil også skjerme for innsyn i huset, samt dempe lysforurensning fra TV og andre lyskilder mot allmenningen.

Foran verandaen er det gjerne en liten forhage, hvor man kan vise fram sine hagepreferanser og styrke følelsen av individualitet i fellesskapet.

En veranda er ikke et påheng, men et overgangsområde eller en membran, og har rollen som "Thick Boundary", en av de 15 egenskapene for helhetlig design.

Å bygge en god veranda er både en kunst og en vitenskap, slik at den kan fullbyrde sin rolle som limet i tunet. Dårlige verandaer kan være like skadelig for tunfellesskapet som dårlig lim i ei benkeplate, hvor man kan risikere at samholdet går opp i limingen.

Design-nøkler for tunverandaen

Av Ross Chapin. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Original artikkel: The Good Porch

Omtenksom plassering, dimensjonering og design vil sikre at en veranda kan nytes i mange år. Her er noen retningslinjer:

Riktig plassering er første skritt. En frontveranda er et sted for overgang, så gjør den til en del av hovedinngangen, koblet til forhagen og med fullt utsyn til gaten eller felles gangvei.

Gjør det stort nok. Velkomster og avskjeder krever en plass på omlag 1,5 meter. 180 cm. er minimumsbredde for spisebord og stoler, eller et sett veranda-gyngestoler. Jeg foretrekker omkring 3 meters dybde og 4 meter i lengden. Ved denne størrelsen blir verandaen ei stue, en forlengelse av innvendig boareal.

Ikke kutt gjennom midten. Arranger ikke et gangfelt rett gjennom midten av samlingsplassen; plasser passasje til inngangsdøren til siden i stedet. Hvis verandaen er lang nok, kan døren være sentrert mellom to samlingsplasser.

Hold verandaen åpen. Det er fristende å lukke en veranda med vinduer. Husk at verandaen bidrar til liv i det offentlige rom, og lukker man den endres balansen. Tenk sesongvise rullegardiner eller fullt flyttbare stormvinduer for å gi ekstra beskyttelse når det trengs.

Definer kantene. Et rekkverk definerer en kritisk sosial grense mellom offentlige og private sfærer. Ikke utelat den! Jeg liker rekkverk på 70-90 cm. høyde, de gir den rette balansen av åpent og lukket for en veranda mot et fellestun. Dette er også en god høyde for å "vagle" seg på rekkverket eller plassere en tekopp der (forutsatt at det er bredt nok). En merknad om høyde: en veranda som ligger nært et travelt offentlig fortau trenger en forhøyning, med et høyere rekkverk for en sterkere avgrensning. For å finne den beste høyden til rekkverket, sett først opp en enkel prototype.

Bygg blomsterkasser. Hva kan være mer fantastisk enn opphøyde blomster? De er lyse og hyggelige, alltid i endring, og de lokker oss med sin duft. Utover sin glede, legger blomsterkasser en myk kant til overgangen mellom personlig og offentlig rom, og gir liv til det delte tunet eller gata.


Ressurser:
Relatert:

onsdag 30. november 2016

Greenbelt i Hurdal Sustainable Valley og Grue gårds framtid

Innledning

Dette innlegget var ment for Hurdal kommune, men kom til at jeg også ville sende det til sentrale instanser. Hurdal har tatt mål av seg til å bli Norges og Europas Sustainable Valley eller bærekraftens dal, på samme vis som Silicon Valley er høyteknologiens dal. Da Grue gård ligger helt sentralt i bærekraftsdalen, mellom den planlagte Hurdal Urbane Landsby og det utvalgte kulturlandskapet etter Knai, vil etter mitt syn dette prosjektet bli ufullendt uten at man får med denne gården på en god måte.

Min overbevisning er at bærekraftsdalen må bestå av aksen Hurdal økolandsby, Knai Greenbelt og Hurdal Urbane Landsby. Mitt håp er derfor at relevante statlige myndigheter vil innlede et samarbeid med Hurdal kommune for å få til dette, hvor Grue gård er jokeren for suksess.

Målet er at å entre kulturlandskapet etter Knai fra landsbygata skal oppleves som å gå gjennom klesskapet i Narnia, hvor man går inn i en ny og spennende, avsondret verden. Hvilket er det tradisjonelle, norske kulturlandskapet i all sin prakt og livskraft!

