søndag 12. juni 2016

Har Hurdal økolandsby noe å lære av naturen?

Bærekraftsdalen sett fra Rognstadkollen i Hurdal

I serien om økolandsbyen på NRK innrømmer landsbygrunder Simen Torp at de kan ha gjort noen nybegynnerfeil. Mennesket lærer stort sett av sine feil. Å lære av andres feil er svært vanskelig, derfor trenger vi å være del av en tradisjon, for slik å slippe å gjøre alle feil selv. Den gamle bygningskulturen var bygget opp av generasjoners evolverte kunnskap om hva som fungerer, av hva som nærer livet. Av denne grunn oppsøker vi gamle bygningsmiljøer, det være seg i Gamla stan, i Albaicin eller på Knaisetra i Hurdal, for å næres av eldgamle bygningstradisjoner.

Nybegynnerfeil gjør vi alle, derfor er det gjerne både enklere og billigere å få erfarne håndverkere til å gjøre jobben. Men en nybegynnerfeil trenger slett ikke å være en ny feil. Som regel er den samme feilen utført millioner av ganger før av mennesker over hele kloden. Allikevel gjorde menneskeheten en grunnleggende feil ved begynnelsen av forrige århundre, som aldri tidligere var begått. Vi sluttet å lære av naturen. Etter å ha lest kapittel ni i Nikos A. Salingaros nye e-bok ”Biophilia & Healing Environments”, med tittel ”The Importance of Listening to Lessons from Nature”, frykter jeg at Hurdal økolandsby har gjort nettopp dette. De har sluttet å lytte til naturen.

Kanskje var Hurdal økolandsby nødt til å slutte å lytte til naturen for å bli godtatt av storsamfunnet? Med moderniteten vraket sivilisasjonen naturkjærligheten og erstattet denne med biofobia, etter et kjærlighetsforhold som hadde bestått fra tidenes morgen. Vi har nå fått en biofob kultur. For å bli tatt inn i varmen begynte derfor økolandsbyen å pleie omgang med denne kulturen, ikke bevisst, men ut fra et ønske om å bli akseptert.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”. Biofobia er altså ikke en liten sak, men fundamentet for det aller meste av vår kultur. Selv har jeg fått merke dette hatet, som i mitt forsøk på å redde ”Herr Fossemøllens øyensten”, men ikke minst for mitt ønske om å etablere en lommelandsby på Skreia. Økolandsbyen i Hurdal har naturligvis blitt, og blir fremdeles gjenstand for dette gjennomtrengende biofobe hatet som har inntatt menneskehjertene. Så kan man stille spørsmålet: Skal man inngå kompromisser med en samtidskultur som har biofobia som fundament?

Etter å ha lest Salingaros publikasjon om biofilia tror jeg at Hurdal økolandsby har begått to feil:

A) Man har tatt i bruk taylorismen og Henry Fords teorier om samlebåndsproduksjon, som er det motsatte av adaptiv morfogenese.

B) Man har omfavnet maskinestetikken, og dermed avvist tradisjonell innsikt i hvordan menneskenaturen knyttes til sine omgivelser.

Hvordan Rolf Jacobsen, en sentral arkitekt for økolandsbyen, har kunnet godta dette, er vanskelig å forstå. Vi har her å gjøre med en person som tegner tradisjonelle treskjæringsmønstre med største innlevelse, og som har titalls hvis ikke hundretalls dypt biofile halmhus på sin samvittighet. Allikevel er det etter mine observasjoner kun i landsbykafeen og på landsbyscena man finner spor av ornament, som er av de viktigste uttrykk for det biofile mennesket.

Et annet aspekt ved biofilia er det økososiale. Inngruppa er et sentralt element hos flokkdyr, og mennesket er først og fremst et inngruppevesen. De gode inngruppekreftene i handikapprinsippet må dyrkes fram med den største omsorg og ikke minst kunnskap, slik at menneskene kan blomstre og trives i sitt rette element. Dette vil si lommenabolaget, eller ”pocket neighborhoods”, et begrep skapt av den amerikanske arkitekten Ross Chapin. Han er etter mitt syn verdens ledende økososiale arkitekt, og jeg tror Terje Bongard, Norges fremste atferdsøkolog, vil si seg enig i dette. Ross Chapin har skrevet boka ”Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, hvor han har utformet et sett designnøkler man trenger for å skape solide lommenabolag. Disse har jeg oversatt til norsk i artikkelen ”Designnøkler for lommenabolaget”. For den videre utviklingen av økolandsbyen, hvilket vil si de to siste av tre landsbyklynger, vil jeg anbefale at disse utvikles som lommelandsbyer i tett samarbeid med Ross Chapin.

