søndag 9. november 2014

Forbi føydalismen

Artikkel under utarbeidelse!

Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden dengang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.

Byene vil krympe sammen med nedgangen i energiproduksjonen

Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomien og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetningen til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til). Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten. Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser. (Les mer om dette her).

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses i dag fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc. I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner, frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til rofløyer.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians amt til høyre

Fra 15. mars 2013 til 15. april 2014 ble det 3.796 flere statsbyråkrater i kongeriket Norge. Undres hva amtmann Weidemann ville sagt til dette?

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd, som kemneren, REMA 1000, revisoren etc., enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.
Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert. - David Graeber
Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner. Man har sine retter og plikter.

Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker, la meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg. Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for "alveslag", i vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.


It’s a verbal contract performed in the presence of witnesses: in this case, the baron, the village priest, a couple of elderly knights who serve the baron as advisers, and a gaggle of village elders who remember every detail of the local customary law with the verbal exactness common to learned people among the illiterate. Higg places his hands between the baron’s and repeats the traditional pledge of loyalty, coached as needed by the priest; the baron replies in equally formal words, and the two of them are bound for life in the relationship of liegeman to liege lord.

What this means in practice is anything but vague.  As the baron’s man, Higg has the lifelong right to dwell in his father’s house and make use of the garden and pigpen; to farm a certain specified portion of the village farmland; to pasture one milch cow and its calf, one ox, and twelve sheep on the village commons; to gather, on fourteen specified saint’s days, as much wood as he can carry on his back in a single trip from the forest north of the village, but only limbwood and fallen wood; to catch two dozen adult rabbits from the warren on the near side of the stream, being strictly forbidden to catch any from the warren on the far side of the millpond; and, as a reward for a service his great-grandfather once performed for the baron’s great-grandfather during a boar hunt, to take anything that washes up on the weir across the stream between the first  sound of the matin bell and the last of the vespers bell on the day of St. Ethelfrith each year.

In exchange for these benefits, Higg is bound to an equally specific set of duties. He will labor in the baron’s fields, as well as his own and his neighbors, at seedtime and harvest; his son will help tend the baron’s cattle and sheep along with the rest of the village herd; he will give a tenth of his crop at harvest each year for the support of the village church; he will provide the baron with unpaid labor in the fields or on the great stone keep rising next to the old manorial hall for three weeks each year; if the baron goes to war, whether he’s staging a raid on the next barony over or answering the summons of that half-mythical being, the king, in the distant town of London, Higg will put on a leather jerkin and an old iron helmet, take a stout knife and the billhook he normally uses to harvest wood on those fourteen saint’s days, and follow the baron in the field for up to forty days. None of these benefits and duties are negotiable; all Higg’s paternal ancestors have held their land on these terms since time out of mind; each of his neighbors holds some equivalent set of feudal rights from the baron for some similar set of duties.

Higg has heard of markets. One is held annually every St. Audrey’s day at the king’s town of Norbury, twenty-seven miles away, but he’s never been there and may well never travel that far from home in his life. He also knows about money, and has even seen a silver penny once, but he will live out his entire life without ever buying or selling something for money, or engaging in any economic transaction governed by the law of supply and demand. Not until centuries later, when the feudal economy begins to break down and intermediaries once again begin to insert themselves between producer and consumer, will that change—and that’s precisely the point, because feudal economics is what emerges in a society that has learned about the dangers of intermediation the hard way and sets out to build an economy where that doesn’t happen.





tirsdag 21. oktober 2014

David Bollier og gjenreisingen av allmenningene


Utestengelsen og marginaliseringen av allmenningene har foregått over århundrer. Men det er først i nyere tid, med framveksten av globale korporative strukturer og sammensmeltingen av disse med styresmaktene, at angrepet på de tradisjonelle allmenninger har antatt uhyrlige proporsjoner.

James Kalb har gitt dette monsteret navnet “liberalismens tyranni”. David Bollier kaller det for det predatoriske markeds/stats-duopolet. Bollier har valgt å ta opp kampen mot dette uhyret, og slåss på vegne av oss alle. Han betegner dette som en av vår tids største skandaler. Kanskje den største? Og allikevel helt fraværende i den offentlige diskusjonen. Neppe så underlig i et samfunn hvor markeds/stats-duopolet sitter med definisjonsmakten og begge endene. Vi ser det nå aktualisert i forslaget med å privatisere Statsskogs eiendommer. Kanskje kunne disse eiendommene gis til de nye natursamfunnene, som kunne få forvalteransvar for sine områder til vårt felles beste?