Kulturlandskapet etter Knai har nasjonal verdi. Uten at man verner om gårdstunene blir et vern av kulturlandskapet meningsløst. Gårdstunet er kilden til liv for kulturbærerne, hvoretter livskraften sildrer fra tunet ut i landskapet.

Wikimedia.

Til Hurdal kommune

Hva som har skjedd med Grue gård er sørgelig, på samme vis som skjebnen til det norske kulturlandskapet er det.

- Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?

Våningshuset på Grue gård er minst fra 1873, noen mener det kan være en god del eldre. Låven er en tradisjonell bindingsverkslåve i godt hold.

Min mening er at kulturlandskapet etter Knai, som er klassifisert til å ha nasjonal verdi, bør defineres som et Greenbelt etter kanadisk modell, og at man rett og slett fjerner alt som er i konflikt med kulturlandskapet og utviklingen av landbruket.

Grue gård i sin storhetstid, før den suburbane forurensningen av landskapsbildet gjorde sitt inntog. Slik bør det igjen bli, våre gamle kulturgårder er historie- og identitetsbærere, og MÅ få ligge i fred i kulturlandskapet!

Norsk senter for bygdeforskning har en artikkel om grønne belter eller Greenbelt:

- Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

Noen utdrag fra artikkelen:
Suksessen til det grønne beltet skyldes at det har klart å kombinere både jordbruksverdier og miljøverdier. Sterk politisk vilje på regionnivå har ført til fokus på de positive kvalitetene i det grønne beltet, og ikke som kun en negativ begrensning, slik som jordvern og den grønne streken åpenbart oppfattes i den norske debatten.

Hovedmålet med Greenbelt er å sikre landbruk som viktigste arealbruk ved å hindre arealtap og fragmentering av dyrka mark. Videre skal det beskytte naturressurser og en rekke andre økonomiske og sosiale aktiviteter.

For planleggerne er bærekraft en viktig del av planen – også økonomisk bærekraft for landbruket. Beltet skal bidra til å styrke økonomien til bønder og lokalsamfunn, og får sterk forankring hos lokalbefolkning og besøkende gjennom aktiviteter og turmuligheter i nærmiljøet.

I vår studie, som også omfatter intervjuer med en rekke sentrale aktører innen landbruk og planlegging, ble det understreket viktigheten av beltets rolle som multifunksjonell korridor. Dette betyr at flere grupper ser verdien av det grønne beltet, noe som styrker bevaringen av arealene overfor sterke utbyggingsinteresser og andre samfunnsbehov.

Slik sett minner det om fokuset i Norge på kulturlandskap på 1990-tallet og tidlig 2000-tall, der nettopp å se på de samlede verdiene i landbrukets kulturlandskap var viktig. Det kan være på tide å trekke en slik helhetlig tilnærming til arealbruk og -vern inn igjen.
Tunet på Grue gård har to rurale og to suburbane sider, hvilket skaper en uutholdelig indre spenning. I bildet skuer man fra tunet innover i det unike kulturlandskapet etter Knai mot sør-vest. Men 50 prosent Himmelrik er ikke nok, skal tunet kunne fullbyrde sin rolle som kulturlandskapets hjerte må det innhylles i skjønnhet og stillhet på alle sider. Dette er storsamfunnets plikt!

Wikimedia.

Begrensninger for Grue gård:

A) Parteringen av gården etter min bestefars bror har sterkt redusert kvaliteten av tunet. Den rurale karakteren og usjenertheten er svekket, sammen med den gode tunfølelsen.

Parteringen av gården har lagt sterke begrensninger på utviklingen av gården, særlig ifht. driftsbygninger.

B) Våningshuset på gården er trolig det mest støyutsatte i hele Hurdal. Her farer biler ut og inn døgnet rundt fra COOP, Knai, eldresenteret, og ellers gjennomgangstrafikk. Om sommeren tar gjerne motorsyklistene turen rundt Hurdalssjøen. I tillegg har man glassknusingen i containerne rett utenfor barnesoverommene.

C) Lysforurensning. Gatelyktene kaster lys flere titalls meter innover jordene.

