torsdag 12. juni 2014

In Search of the Commons

I have the pleasure to host Petros from Freelab from Lublin in Poland. He is travelling Norway in search of positive and inspirational commons projects of all kinds. People warned me he might be a fortune seeker, but I’ve come to learn he’s true, and not at least a very important evangelist of the commons. When I learned he has cooperated with international “stars” like David Bollier, already translating his new book Think Like a Commoner into Polish language, making it downloadable for free, I was amazed about his efforts. Yesterday he found the book Creating a Life Together by Diana Leafe Christian in my bookshelf, and he behaved like he had found a diamond, wanting to translate this book into Polish as well. It’s a big inspiration to have such a devoted commoner visiting you, as the market thought and individualism is about to suffocate Norway.

Petros visited me on the recommendation of Michel Bauwens, and he thought I had some interesting projects going on. I was sorry to disappoint him. My most important project is to set up a number of articles at Kulturverk.com, which I eventually hope to work into a book about a new ingroup society based on an idea by Terje Bongard. But I’m happy that I can offer him an excellent weather at his stay here.

Petros and my wife strolling in the nice weather

Me: You told me that you were a rich man with your own company in software and internet security, but that during the financial crisis you went bankrupt and lost everything, including your house and your wife. From what I understand this experience has changed your life dramatically, and eventually inspired you to devote your life to the worldwide commons project. Can you tell me more about this experience?

Petros: Actually I already had a plan to sell my company some day and to turn towards social activity. Many entrepreneurs share such dreams. In 2011 I became financially broke, but I did make it through this period of time thanks to my partner Natasha, who I do now live with. Then we decided to turn this situation into an opportunity.

Getting “through the viewing glass” into the out-of-the Matrix world we learned three fundamental things:
  1. One has to have a clear goal for one’s life. We didn’t want to leave Poland for search of a better life, but to stay here doing something good for our community. 
  2. One should not engage in any kind of criminal activity, so to keep the moral and personal integrity intact. 
  3. One should search for kindred spirits and cooperate with them, as no one will survive alone. 
The good thing about losing everything is that it forces you to become flexible and to search for new opportunities. Many people become stuck in life, and having money and a comfortable life keep you from taking chances.

Me: Can you tell a little about your community in Poland?

Petros: In September 2013 we joined a newly established urban community, known as the “Independent Social Center Cicha 4″ (http://Cicha4.org). The goal of Cicha 4 is to provide space and facilities for all off-mainstream groups in Lublin, trying to develop freedom-oriented, noncommercial initiatives. This is 100% informal community, with no external financing, except from the member groups’ contribution. Our role was to support the adaptation and maintenance of the building, supervise it over the winter, as well as to help the community grow and stabilize. We achieved it with certain amount of personal struggle, and now the growing group of young people will take it over, leaving us free to follow our new projects.

Me: You mentioned there is a difference between your P2P (peer to peer) – approach and the one of Michel Bauwens. Can you specify this?

Petros: With Michel, as I see it, we are working on the same issues, but from opposite angles. P2P approach focuses on (loosely understood) the production area, only indirectly influencing social life beyond that. It says, sort of, “let’s make automobiles, or launch satellites, the better, more humane way”. Of course, if people change the way they interact in the production area, they consequently will change the way they live the rest of their lives.

My approach (we consider it “anarcho-positivism”) goes the opposite way. Beginning from the “ex-work” social life, we try to establish – for each given community – the way to fulfill its members’ needs. Some of them can be fulfilled through the community-managed consumption (traditional commons: water, wood, food); some – by the way of prosumption (distributed generation of electricity); some, finally, via P2P production and exchange of goods. However, to us, the primary factor is the desired structure of needs.

Of course, what we do at Freelab is much less advanced or expanded than what P2P Foundation does. I admire Michel’s energy and efficiency – we could use somebody like him in our anarchopositivist movement as well.

Me: The encapsulation of the former fishing commons in Norway is a disaster, as they are more and more held by a few companies and billionaires. There's a revolt against this tragedy among the coastal communities these days.

Before you arrived here you had been to the area of Flekkefjord in Southern Norway. I’m happy to learn that they have not yet managed to kill of the communal spirit of the old fishing communities. Can you please share your most important observations seen from a commons perspective?