Hurdal har valgt å kalle seg bærekraftsdalen. Bærekraft, et utvannet begrep, kan ikke ha biofobia som fundament. Da er man ikke bare inne på feil spor, man har også sporet av. La ikke Hurdal bli et grønnvaskingsprosjekt for samtidskulturen og markedskreftene.

For fornyet entusiasme og banebrytende ny kunnskap har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Til denne konferansen håper jeg vi kan få med noen av verdens fremste tenkere, ikke minst Bongard, Chapin og Salingaros nevnt ovenfor. Les mer om hva innholdet til en slik konferanse kan være hos P2P-Foundation i artikkelen ”A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?”.

Det er å håpe at økolandsbyen i Hurdal vil støtte opp om en slik konferanse, og at ikke bare de, men hele Norges land igjen kan få naturen til læremester.

onsdag 2. mars 2016

Herr Fossemøllens øyensten

Publisert hos Kulturverk 31. januar 2016.
Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Historien

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en Fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet? Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien, jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgarder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Var den første Fossemøllen møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Gryte i Øvre Skreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Gryteengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var en skjønnhet, en vever liten skjønnhet, og man kan enda være hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av AKIS. AKIS er et akronym skapt av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens største filosofer, og står for ”avanserte konkurranse-industrielle system”. På engelsk ACID, ”Advanced Competitive Industrial Dominion”, eller syre på norsk. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgarden Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen Holmstading, av hjertet er jeg en Fossemølling, et elvemenneske.

Et eple fra treet ute på tunet, et søteple, uvisst hvilken sort. Epletreet kan være over 100 år gammelt, jeg kaller det derfor et fossemøllingseple, da det ikke er usannsynlig at herr Fossemøllen selv spiste av treets frukter. Sødmen er utrolig, likesom den sødmen som hvilte over Fossemøllens øyensten på denne tiden.

Dette eplet er en lenke mellom meg og herr Fossemøllen, jeg spiser det med stor respekt, fordi jeg deler smaksopplevelsen med ham.

I vest avgrenses Gryteengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret, min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen. Selv lærte jeg aldri teknikken, men har seinere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 80-tallet kollapset imidlertid bekkeørreten i Olterudelva, min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen gav for ustabil vannføring, kanskje tørket de rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger høyt, 4-500 moh. Totenåsen tvinger snøen ned om vinteren, og når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen isbrea skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda, som er gammel havbunn. Å finne fossiliserte blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig, også langt oppe i Olterudelva kan man komme over flotte trilobitter. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Fra denne lille vollen ved Olteruddalen kjørte herr Fossemøllen og hans sønner ved nydyrkingen vekk intet mindre enn 1400 hestelass med stein. Nå gror den igjen. Legg merke til den frodige vegetasjonen.

Der elva renner forbi Gryteengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjørveger for hest går på skrå opp dalsida. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Demningen som herr Fossemøllen og hans sønner etablerte over Olterudelva. Trolig hadde han lært vannkraftsfaget av sin far, møllermesteren.

Her satt skovlhjulet. Stod det ei mølle her før Solhaugs første trevarebedrift ble etablert?

Vannkraftskanalen synes ennå nedstrøms.

Sønne-sønne-sønne-sønns-datter av herr Fossemøllen tar her et bad i Olterudelva, mellom demningen og trevarebedriften. Nettopp her hvor herr Fossemøllen også vandret, og sikkert tok seg en forfriskende dykkert etter dagens slit. Hans kone Marie Andersdatter var en av de mange veverskene etter vevegrenda, og kanskje satt hun nettopp her og vasket tøyet?

At herr Fossemøllens sønne-sønne-sønne-sønns-datter bærer hans gener er det ingen tvil om. Hun har den samme dragningen mot elver som herr Fossemøllen, og allerede som toåring kastet hun seg i Hunnselva ved Gjøvik, så hennes far måtte løpe ut i vannet for å berge henne.