Raseringen av allmenningene er enda tydeligere i Afrika. Folk som har livnært seg gjennom enkelt jordbruk i en allmenning i Etiopia, opplever så at jorda blir kjøpt opp av fremmede land og selskaper. De kan da ikke lenger benytte landet som var en allmenning gjennom generasjoner. De blir dermed tvunget til å arbeide i f.eks Shoe City, en gigantisk fabrikkby kineserne har opprettet i Etiopia, hvor de tjener nok til å komme seg over FNs fattigdomsmål. Kan man egentlig si at de har fått det bedre? Jeg tror disse menneskene var langt lykkeligere som ekstremt fattige, men med tilgang til fedrenes jord og som en del av urgamle tradisjoner, enn som lønnsslaver i Shoe City.

Angående tradisjoner er dette et tema som Bollier er opptatt av. Ikke overfladiske gravsteinstradisjoner slik som i Norge, tappet for alt av innhold, men rotekte tradisjoner som et fundament for allmenningene. Tradisjonene har i realiteten vært allmenningenes voktere, uten dem står vi tilbake med hva Garret Hardin feilaktig kaller ”allmenningens tragedie”. I virkeligheten er dette et uregulert tilgjengelighetsregime.

Bollier beskriver det slik”But Hardin was not describing a commons. He described a scenario in which there were no boundaries to the grazing land, no rules for managing it, and no community of users. That is not a commons; it is an open-access regime or free-for-all. A commons has boundaries, rules, social norms, and sanctions against ”free riders.” A commons requires that there be a community willing to act as a steward of a resource.

Yet, Hardin’s misrepresentation of actual commons as a failed paradigm – a ”tragedy” – stuck in the public mind and became an article of faith. Economists and conservative pundits saw the story as a useful way to affirm their ideas that private property rights and markets are the best way to manage shared resources.”

David Bollier

Det gleder meg stort å se at Bollier holder fram Christopher Alexanders bok A Pattern Language, som en syntetisering av tradisjonenes visdom. Med den frykt stats/markeds-duopolet kjenner for allmenningheten, er det ikke det minste rart at de forakter, fortier og latterliggjør dette verket.

Michel Bauwens utforsker høyteknologiens verktøy for å bringe allmenningene tilbake til menneskeheten og Terje Bongard gransker de innerste kroker av menneskesinnets atferdstrekk med samme formål. Bollier på sin side, utforsker tradisjonenes betydning for virkelige fellesskap.

Dessverre er allmenningene kun et svakt minne for de fleste moderne mennesker. Vi mangler ord for å beskrive dette paradigmet, som en gang var enerådende. En annen av Bolliers nære samarbeidspartnere, Silke Helfrich, har derfor laget en god oversikt hun har kalt “Commons Way of Life vs. Market Way of Life“.

Intervjuet med David Bollier bygger på hans bok Think Like a Commoner, som gjorde et mektig inntrykk både på undertegnede og intervjuer James Alexander Arnfinsen. Jeg vil derfor på det varmeste oppfordre om å avsette tid til å lytte til samtalen mellom Bollier og Arnfinsen på Levevei.no. Vi trenger slike som David Bollier for å utfordre makten til stats/markeds-duopolet. For hva dette monsteret har røvet og ødelagt tilhører oss, vi er allmenningheten!

Lytt til intervjuet:

Episode 106: The commons as an approach to governance, sustainable resource management and social wellbeing

Publisert hos Kulturverk 19. oktober 2014.

mandag 6. oktober 2014

Med Bauwens tredelingsmodell eller Bongards RID-modell for et post-kapitalistisk scenario?