Muligheter for Grue gård:

A) Gården kan bli senter for kulturlandskapet etter Knai og Europas første Greenbelt. Flyttes krysset til Knaimoen nordover kan det settes opp et informasjonssenter der glasskonteinerne står, med informasjon om Knai Greenbelt, særtrekk ved kulturlandskapet og dets historie, samt kart over vandringsleder. Plassen er videre ideell for å etablere "Museet til Totenåsens apostel" ut mot landsbygata.

B) Gården kan danne utgangspunkt for "The Permaculture Research Institute of Norway", da den trolig har landets beste beliggenhet for en slik satsning, i sentrum av bærekraftsdalen.

C) Gården kan bli en viktig leverandør av lokalprodusert, økologisk mat.

Å berge Grue gård er umulig for meg på egenhånd. Ønsker kommunen å samarbeide for å kunne gjøre gården verdt å satse på, er jeg takknemlig. Men kanskje er gården utsatt for så mye uforstand at alt håp er ute?

Tunet er gårdens hjerte. Ødelegger man gårdstunene ødelegger man kulturlandskapet. Nøkkelen til kulturlandskapet ligger i at man gjør gårdstunene til en kilde for inspirasjon og livsglede til de som bor der. Da kan ikke gården invaderes av støy, lys og suburbane bunkere.

Den tradisjonelle bindingsverkslåven er i godt hold og ligger rett imot våningshuset, og danner slik et godt definert tun.

Wikimedia.

Ber dere til slutt reflektere over at Grue gårds fremtid også er bærekraftsdalen Hurdals fremtid. Hurdal ønsker å bli Norges og Europas Sustainable Valley. Kan dere fullbyrde denne visjonen uten Grue som en livskraftig gård?
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 
The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147
“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101
"This is embodied today in the popular phrase, “You can’t tell me what to do with my land.” The “you” here might be a neighbor, the community, or the government. The government’s power to regulate land use was limited under the Fifth and Fourteenth Amendments to the constitution. The Fifth states that private property cannot be taken for public use without due process of law and just compensation — the right to public hearings and payment at market value — and the Fourteenth reiterates the due process clause. All subsequent land-use law in America has hinged on whether it might deprive somebody of the economic value of their land.

America’s were the most liberal property laws on Earth when they were established. The chief benefits were rapid development of the wilderness, equal opportunity for those with cash and/or ambition, simplicity of acquisition, and the right to exploitation — such as chopping down all the virgin white pine forests of Michigan (they called it “mining trees”). Our laws gave the individual clear title to make his own decisions, but they also deprived him of the support of community and the presence of sacred places.

The identification of this extreme individualism of property ownership with all that is sacred in American life has been the source of many of the problems I shall describe in the pages that follow. Above all, it tends to degrade the idea of the public realm, and hence of the landscape tissue that ties together the thousands of pieces of private property that make up a town, a suburb, a state. It also degrades the notion that the private individual has a responsibility to this public realm — or, to put it another way, that the public realm is the physical manifestation of the common good.

Tocqueville observed this when he toured America in 1831. “Individualism,” he wrote, “at first, only saps the virtues of public life; but in the long run it attacks and destroys all others and is at length absorbed in selfishness.”" – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 26-27

Relaterte artikler

Mvh,
Øyvind Holmstad, barnebarn av Einar Grue

mandag 10. oktober 2016

Demokratiets arkitektur

Selv er jeg ingen stor tilhenger av den hippodamiske byplan, med sitt rettlinjede gatenettverk og soneinndeling. Den tradisjonelle, blandede, selvorganiserte byen, lik Gamla stan i Stockholm, appellerer langt sterkere til den biofile natur, med sin organiske og impulsive utforming. Men selv om moderne byplanleggere sier seg å være inspirert av Hippodamos fra Milet, er det viktige sider ved hans byplan de har oversett.
Suburbia

Agoraen eller stortorget var som i alle greske byer den sentrale allmenningen også i Hippodamos' byplaner, hvor man foretok sine innkjøp og de frie borgerne utformet byens politikk. I våre dager drømmer mange om å få til noe lignende over internettet. Allikevel blir det noe eget med agoraen, likesom det er noe håndfast og konkret over boken. Fra agoraen ble verbene ἀγοράζω, agorázō, "jeg handler", og ἀγορεύω, agoreúō, "jeg snakker i offentligheten", utledet.