Hun er et elvemenneske, lik herr Fossemøllen selv. Samme hvor kaldt det er i vannet eller luften, det er uten betydning. Elva lokker på henne. Hun burde hett Fossemøllen.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Gryteengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i etableringen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg, hans følgere ble lenge kalt "dahlitterne". Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Av arven etter Helmer Holmstad er denne store bjørka han fredet ved den tidligere hoppbakken Valbydalen. Dette ble respektert ved etableringen av hoppbakken, selv om flere nok stod i fare for å skli inn i den ved fall.

Kunne enda denne bjørka snakke! Av hva den har sett er den tidligste karrieren til skihopperen Roger Ruud, hvis barndomshjem lå fem minutters aketur unna hoppbakken. Selv vant jeg min klasse som seksåring, riktignok som den eneste i klassa, men jeg var ikke mindre stolt av den grunn da jeg på våren mottok en stor blå pokal på Solgløtt grendehus. Imidlertid avsluttet jeg karrieren som åtteåring og la hoppskiene på hylla. Det gjelder å gi seg mens man er på topp.

Herr Fossemøllens sønner, Helmer Holmstad og Johan Solhaug, levde i tett symbiose. De var gift med hver sine søstre fra gården Røyse, de var begge svært engasjerte i Fellesmisjonen og de levde side om side.

Gryteengen ligger øverst i landskapet.

Mastene

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus, som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda, ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Gryteengen på Toten, stod høgspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høgspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Gryteengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraseene gjør små innhogg. I våres kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. For AKIS håndhevere var den kun et hinder. For meg var den et barndomsminne.

I forhold til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraseer, de går som kloremerker gjennom skogen, der denne avsluttes brått, som om det var benyttet linjal, åtte meter til hver side av mastene.

Plastrørene

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Gryteengen som en oase av reint vann. Brønnen kom fra ei sikker ile, selv under tørkesommeren i 1947 kunne man lite på denne. I brønnen var det sluppet en bekkeørretter som levde i rundt 20 år, fram til den ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

Etter hvert som Gryteengen ble innhyllet av det suburbane og industrijordbruket ble grunnen forurenset, og stedet koblet til Lensbygda vannverk. Men for å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde.

Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg, og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 moh., en høydeforskjell på 600 meter, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.
Når behovene til et system ikke kan oppfylles innenfra, betaler vi prisen i energi og forurensning. – Bill Mollison
Når AKIS faller om noen år og vår fossilbaserte sivilisasjon er forbi, blir det liggende igjen mengder av plastrør i jorda på Gryteengen, som sakte oppløses for så å opptas av planter, dyr og overlevende menneskebarn.

Eneboligene

De eneboligene som i dag sitter på Gryteengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen grasiøsitet og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid, da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter. Modernismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første eneboligen ved herr Fossemøllens øyensten er en direkte oppfyllelse av Le Corbusiers profeti.
By og land vil forenes; fra kontoret mitt skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; sekretæren min vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. – Le Corbusier, 1935

Et steds- og grendetap

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en Fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Gryteengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Skogen nederst i Gryteengen danner en form for inngangsportal til grenda. Den skulle vært mye åpnere og preget av aktiv bruk og beitedyr. Til høyre ligger hva vi barna kalte Blåveissvingen. Mang en bukett ble plukket her på veg hjem fra skolen, som gledet mangt et moderhjerte. Snart kommer gravemaskinene og graver opp Blåveissvingen i ei gate på 15-20 meters bredde.

Til venstre for vegen ned mot elva hadde Per Post som han ble kalt potetåkeren sin, mens Gryteengen ennå var en del av Gryte. Nå har skogen tatt tilbake denne, men steingjerdet han la opp står ennå.

Som Gryteengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og det totscanske kulturlandskapet forringes. Mange er de som i dag nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen, nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Kanskje er du en av hans etterkommere? Slekta etter Herman Evensen Fossemøllen ligger her, ned mot venstre hjørne. Slektstavla er satt sammen av Herman Nettum.

Gryteengen var en del av våre røtter, vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære disse røttene gjør vi vårt beste for å rive dem opp og hogge dem av. Fremskrittet helliger all udåd!