Dagens system har utviklet seg til et vanvittig anti-"commons". Dette skyldes hva David Bollier kaller "det predatoriske markeds/stats-duopolet", som fortærer "the commons" (et trist eksempel er Sandvika storsenter). Vi har ikke lenger motpolene staten og markedet, men disse har gått sammen i en symbiose og blitt til et siamesisk monster. Dette som en årsak av korporasjonenes makt og kapitalismens behov for å akkumulere, derfor må våre fellesverdier privatiseres. F.eks. er 20 prosent av det menneskelige genomet nå privatisert, en absolutt galskap. Våre folkevalgte og byråkratiet fungerer som lydige marionetter for dette monsteret.
Så lenge kapitalakkumulasjonen og dens eksponentielle prinsipp opprettholdes, så vil rovdriften pågå til hele det biologiske systemet vår sivilisasjon hviler på bryter sammen. – Pål Steigan
Tidligere har jeg oversatt følgende fra Michel Bauwens:
For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:

1) Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk "pseudo-overflod".

2) Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen "kunstig knappleik".
Michel Bauwens sitt mål er en tredelingsmodell av samfunnet, hvor "the commons" gjenerobrer sin rettmessige plass og står på likefot med staten og markedet. Bauwens har skissert sitt idealsamfunn i følgende illustrasjon:

Kilde: FLOK Society Research Plan

Bauwens regner seg som kulturell katolikk, så kanskje kan hans tredelingsmodell sammenlignes med kirkens forestilling av Gud, hvor Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd står på likefot og sammen utgjør en høyere enhet?
Vi kan ikke fortsette med et system som skaper velstand, men som også ødelegger jorda og skaper så mye sosial ulikhet. Etter 400 år med dette tror jeg vi vet at dette ikke fungerer. Vi trenger et nytt system for å gjenerobre alle disse fellesverdiene. – Michel Bauwens
Bauwens modell bygger på mange måter videre på situasjonen i seinmiddelalderen, hvor vi hadde blomstrende lokale økonomier fundamentert i sterke "commons" og demurrage (1).

Denne tiden med demurrage, som er motsatsen til kapitalismen fordi dette økonomiske systemet bygger på at pengene avtar i verdi, slik at akkumulasjon blir meningsløst, gav en utrolig oppblomstring av kreativitet og livsglede, symbolisert gjennom de store katedralene.

Maktens tinder kunne ikke godta denne utviklingen og konstruerte derfor kapitalismen, som en videreføring av feudalismen. Er man nedsyltet i gjeld står man naturligvis på likefot med den livegne.

Kapitalismens tilblivelse er mesterlig redegjort for av Douglas Rushkoff, som bl.a. har skrevet boka "Life Inc: How Corporatism Conquered the World, and How We Can Take It Back". Det finnes også et usedvanlig matnyttig intervju med ham fra 2011 i Hilobrow, av Peggy Nelson, som kan leses her.

Mens seinmiddelalderens mange blomstrende økonomier var knyttet opp mot reelle fornybare og lokale ressurser, først og fremst korn, bygger dagens kapitalisme fullt ut på pengefølelsen.

I intervjuet med Rushkoff redegjør han for denne overgangen. Fram til 1970-tallet var dollaren knyttet opp mot gull, men dette måtte man selvsagt før eller seinere oppgi grunnet kapitalismens behov for evig vekst.

En Ithaca-time er er en alternativ valuta som bygger på tiltroen til dine medmennesker, i motsetning til dollaren, som i dag kun er et trossymbol

Jeg har stor sans for Bauwens tredelingsmodell, hvor "Netarchical Capitalism" kan danne ei bro til fullbyrdelsen av visjonen. Men er det kraftig nok lut for å redde sivilisasjonen og forhindre at vi faller tilbake i en ny mørk middelalder?

Mens Bauwens søker å videreføre staten og markedet, om enn i en helt annen form enn i dag, og med den hovedhensikt å tjene "the commons", vil Terje Bongards RID-modell (Representative Inngruppe-Demokrati) føre til en oppløsning av markedet og staten. Noen vil kanskje si at hans modell gjør oss selv til hva Bauwens beskriver som en partnerskapsstat, men jeg ser det slik at den vil bringe oss til det ultimate "commons".

RID-modellen står for det ultimate representative demokratiet, eller inngruppe-demokratiet

Kapitalismens drivkrefter er pengefølelsen og utgruppe-konkurranse, demurrage tuftes på fornybar naturkapital og lokale økonomier, mens Bongards modell smelter sammen staten, markedet og "the commons" gjennom inngruppa. Inngruppemekanismene, som henter energien fra den positive kraften i handikapprinsippet, blir her driveren.