Petros: I visited a couple old fishing places in Southern Norway and realized that the only part of the industry that is still alive is the angling trip organization. One of the old fishermen told me that now the biggest catch in his nets is always a fresh set of fishing hooks that the German anglers lose perpetually. “We do not buy hooks anymore.” he said. But this is not enough to save the traditional fishing in Norway. As long as there is no way for a fisherman to sell the catch directly; as long as local fish stores lose their market to networked hypermarkets; as long as the local community has no say about local pooled resources, there is no hope.

Photo: Øyvind Holmstad / Wikimedia Commons

To me, as a commoner, cooperatist and anarchopositivist, it is quite obvious that some sort of revolution is needed. Local resources should be returned to local communities. Fishermen’s cooperatives should be formed and should be given the right (and responsibility) to manage fishing areas, with the priority of rebuilding resources and keeping them sustainable & resilient. The fishing quota should be locally defined – with some help from scientific experts – and distributed. Most of the technological processes should be performed locally (food is considered local if it travels not more than 80 km between the producer and final consumer). Only highly processed products should leave local community areas.

Cooperatives should take over the whole vertical chain of production and distribution. This will keep money and management close to the source of goods – and to the people. This is the approach we applied in our concept of the industrial hemp reintroduction in Poland. And it works very well.

In this kind of revolution, money would flow, instead of blood. But I believe, as it concerns the most traditional and culturally important industry in Norway, it would be a really good way to spend some oil money to support local communities throughout the country.

Me: From my point of view all people will naturally become commoners if the architecture is right. I will quota a little piece of Christopher Alexander showing that he has a very strong P2P-approach:
My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase “in their own image” requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 142
Here in Norway it is almost completely illegal to form the world in your own true image. We might call ourselves a free country, celebrating the 200-years anniversary for our constitution this year, but as we on a community level are not free to form our own environments, we are in my opinion not free at all, or at the best only half free. Do you agree that this freedom to form your own community physically is of the uttermost importance to creating a new realm of the commons?

Petros: On this issue I have mixed feelings. We are all interdependent, so the “absolute freedom” – especially in the space shaping – is dangerous. The Lockean concept of property “absolute, despotic domain over something” became the core of the market nightmare we are trying to awake from. However, as an anarchist, I fully support the position, that the state should not be allowed to intervene, at least as long as the local community can manage things. As David Bollier brilliantly points out, there are several levels of commons, and we have yet to develop ways of managing them all. Let’s consider water. There is an irrigation system (the common resource), managed by a community. But there is also a river, which is the source of water for several irrigation systems and which is a commons in itself. Then, we have the drainage basin, feeding the river, comprising also several various common-resource systems. They are all heavily interdependent. So it is a governance problem, how to distribute freedom (or its constraints) evenly – or justly.

David Bollier develops a very interesting concept, involving the state as a guardian of the commons. I am less enthusiastic about that. But I admit that the problem of interdependence is probably the biggest issue we face in the commons movement.

I want to add that Petros has not read Alexanders A Pattern Language. In it Alexander makes a system where the lower patterns are connected to patterns of higher order, just like the small creek is connected to the river, the lake and eventually the whole watershed. When a community follows the Pattern Language there’s no chance it will harm the larger community. If it harms the community they are applying anti-patterns, something that should not be allowed. In Alexander’s latest book, The Battle for the Life and Beauty of the Earth, he shows how they used the Pattern Language to engage the whole school, teachers and students, to make a beautiful pattern language as the basis for the construction of the campus.

For further insight see the article “Peer-to-Peer Themes and Urban Priorities for the Self-organizing Society“, by Nikos A. Salingaros

Me: You have also been to Greece. As I see it their crisis has made them long and reach for the commons, while Norway’s wealth and self-confidence rather has made us leave the commons. In spite of Greece’s crisis, do you think Greece is heading for a better future than Norway in the long run?