Tilknytningen til Servoglobus

Det komplekse er organisk målsøkende, men målet er ikke fast men endres via en overflod av nydannelser (for eksempel mutasjoner), og av forstyrrelser eller samspill fra andre komplekse helheter, det kompliserte manøvreres utenfra mot konstruerte mål. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 143
Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann-/avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Gryteengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Gryteengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Gryteengen, og trærne de skal hogge skal jeg generøst nok få beholde. Men hva i all verden skal jeg med disse digitale pengene etter et deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Ingen ting kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete. Disse planene har jeg omtalt i artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte".

Gryteengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne, Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag.
‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Håpet

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, av hennes favoritter er eventyret om Tornerose. Det slår meg at Gryteengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en dag sønne-sønne-sønne-sønns datter av min datter kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?

Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Skogen etter elva.

Etterord

Her ser vi den radikale natur i Berrys visjon. Hele vår økonomi, vår kultur og vårt arbeid, fritid og hjem, er bygget rundt ideen om enkel mobilitet og oppløsningen av ulike aspekter av våre liv. Vi bor ett sted, arbeider en annen plass, handler et annet sted, tilber på et nytt sted igjen, og i fritiden reiser vi vekk. Ifølge Berry er et integrert liv, et liv med integritet, preget av medlemskap i et samfunn der man bor, arbeider, tilber, og gjennomfører de aller fleste andre menneskelige aktiviteter. Valget er klart: "Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også." – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen.

Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold. Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte, Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk, og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne.

Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter vegen, men aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder.

Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Gryteengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.

Viktige artikler av Inger-Marit Østby


Flere bilder


Brødrene Helmer Holmstad og Johan Solhaug bygget i fellesskap nye våningshus på Gryteengen og Solhaug rundt forrige århundreskifte.

Rabarbraen.

Ei marihøne i brenneslet litt ovenfor stabburet.

Gardstreet med fossemøllingseplene.

Vårblomstring på det siste treet bestemor plantet.

Hva skal jeg gjøre med det vakre stabburet? Skal jeg lage et museum her hvor jeg dokumenterer arven etter herr Fossemøllen og historien etter Kronborgsetergrenda? Eller skal jeg ta det med meg ned til Skreias nye lommelandsby og benytte det som et felleshus?

Kjellerlem.

Slåmaskinhjul.

En av de mange kjørvegene for hest som går på skrå opp dalsida.

Olterudelva.

Øverskreien sett fra Bilitt. Olteruddalen ligger circa to tredjedeler til høyre i bildet, Kronborgsetergrenda ligger til venstre for denne.

lørdag 6. februar 2016

Småhusliv trives i fellesskap

Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utvikler
Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.

Veggankrenes gode form

Utfordringene er mangfoldige og har sammenheng, slik at menneskets eget, alltid medfødte mangfold av evner lokkes fram og fører til personlighetens utfoldelse og modning; – blant annet utfordrer kroppen ved en så variert omgang med landskap og en så direkte kontakt med natur, materialer og emner at den bygger ferdigheter i å skjelne mellom kvaliteter, blant annet god og dårlig form. – Sigmund Kvaløy Setreng, "Identitet og meningsfylt arbeid", Elvetid, side 127
Det er mange gode grunner til å legge ferien til Gamla stan i Stockholm. En av dem er alle veggankrene, som knytter sammen veggene med gulvene. Her ser vi virkelig hva som skiller de gamle håndverksarbeiderne fra moderne bygningsarbeidere, hvis hverdag kun består av å sette sammen elementer. Slik mister de evnen til å skille mellom god og dårlig form.

Sitatet ovenfor er hentet fra Sigmund K. Setrengs fem kjennetegn for meningsfylt arbeid. I vår teknokratiske tid er vi opptatt av arbeidsplasser, effektivitet og HMS (Helse-Miljø-Sikkerhet), og ikke arbeidets mening. Derfor har vi mistet evnen til å skille mellom god og dårlig form, hvilket var hovedhensikten i håndverkerens hverdag. Var disse byggverkene bygget i dag ville vi kun sett en bolt i veggen, ferdig med det!

I Gamla stan har hvert et hus sitt distinkte vegganker, og hvert vegganker individuell karakter. Lokket fram av personlighetens modning i omgang med materialer og emner over mange år. Formet av håndverkerens stolthet som kulturarbeider, som en bærer av god form, i hver en detalj. Som sammen bygger en helhet, hvor byen framstår som noe langt større enn summen av delene.