Slik går vi tilbake til menneskets urtilstand, hvor alt ble organisert som "commons" eller fellesskap gjennom stammesamfunn. På norsk er ordet allmenning, som ikke bærer i seg den samme tyngden, klangen og røttene som det engelske ordet "commons" (2). Med RID-modellen ville for første gang denne styringsformen kunne overføres til et massesamfunn, organisert gjennom mange små stammesamfunn.

Slik ville sivilisasjonens og tidens sirkel sluttes, og vi ville finne tilbake til våre røtter, vårt innerste selv.

En annen viktig forskjell på tredelingsmodellen og RID-modellen er at førstnevnte er en visjon, noe å strekke seg etter, mens Bongards modell er et verktøy i seg selv. RID-modellen er både en visjon og samtidig verktøyet vi trenger for å bygge denne visjonen. Med en gang vi bestemmer oss for å ta i bruk dette verktøyet kan visjonen fullbyrdes, så og si over natta. Den kan derfor også ses på som ei redningsbøye, og dette kan vi saktens trenge nå som den sjette store utryddelsen er over oss.
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. – Terje Bongard
Et tredje moment hvor RID-modellen virkelig kunne føre til en revolusjon, ville være for en overgang fra effektivitetsfokus til resiliensfokus. Det er ikke det at resiliens og effektivitet ikke kan forenes, men i et bærekraftig samfunn vil resiliens alltid trumfe effektivitet. I en kapitalistisk samfunnsmodell er dette motsatt, hvor effektivitet alltid trumfer resiliens, som en logisk følge av akkumulasjonsprinsippet.

Penger er i dag limet i store samfunn. Med RID-modellen ville inngruppa overta som limet i store samfunn, noe som ville overflødiggjøre både profittmotivet og effektivitetspresset. Da ville det bli lett å prioritere resiliens.

Effektivitetstyranniet er en trussel både for livskvalitet og bærekraft. Uten dette åket ville vi igjen kunne ta oss tid til å skape skjønnhet og å dyrke sunn og etisk forsvarlig mat.
Konvensjonelt jordbruk søker ikke å maksimere avkastningen per dekar; det søker å maksimere avkastningen per tidsenhet. Hvis vi hadde 10 prosent av befolkningen sysselsatt i landbruket istedenfor dagens 1 prosent, kunne vi lett brødfø befolkningen uten petro-kjemikalier eller giftsprøyting. – Charles Eisenstein
Kanskje kan Michel Bauwens og hans tredelingsmodell makte å koble oss opp igjen mot den lykkens veg vi vandret på i seinmiddelalderen, før maktelitene penset oss inn på kapitalismens veg mot avgrunnen? Jeg ønsker ham all lykke og min fulle støtte for sitt prosjekt.

Men størst tro har jeg allikevel til Terje Bongard og hans veg tilbake til selveste urmennesket. RID-modellen betyr ikke å gå tilbake til steinalderen, men steinaldermennesket skal vi ikke forakte. Innerst inne er vi alle stammemennesker, og bærer i oss lengselen eller stammefellesskapet.

Fotnoter:

1) En blomstrende økonomi eller blomsterøkonomi vil si at alt resirkuleres, og er derfor fullt ut bærekraftig. Blomster bygger heller ikke på uttømmelige ressurser. Å kalle norsk økonomi for «blomstrende» henger derfor ikke på greip.

2) "Alain Lipietz, a French political figure and student of the commons, traces the word "commons" to William the Conquerer and the Normans - not the English, interestingly. The term "commons" supposedly comes from the Norman word commun, which comes from the word munus, which means both "gift" and "counter-gift", which is to say, a duty.

I think this etymology gets to the nub of the commons. We need to recover a world in which we all receive gifts and we all have duties. This is a very important way of being human. The expansion of centralized political and market structures has tragically eclipsed our need for gifts and duties. We rely on the institutions of the Market and the State for everything, leaving little room for personal agency or moral commitment. And so we have largly lost confidence in what Ivan Illich called the vernacular domain, the spaces in our everyday life in which we can create and shape and negotiate our lives." – David Bollier

Publisert hos Kulturverk den 15. oktober 2014.