Petros: Assuming we share the same meaning of the word “better”, I would say that close cooperation would benefit both sides. Greece is right now a bustling social laboratory, with hundreds, if not thousands of various initiatives – not just in the commons area. Studying them and learning from their successes (I am less interested in failures) would give an edge to Norwegian future initiatives. In Greece there is a growing theoretical reflection upon their grass-root experience. And they definitively could use some scholarship money in this area. If Norway can import so many goods, why not import some useful knowledge, for a change?

The bottom line is again – no society can thrive alone. As it was phrased by a Russian anarchist, Count Piotr Kropotkin: “Cooperative species thrive, uncooperative perish.”

Me: What are the plans for the rest of your journey throughout Norway?

Petros: I plan to stay in Norway till September, with occasional trip to Sweden, perhaps. Later, if my talk is accepted, I will also attend the conference “Enlightened Anarchism” in Lapland University, Rovaniemi, Finland. Until then, it all depends on funding available. My basic plan is to stay around Gjøvik for at least a couple weeks, getting involved in local community life (I plan to take part in certain “dugnad” activities). If I raise enough money, I will then head North, at least up to Trondheim. If I am extremely lucky in earning money, I would also like to see Tromsø and northern communities, before I leave.

But even if not this time, I already know I will return next year to continue my fascinating Norwegian adventure with the commons and grassroots communities.

Petros tent in my backyard

Follow Petros journey through Norway here.

Puplished at Resilience.org, USA, on June 10, 2014. Published at P2P-Foundation on June 7, 2014.

tirsdag 13. mai 2014

Ei unik samansmelting av bøhmisk kunsthandverk og jugendstilen

Publisert hjå Kulturverk.com onsdag 14. mai 2014.

Heilt på tampen av turen vår til Praha i byrjinga av mai vart eg gjort merksam på ei art nouveau-utstilling i representasjonshuset Obecni Dum, berre ein time før vi skulle eta den siste middagen. Eg hadde vore her før, men utstillinga var til mi overrasking ikkje marknadsført ved inngangen. Det var nok difor eg og dotter mi mest vart åleine der. Truleg kunne eg umerka ha stole med meg nokre av desse kunstverka, då den strenge grå dama som satt vakt smelta for dotter mi og vart mest oppteken av henne. Dei er veldig glade i born i Praha, ei fylgje av den vakre arkitekturen som omhyllar dei.

Eg hadde knapt ein time til rådigheit, og minnekortet var fullt. Då eg såg kor vakker denne kunsten var byrja eg frenetisk å slette annanrangs bilete, men er redd eg òg sletta nokre fulltrefferar i farten. Men det var verdt det, slik at eg i alle fall til ein viss grad fekk foreviga nokre av desse meisterverka.

Sjølv elskar eg jugendstilen, og denne foreininga eg vart vitne til i Obecni Dum mellom bøhmisk glasverkskunst, som er rekna som verdsleiande, og art nouveau, må vera noko av det mest framifrå menneskeslekta har avla fram før vi sokk ned i den hengemyra vi framleis er fanga i.

Mi von er at dessa bileta kan inspirere nokre til på ny å søkje den vegen til himmelrike vi var inne på, før vi gjorde det skjebnesvangre valet og tok feil veg rett inn i fortapinga (sjå boka Anti-Architecture and Deconstruction, av Nikos A. Salingaros).

Utstillinga skal stå i alle fall ut året, om ho vert ståande ut i neste år fekk eg ikkje med meg. Men skal du til Praha i år, gå ikkje glipp av dette!























Skulle nokre ynskje det er det mogleg å laste ned fullformat av bileta herifrå.

fredag 21. mars 2014

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Illustrasjon av den teknologiske singulariteten. Kreditt: Singularity Utopia

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:
  1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”. 
  2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”. 
Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Før vi gjeng vidare vil eg oppmode om å studere illustrasjonen nedanfor, som viser dei fem evolusjonære ringane. Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Illustrasjonen er henta frå bioman.no

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin's Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:
Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.
Illustrasjon av eit resilient system. Kreditt: Nikos A. Salingaros

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard
Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå. Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har forvandla seg til ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011:





mandag 10. mars 2014

Grendeklynga - en modell for framtida?

Sterke fellesskap og et virkelig demokrati skapes best på det helt lokale nivå, med inngruppa som virkemiddel. Grendeklynger kan være en god modell for distriktene.