Større oppløsning av fotografiene kan lastes ned her

lørdag 5. desember 2015

Snøhetta hvitvasker big box-syndromet

Big box-syndromet er kanskje det fremste sykdomstegnet ved norske byer og tettsteder, hvor ikke minst de vekstsyke bygdebyene på Romerike har fått lide mye i kjølvannet av storflyplassen. Råholt er av de grelleste eksemplene. Som totning har jeg vært stolt av at Skreia stort sett har gått fri for dette syndromet, hvor selv det lille kjøpesenteret har respektert stedets egenart.

I sommer la jeg merke til at de grov bak den nedlagte bensinstasjonen, men tenkte ikke mer over saken fram til Totens Blad opplyste om at Rema 1000 skal bygge en storboks der på 1300 kvadratmeter. Øyeblikkelig kastet jeg meg over tastaturet og skrev leserbrevet "Big box-syndromet" hos Oppland Arbeiderblad.

Ved kommunevalget fikk vi nytt kommunestyre med MDG på laget, og de gikk stort ut med vyer om å stake ut en ny kurs for bygda. Med dette regnet jeg med at Skreia var beskyttet for storboks-pesten.

Men Rema 1000 viser seg å være smartere enn jeg trodde. De har kontaktet det (dessverre) anerkjente arkitektfirmaet Snøhetta for å lage et nytt "revolusjonerende" big box-konsept, som visstnok skal friskmelde storboksen. Selvsagt er ikke dette annet enn som å legge et tykt lag sminke over et byllebefengt ansikt, men med Snøhettas signatur lar alle seg rive med. Snøhetta er jo som kjent "keiseren" av arkitektfirmaene våre, og har designet operaen, vårt nye nasjonalikon. Nylig ble den første av disse nye snøhetta-boksene åpnet med brask og bram på Lillehammer, og neste år står Skreia for tur.

De første blikkboks-elementene for det nye Rema 1000 - bygget på Skreia har ankommet.

I bakgrunnen ligger et nasjonalt viktig kulturlandskap. Fra Skreiagata vil man miste dette praktfulle utsynet når bygget er fullført.


Se større foto her.

Stjernearkitektene har ett formål, å blende folk, og jeg vil ikke dømme politikerne for hardt for at de lar seg blende. Det er menneskelig å la seg rive med av alt som glitrer, og man trenger ikke være dum for å la seg friste. Skjæra er jo som kjent også glad i det som skinner, men er allikevel den smarteste av kråkefuglene våre. Den er til og med i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde.

Dessverre har ikke arkitektene av i dag som oppgave å tjene menneskene, men næringslivet, og slik har det vært siden verdensutstillingen i New York i 1939. Les mer i essayet "ARCHITECTURAL MYOPIA: DESIGNING FOR INDUSTRY, NOT PEOPLE", av Mehaffy & Salingaros.

Saltakene dominerer gatebildet i Skreia, og dette trekket er som en refleksjon av det mønsteret de mange bekkedalene ned fra Totenåsen danner, et mektig bakteppe. Tettstedet har da også tatt slagordet "Skreia - porten til Totenåsen", og ved å gå bort fra saltaket undergraver de dette karaktertrekket.

Saltakene ligger på rekke og rad etter Skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.

Legg merke til at byggene er rektangler og komposisjoner av rektangler, slik de fleste vakre byggverk er det.


Saltaket er en forutsetning for det psykologisk nærende vernende taket.

Se større foto her.

Fjellet Snøhetta står sentralt i vår nasjonale identitet. Arkitektfirmaet Snøhetta undergraver derimot identiteten til våre mange byer og tettsteder, og driver en hvitvasking av stedsfiendtlig arkitektur, i samarbeid med korporative selskaper som Rema 1000.

Storboksen fra Snøhetta blir liggende nedenfor nedlagte Skreia stasjon, endestasjon for Skreiabanen, og drar slik med seg ned kvaliteten av dette unike området.

Se større foto her.

Jeg hadde håpet at Skreia kunne blitt Vestopplands svar på tettstedet Lom, hvor de har integritet nok til å kreve at alle nye bygg skal ha en saltaksarkitektur. Dette kunne vært en god start for å finne tilbake til en egenart for Toten.