Fram til modernistisk byplanlegging gjorde sitt inntog spilte "det tredje rom" agoraens rolle i europeiske og amerikanske byer. Med den moderne liberalismen og teknokratiets inntog fant man det best å kvitte seg med slike tåpeligheter, og heller innhylle borgernes liv i den avsondrede private sfære. Douglas Rushkoff (DR) beskriver denne politikken på følgende vis i et intervju med Peggy Nelson (PN) fra 2011:
DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinnene vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.
I vår tid har strategien med å isolere "massene" i sine "hjem" beskjeftiget med evigvarende oppussingsprosjekter, blitt altomfattende. Butikkhyllene og TV-kanalene flyter over med boligporno til inspirasjon for det neste oppussingsprosjektet, og den isolerte eneboligen ute i det stedløse suburbane har blitt opphøyet til vårt samfunns "hellige ku". Over alt finner man gigantiske byggevaresentra som leverer varene til denne oppussings-orgien, hvor "McMansionene" framstår lik superorgasmer alle higer etter.

Våre boområder har blitt menneskeørkener og på mine vandringer gjennom de norske byggefeltene kan jeg kjenne hvordan sjelen tørker ut. Her er alle allmenninger utraderte, hvor individualismens kvelende stank hviler over takmønene. Å kalle denne pregløse "strukturen" for "hjemme" blir selvsagt meningsløst. På samme vis som det blir meningsløst å kalle et plantefelt av sitkagran for skog. I begge tilfeller har vi å gjøre med en monokultur. Beboerne i byggefeltene blir lik sitkagrana, med spisse nåler og tørre kvister som rifter opp huden. Intet friskt kan vokse i deres skygge.

I 1977 leverte Christopher Alexander det monumentale bokverket "A Pattern Language", som snart har 40-års jubileum. Denne viser oss det suburbanes absolutte motstykke, den tradisjonelle byen, som består av et uendelig nettverk av relasjoner. Fordi denne boka i slik grad truer statenes og elitenes prosjekt med å isolere massene, ble den møtt med en rekke motstrategier. Først og fremst gjennom fortielsen av "A Pattern Language", for å etterlate den i et vakum av øredøvende taushet. Der man har måttet snakke har man avfeid Alexanders mesterverk som arkaisk, ambisiøst men praktisk ugjennomførbart, og i enkelte tilfeller har man uttrykt seg sarkastisk. Blir den nevnt ved arkitekturfakultetene er det i beste fall som en bakstreversk utopi. Alt dette er en forbrytelse mot menneskeheten, da man her fornekter det suburbanes antitese. Vi har å gjøre med det tapte Paradis, livets oase, allmenninghetens bibel!

Salingaros om APL:
Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i "A Pattern Language" for ca 20 år siden.

Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen "The Nature of Order". Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert "A Pattern Language" så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.
Derfor, de som ønsker allmenningenes tilbakekomst, støtt en "Pattern Language"-konferanse i Hurdal!

A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

Hippodamos organiserte sin byplan i inngruppe-kvartaler

Ai, ai. Ser at jeg ikke hadde fått med det poenget at Hippodamos fra Milet organiserte sin byplan i kvartaler bestående av 10 husholdninger. Dette er samme antall som i lommenabolaget!

- Clusters of a Dozen Households

Dette tilsvarer ei passende inngruppe, hvor de gode inngruppekreftene i handikapprinsippet har mulighet til å komme til overflaten.

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Hippodamos sin byplan, med agoraen og boligkvartaler i den menneskelige skala, var viktige fysiske forutsetninger for utviklingen av det greske demokratiet.

Dette var en gammel artikkel jeg fant fram igjen, trodde jeg hadde tatt med aspektet om inngruppe-kvartalene, men hadde tydeligvis ikke kommet så langt.

Skal forsøke å få gjort ferdig artikkelen på et seinere tidspunkt, helst før "Pattern Language"-festivalen i Hurdal!

mandag 26. september 2016

Grythengen - et fremmedgjort sted


Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:
There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147
På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.
The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.
Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken
Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.
Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
John Michael Greer
Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!


En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

-

Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

Holmstadengen og Magnus J. Dahl

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

lørdag 24. september 2016

Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.


Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

Menneskeforståelse bør
være fundamentet
for god design.
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.


Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, BMW i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

Inngruppedesign!

Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.


A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

Wikimedia.

Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

Wikimedia.

For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

Wikimedia.

Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

Wikimedia.

Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

Ressurser:


- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!


- Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

Hos VD.