Jeg vokste opp i ei grend nedunder Totenåsen, noe som vel vil gi de fleste assosiasjoner om en prøysenidyll. Fra barndommen erindrer jeg fragmenter av denne idyllen, den gang vi gikk julebukk og fikk smultringer fra kjellerbakeriet ”hass Æinners”, da gamlekara fremdeles brukte hest og slede på sine ærend til Skreia vinterstid og vi fikk sitte på hjem fra skolen, den gang det var tre nærbutikker og bedehuset enda var halvfullt. Men sakte og sikkert forsvant disse siste restene av fellesskap, og den grenda der jeg vokste opp kan i dag best karakteriseres som et ”ekstremsuburbia”.

Uten interaksjon er grendesamfunnet dødt. Tidligere var så mange muligheter for interaksjon, ved melkerampa, man traff hverandre gående eller til hest, og hvert et bedehus hadde et musikklag uten større krav til ferdigheter eller stemmeprakt. Denne formen for interaksjon kan ikke oppstå når vi passerer hverandre omsluttet av metallkapsler, eller over internett.

Grenda mi skimtes oppe i høyre hjørne, i forgrunnen Skreia

Er det mulig å vinne tilbake det tapte? Å vekke grendemiljøet opp fra de døde? Eller er fellesskapet tapt for alltid nå i selvets tid?

Grendeklynger som lommenabolag


I dag finnes flere initiativ for å gjenoppvekke lokale fellesskap, de nye natursamfunnene er et eksempel på dette. Natursamfunnet som idé stammer fra Russland, hvor mange har vendt tilbake til et liv i pakt med naturen og hverandre.
Selv ble jeg forskrekket første gang jeg ble kjent med visjonene for natursamfunnene, og forstod at de ønsket å gi hver familie et landområde hver på ca 10 dekar, uten å benytte seg av det alexandrinske mønster 37 om husklynger. Jeg tenkte at dette ble ikke annet enn min grends skjebne på nytt, et ”suburbia XL”. Etter hvert ble jeg kjent med Terje Bongard og hans ideer rundt inngruppa, med et nytt inngruppesamfunn hvor InnGruppeDemokratiet (IGD) er selve kjernen.

Modell av det representative inngruppedemokratiet

Forståelsen av inngruppa og inngruppekreftene ble utviklet av den israelske vitenskapsmannen Amotz Zahavi, som har studert den sosiale flokkfuglen araberskriketrost i Negevørkenen i omlag 40 år. Inn- og utgruppestrategier er deler av handikapprinsippet, et begrep lansert av Zahavi på 70-tallet, og som forklarer den seksuelle seleksjonen. Handikapprinsippet er i dag allment akseptert innenfor evolusjonsvitenskapen.

I motsetning til andre dyr kan mennesker velge mellom både inn- og utgruppestrategier, avhengig av kontekst, noe som gjør mennesket unikt. Innenfor inngruppa oppnår man status og aksept gjennom sjenerøsitet, samarbeidsvilje, offervilje, ved å ta parti for de svake etc. I studiet av araberskriketrosten ser man dette ved at det er konkurranse om de mest utsatte vaktpostene, troster av høyere rang tvangsforer de med lavere rang for å vise overskudd, kort sagt å vise at du er et dyktig flokkmedlem. Mennesker har naturligvis mer subtile inngruppestrategier.

De australske gartnerfuglene, også kalt ”jålefugler”, er utmerkede for å illustrere utgruppestrategier. Navnet gartner bærer de med rette, da de "kultiverer" dekorative planter for å tiltrekke partnere. Gartnerne utgjør en egen fuglefamilie, Ptilonorhynchidae, med rundt 20 arter. Disse fuglene er velkjente for den spesielle kurtiseatferden, hvor hannen lager en form for portal og gjerne pynter med fargete steiner (eller plast- eller glassbiter). Grågartneren har til og med utviklet en slags optisk illusjon, som får ham til å virke større enn han i virkelighjeten er.