Mange har sikkert sett Anders Wahlgrens dokumentar "När Domus kom till stan". Nå kommer Rema 1000 til Skreia, med Snøhettas signatur.



Big box-syndromets argesteste motstander er James Howard Kunstler. Han ville ikke hatt annet enn forakt til overs for Snøhetta og Rema 1000 sitt simple bedrag. Uten identitet er vi intet!

mandag 9. november 2015

Lommenabolaget styrker demokratiet

Selv er jeg ingen stor tilhenger av den hippodamiske byplan, med sitt rettlinjede gatenettverk og soneinndeling. Den tradisjonelle, blandede, selvorganiserte byen, lik Gamla stan i Stockholm, appellerer langt sterkere til den biofile natur, med sin organiske og impulsive utforming. Men selv om moderne byplanleggere sier seg å være inspirert av Hippodamos fra Milet, er det viktige sider ved hans byplan de har oversett.

Agoraen eller stortorget var som i alle greske byer den sentrale allmenningen også i Hippodamos' byplaner, hvor man foretok sine innkjøp og de frie borgerne utformet byens politikk. I våre dager drømmer mange om å få til noe lignende over internettet. Allikevel blir det noe eget med agoraen, likesom det er noe håndfast og konkret over boken. Fra agoraen ble verbene ἀγοράζω, agorázō, "jeg handler", og ἀγορεύω, agoreúō, "jeg snakker i offentligheten", utledet.

Fram til modernistisk byplanlegging gjorde sitt inntog spilte "det tredje rom" agoraens rolle i europeiske og amerikanske byer. Med den moderne liberalismen og teknokratiets inntog fant man det best å kvitte seg med slike tåpeligheter, og heller innhylle borgernes liv i den avsondrede private sfære. Douglas Rushkoff (DR) beskriver denne politikken på følgende vis i et intervju med Peggy Nelson (PN) fra 2011.
DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinne vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.
I vår tid har strategien med å isolere "massene" i sine "hjem" beskjeftiget med evigvarende oppussingsprosjekter, blitt altomfattende. Butikkhyllene og TV-kanalene flyter over med boligporno til inspirasjon for det neste oppussingsprosjektet, og den isolerte eneboligen ute i det stedløse suburbane har blitt opphøyet til vårt samfunns "hellige ku". Over alt finner man gigantiske byggevaresentra som leverer varene til denne oppussings-orgien, hvor "McMansionene" framstår lik superorgasmer alle higer etter.

Våre boområder har blitt menneskeørkener, og på mine vandringer gjennom de norske byggefeltene kan jeg kjenne hvordan sjelen tørker ut. Her er alle allmenninger utraderte, og individualismens kvelende stank hviler over takmønene. Å kalle denne pregløse "strukturen" for "hjemme" blir selvsagt meningsløst. På samme vis som det blir meningsløst å kalle et tett plantefelt av sitkagran for skog. I begge tilfeller har vi å gjøre med en monokultur. Beboerne i byggefeltene blir lik sitkagrana, med spisse nåler og tørre kvister som rifter opp huden. Intet friskt kan vokse i deres skygge.

I 1977 leverte Christopher Alexander det monumentale bokverket "A Pattern Language", som snart har 40-års jubileum. Denne viser oss det suburbanes absolutte motstykke, den tradisjonelle byen, som består av et uendelig nettverk av relasjoner. Fordi denne boka i slik grad truer statenes og elitenes prosjekt med å isolere massene, ble den møtt med en rekke motstrategier. Først og fremst gjennom fortielsen av "A Pattern Language", for å etterlate den i et vakum av øredøvende taushet. Der man har måttet snakke har man avfeid Alexanders mesterverk som arkaisk, ambisiøst men praktisk ugjennomførbart, og i enkelte tilfeller har man uttrykt seg sarkastisk. Blir den nevnt ved arkitekturfakultetene er det i beste fall som en bakstreversk utopi. Alt dette er en forbrytelse mot menneskeheten, da man her fornekter det suburbanes antitese. Vi har å gjøre med det tapte Paradis, livets oase, allmennighetens bibel!

Salingaros om APL:
Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i "A Pattern Language" for ca 20 år siden.

Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen "The Nature of Order". Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert "A Pattern Language" så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.