Grågartnerens portal inspiseres av en kritisk hunngartner

Det er akkurat de samme strategiene mennesker benytter seg av når de bygger store eneboliger, gjerne med søyler og ruvende arker som kan lede tankene mot langt større byggverk, som templer og slott. En menneskelig form for ”optisk” illusjon. Eller sportsbilen i garasjen, også kalt ”penisforlenger”. Slike strategier dominerer i utgruppe-settinger, som i et typisk norsk boligfelt.

Kilde: Bioman.no

Med utgangspunkt i Dunbars nummer mener initiativtakerne til natursamfunn.no at den ideelle stammestørrelsen er på ca 150 medlemmer. Men hva man må ha klart for seg er at dette er hvor mange personer et menneske kan ha oversikt over, ikke den ideelle størrelsen for samarbeid og fellesskap. I boka Det biologiske mennesket mener Bongard at limet i inngruppa vil svekkes ved større grupper enn 25-35 mennesker, for den øverste inngruppa i IGD bør denne derfor ikke bestå av mer enn ti representanter (se poster, pdf).

Inngruppa. Foto: B. Gibson Barkley

I naturen følger alt fra vassdrag til sosiale strukturer hos flokkdyr en fraktal fordelingsstruktur, hvilket vil si at de repeterer de samme proporsjonene eller mønstrene i et skaleringshierarki. Romanesco brokkoli er kjent for å ha en perfekt fraktal struktur.

Eksempel på en fraktal nettverksstruktur over flere skalaer. Kreditt: Nikos Salingaros

I en e-post hvor jeg gjør Bongard oppmerksom på at IGD samsvarer med et av de fremste kjennetegn ved ethvert resilient system, en fraktal fordelingsstruktur, svarer Bongard følgende:
SVÆRT INTERESSANT OBSERVASJON OG SAMMENLIGNING. DET ER NETTOPP NOE AV HOVEDPOENGET MED Å UTVIDE DEMOKRATIET HELT NED: DET BLIR IKKE ROM FOR INDIVIDER SOM RIVER OPP, MELER EGEN KAKE, KORRUMPERES OSV. LEGG MERKE TIL AT “INVASIVE SPECIES”-PROBLEMET HENGER SAMMEN MED DETTE: EN ART SOM IKKE FANGES INN AV NETTVERKET KAN ØDELEGGE DET I STEDET.
Sett i dette lyset blir det risikabelt hvis ikke de nye natursamfunnene organiserer seg etter en bongardsk inngruppemodell. Jeg har kommet til at selv om et natursamfunn bygges opp av individuelle familiedomener, en modell som er ideell for å praktisere de fem permakulturelle soner, bør de allikevel organisere disse domenene i mindre inngrupper, for eksempel rundt et fellesområde med lekeplass for barna og en rådslagningsplass for de voksne, bålplass etc. Dette vil si en modell hvor et natursamfunn kan bestå av rundt 6-7 inngrupper med 20-25 personer i hver, som til sammen danner et maksimum på 150 mennesker.

Slik ville et natursamfunn oppnå en fraktal fordelingsstruktur med tre nivåer, familiedomenet, inngruppa og stammen, sannsynligvis en svært resilient struktur, fordi den bygges nedenfra og opp. Videre ville man få til en forening av verdiene funnet i husklynga, grendesamfunnet og permakulturens sonetenkning, jeg blir fristet til å benytte floskelen et ”kinderegg”, tre gode ting i ett.

Et godt navn for disse inngruppene i natursamfunnet kan være grendeklynger. Da jeg kom på denne betegnelsen trodde jeg at jeg hadde funnet et helt nytt begrep, men mitt søk på internettet gav ett treff, noe som viser at det i alle fall er et meget uvanlig begrep. La oss håpe dette vil endres.

Kanskje er det også slik at den norske folkesjela er bedre tilpasset grendeklynger enn husklynger? Med en oppbygging av nye natursamfunn i grendeklynger kan vi gjenoppvekke fellesskapet i det gamle grendemiljøet, kanskje til og med i bedre form enn noensinne!

Et eksempel på ei grendeklynge basert på (det magiske) tallet 7, som gir ei gruppe av like store enheter, og hvor den syvende sirkelen i sentrum danner fellesområdet

Til slutt vil jeg oppfordre alle som leser dette om å gå inn på den flotte nettsida til WWW.NATURSAMFUNN.NO.

onsdag 12. februar 2014

Åtte praksiser som undergraver skapelsen av levende nabolag

Naturen planlegger intet, den folder seg ut, den utfolder seg. Det er derfor jeg tar avstand fra kreasjonistene, fordi de reduserer skaperverket til en plan og Gud til den store planleggeren, som om Gud var en kopi av Le Corbusier.

Selvorganisering følger livets kode, DNAets kode, hvilket vil si en utfoldelse av skapelsen gjennom sekvenser. For å skape helhet er det avgjørende at disse sekvensene utfolder seg i riktig rekkefølge, Christopher Alexander kaller dette for generative koder. Derfor er selvorganisering det motsatte av kaos, men naturens orden.


I artikkelen "GENERATIVE CODES HAVE EVOLVED FROM PATTERN LANGUAGES, BUT ARE MUCH MORE SOPHISTICATED GENERATING SYSTEMS", identifiserer Alexander åtte ødeleggende arbeidsmetoder. Siden jeg leste disse første gang har det tynget meg at vi bygger samfunnet vårt gjennom degenerative sekvenser, og på dette viset kveler utfoldelsen av livet.

De følgende eksemplene er alle skadelige:
  • Konvensjonelt: Veier bygges før bygningene de skal betjene.
  • Konvensjonelt: I byggefelt graves ned vann- og avløpsrør lenge før husene oppføres.
  • Konvensjonelt: Husene plasseres, og hagen, som er det som blir igjen av tomta, er andreprioritet.
  • Konvensjonelt: Vinduenes design og posisjon bestemmes på det tidspunktet byggeplanene godkjennes.
  • Konvensjonelt: Tegningene fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
  • Konvensjonelt: Planene for nabolaget fullføres før konstruksjonsarbeidet tar til.
  • Konvensjonelt: Offentlige plasser designes i etterkant av individuelle bygninger.
  • Konvensjonelt: Endringer gjøres gjennom endringsordrer, og blir derfor svært kostbare.
Disse praksisene støtter ikke opp under skapelsen av levende nabolag!

Hvorfor fortsetter vi med disse statiske, rigide og degenererende kodene ti år etter utgivelsen av The Nature of Order? Jeg har ikke selv lest bind to i dette bokverket, The Process of Creating Life, som omhandler generative koder, og vil derfor på ingen måte utpeke meg til noen autoritet på feltet. Allikevel, vi må som samfunn skifte fokus, fra å være planfokuserte til å bli sekvensfokuserte.

Våre dagers planleggingsregime bygger på modernistisk ideologi, og ble utviklet før kunnskapen om DNAet ble funnet. Skal vi kunne skape en sivilisasjon som er en del av naturen, må vi følge livets kode.

I boka Twelve Lectures on Architecture; Algorithmic Sustainable Design, sammenligner matematikeren Nikos A. Salingaros denne designmetoden med algoritmer, en stegvis prosess hvor det er algoritmen, ikke den overordnede planen, som leder oss til målet. Det endelige designet er således ukjent helt til siste slutt, men den algoritmiske prosessen vil lede oss til svaret. Eller rettere sagt, ett av flere mulige positive utfall. På samme vis som intet menneskebarn utvikler seg likt, men hvert individ får sin egen karakter. Slik må det også være for våre nabolag.

De åtte arbeidsmetodene som er listet ovenfor har ingenting med en stegvis algoritmisk prosess å gjøre, hvor man på forhånd bestemmer svaret uten å gjennomføre algoritmen.

Generative koder virker gjennom morfogenese eller lokal adapsjon. Levende nabolag er derfor først og fremst kjennetegnet av stor variasjon, som en respons på stedets særtrekk og egenart. Denne variasjonen reflekterer de 15 transformasjonene for helhet, den er egofri, og slik den diametrale motsetningen til dagens stjernearkitektur.

Min inderlige bønn er at alle med påvirkningskraft, det være seg som håndverker, entreprenør, arkitekt, ingeniør eller byråkrat i stat og kommune, tar disse punktene Alexander har listet opp på alvor, og at dere gjør alt i deres makt for å få en slutt på disse praksisene. Gammel vane er riktignok vond å vende, men det er våre nabolag og med dette vår og våre barns fremtid som står på spill. Vi kan holde så mange konferanser vi vil, holde tusenvis av vakre og velmente taler, men uten at vi eliminerer disse åtte degenerative sekvensene vil alle velmente initiativ og intensjoner være fåfengt. Ugresset må rives opp med rota skal vi få bukt med det, skal vi kunne bygge genuint levende nabolag fulle av lokal identitet og tilhørighet.
La oss brenne alle store planer på bålet og erstatte dem med generative koder, med livets teknologi. La oss skape levende nabolag for framtida!

Publisert hos Kulturverk.com den 15. mars 2014.

Ressurser:

lørdag 8. februar 2014

Det urbane mennesket er det same til evig tid

Ellen de Vibe hevdar 4. mai i svaret sitt til meg at måten menneska brukar og erfarer byrommet på, endrar seg over tid. På overflata kan nok dette vera rett, ein såg ikkje ungdomar koma farande på rullebrett i det antikke Roma. Men når det gjeld den djupare strukturen for rotekte urbanisme, det vi kan kalla den menneskelege skalaen, vil eg hevda at den er grunnleggjande uforanderleg. Dette gjer eg fordi eg har lese klassikaren A Pattern Language av Christopher Alexander, ei av dei viktigaste bøkene i det tjuande hundreåret. Med unnatak av nyurbanistane er dette ei forakta bok mellom planleggjarar og arkitektar, og dei har såleis freista anten å forteia eller latterleggjera dette banebrytande bokverket.

I A Pattern Language har Alexander dokumentert 253 såkalla ”pattern”, eg har inga god omsetjing for denne termen på norsk, kanskje mønster som inngår i ei form for ”vevspråk”. Eg vel å bruka det engelske ordet. Poenget er at desse ”patterna” er arketypiske eller universelle, dei er å finna att i mange kulturar over eit lengre historisk tidsrom. Dette fordi dei tek vare på menneskelege behov og den menneskelege skalaen på ein unik måte, uavhengig av tid og rom, der dei knyter menneskelivet til den urbane livsveven. Det er lov å læra av historia, og framtidige osloborgarar vil vera lite tente med at vi ikkje ville ta lærdom av visdomen hennar.

Menneska vert abstraherte når dei nedarva biofile instinkta deira ikkje vert tekne på alvor. Essayet av Salingaros eg nemnde i det førre innlegget mitt, var henta frå boka Biophilic Design: The Theory, Sciense, and Practise of Bringing Buildings to Life, redigert av Stephen Kellert, Judith Heerwagen & Martin Mador, New York: Wiley, 2008. For vidare innsikt i temaet biofilisk design vil eg visa til denne glimrande boka.

De Vibe skriv: ”Kun historien vil kunne bedømme om det vi bygger, har et fattig formspråk”. Igjen, svara ligg ikkje berre i framtida, vi treng ikkje venta på at historia skal openberre rett og gale for oss, det har ho alt gjort. Det mest frustrerande er likevel at de Vibe so enkelt avfeiar Christopher Alexanders monumentale bokverk, The Nature of Order, med eit enkelt pennestrok. Trass i alt, Alexander er ikkje berre ein smågut ein brydd feiar til sida.
The Nature of Order is not only a summa summarum of what Oxford University Press has called "The World of Christopher Alexander", but it is surely one of the most ambitious books ever published. If its profound argument -- that order in both nature and in what we build are essentially the same -- is ultimately understood and accepted by serious readers, it may prove to be one of the most consequential works Oxford has published in all its 500 years. - William McClung, special project editor for Oxford University Press, former senior editor of the University of California Press
Ikkje mange bøker får ein slik omtale, og eg er viss om at hovudstaden vår ville gått ei betre framtid i møte viss byplanleggjarane lånte Christopher Alexander eit øyra. Dei femten livsverdiane og Alexanders teori om sentra, mellom anna, er ikkje berre tåkeprat henta ut or skoddeheimen. Vi har her å gjera med ein framifrå vitskapsmann og ein stor tenkjar. Historia vil døma oss hardt viss vi ikkje snart tek han på alvor!


Publisert som lesarbrev i Dag og Tid. Nr. 19. 11. mai - 17. mai 2012. 51. årgangen. Side 32.

søndag 2. februar 2014

Å skape byggverk som er på parti med livet


På podcast-showet Levevei.no har den gresk-australske matematikeren Nikos A. Salingaros (f. 1952) en samtale med J.A. Arnfinsen om økologisk bærekraftige strukturer som resonnerer med menneskets grunnleggende behov. Salingaros er en verdensledende arkitekturteoretiker og pioner innen biofilisk design.

Intervjuet starter med en redegjørelse av hvordan Salingaros fattet interesse for arbeidene til Christopher Alexander, hvordan disse to gigantene møttes og hvordan samarbeidet med Alexander etter hvert førte til at Salingaros begynte å utvikle sine egne ideer om arkitektur. Hvilket i dag har gjort ham til en av verdens fremste arkitekturteoretikere.

Noe jeg selv ikke hadde reflektert over er hvordan modernismen ville vært en umulighet innenfor tidligere sivilisasjoner, simpelthen fordi den bygges opp av elementer som er for tunge til å settes på plass med muskelkraft, samt bruk av materialer som krever mye energi å framstille. Dette er noe av grunnen til at modernismen er hva man kan kalle objektorientert, mens tradisjonell, historisk og klassisk arkitektur er elementorientert (se diskusjonstråden til denne artikkelen).

Modernismen er objektorientert til en sånn grad at den må karakteriseres som fundamentalistisk. Hvilket har gitt oss en sivilisasjon preget av geometrisk fundamentalisme (se “Geometric Fundamentalism”, kapittel fra boka A Theory of Architecture, 2006). I samtalen slår Salingaros fast følgende: ”Our society is drunk, it is intoxicated on pursuing novelty, it is pursuing novelty at all costs, even at the cost of civilization itself.”

Nikos Salingaros

Fordi modernistiske typologier aldri tidligere har vært mulig å framstille, og da naturen selv også utfolder seg gjennom en elementstruktur, framstår objektorientert arkitektur som noe nytt, hvilket det også er. Moderne strukturer har aldri tidligere vært sett i jordens historie, hverken før eller etter mennesket entret banen. Men nettopp derfor er disse strukturene totalt løsrevet fra naturen og historien, og hverken en del av oss eller verden. De er rett og slett anti-natur, hverken mer eller mindre.

Arnfinsen kommer i samtalen bl.a. inn på Alexanders “mirror of the self”-test, hvor man sammenligner to objekter av samme slag og størrelse, for å kjenne etter hvilket som sammenfaller best med indre følelser. Alexander har vist at personer som trenes i denne testen, slik at de blir fridd fra forutinntattheter, i 80-90 prosent av tilfellene kommer til samme konklusjon om hvilket av disse to sammenlignbare objektene som har mest liv. Denne testen beviser således empirisk at liv i materien ikke er en subjektiv men en objektiv størrelse.

Arnfinsen og Alexander har en felles attraktor gjennom den japanske kampsporten aikido, hvor man på samme vis vurderer to bevegelser for å bedømme hvilken som responderer best med utøverens indre selv.

Salingaros har videreutviklet Alexanders metode til å kunne bestemme en bygnings suksess prosentvis ut fra i hvor sterk grad den er bærer av de 15 transformasjonene for helhet, som ligger bak skapelsen av universet og evolusjonen.


Et annet tema er menneskesinnets fraktale dimensjon, som må finne sitt motstykke i omgivelsene. Kafédesignere er eksperter i å utforme fraktale miljøer, noe som gjør dette tredje rommet til et sted mange søker for å få en vitamininnsprøyting, vekk fra sterile kontorlandskap.

Intervjuet dreier inn på mange tema, jeg vil på det sterkeste oppfordre til å lytte til denne samtalen, hvor vi treffer en meget engasjert Salingaros i toppform!

Lytt til intervjuet i sin helhet her.

Les også relevant utveksling mellom Slavoj Žižek og Nikos Salingaros her.

Artikkelen er publisert hos Kulturverk søndag 2. februar 2013.