Les Terje Bongards respons til artikkelen hos Permaliv.

Relatert:

søndag 5. oktober 2014

Vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv


Pål Steigan skrev nettopp en av årets viktigste artikler på norsk: “Den sjette store utryddelsen er i gang – biologisk mangfold halvert på 40 år“. World Wildlife Fund kom nylig med en rapport, Living Planet Report, som viser et tap av biologisk mangfold som langt overgår det man tidligere har vært klar over.
Steigan skriver også så treffende at denne gangen er det vi som er asteroiden. Var det snakk om en virkelig asteroide som var på kollisjonskurs med jorda, ville det neppe vært vanskelig å få forskningsmidler til hvordan å stanse denne. Men å ta innover seg at vi mennesker og vårt dominerende ideologiske system er like skadelig for biosfæren som et massivt asteroidenedslag, kan forståelig nok føre til en viss kognitiv dissonans hos enkelte.
Her er hovedfunnene i rapporten:

- Verdens dyrebestander er redusert med 52% fra 1970 til 2010. Nye og bedre metoder har gjort det mulig å kartlegge tapet mer nøyaktig enn tidligere.

- Tapet av ferskvannsarter er det mest dramatiske med 76%, mot marine arter (39%) og landbaserte arter (30%).

- Menneskeheten forbruker nå ressurser i et tempo som om vi skulle ha 1,5 jordkloder å ta av.

- «Karbonfotavtrykket» utgjør over halvparten av vårt økologiske fotavtrykk.

- Jordbruket står for 92% av det golbale «vannfotavtrykket».

- Kombinasjonen av voksende befolkning og stort økologisk fotavtrykk vil legge enda større press på de økologiske ressursene.

- De rike landa har et fem ganger så stort økologisk fotavtrykk som de fattige landa.

- Men rike land kan framstå som mindre belastende ved å importere ressurser fra fattige land slik at tapet av biologisk mangfold der øker dramatisk (58%).


I kommentarfeltet skriver Steigan: ”Jeg tror ingen av de eksisterende partiene har skjønt dette eller klarer å ta det innover seg. Og jeg tror egentlig at en smartere strategi er å bygge en folkefront utenom og rundt partiene. I hvert fall i første omgang.”

Å bygge en folkefront er viktig, og her mener jeg at Pål Steigan er den personen som yter det største bidraget i Norge i dag. Selv om jeg på mange måter står veldig langt fra Steigan, er jeg svært takknemlig for dette engasjementet! Som enkeltmennesker er det lite vi kan gjøre, men å anbefale artiklene til Steigan, og da særlig denne til venner og bekjente, er et viktig bidrag.

Men å få utredet alternativet, det representative inngruppedemokratiet, slik at vi har dette klart, er også viktig. At ikke fagforeningene står på trappa til Terje Bongard for å tilby midler til MEDOSS, er for meg uforståelig. Er alle deres taler om mer demokrati og innflytelse på arbeidsplassen bare tomme ord?

Til alle fagforeningsorganiserte, her har dere en jobb å gjøre! Kanskje finnes det til og med en milliardær der ute som ønsker sitt navn i historiebøkene og en fremtid for sine barn og barnebarn? Eller tror du, Hagen, Røkke, Reitan eller hvem du nå er, at dine etterkommere kan leve av bits på pengeservere den dagen strømmen som driver disse trengs til å dyrke mat?
Ved hjelp av pengeillusjonen befinner vi oss nå i dagens sosialdarwinistiske mareritt, hvor “Homo Economicus” er det rådende menneskesynet, og hvor vi gjennom den kapitalistiske ideologien har koblet oss opp mot handikapprinsippets mørkeste krefter.

Norges forskningsråd avviste RID-modellen som en utopi. Men det må da være en større utopi at vi skal klare å skaffe til veie tre jordkloder for å kunne opprettholde vårt nåværende system, kapitalismen, innen 2050? Jeg betviler ikke at dommerpanelet til forskningsrådet besitter basale regneferdigheter, så her snakker vi nok om en massiv fortrengning, slik Steigan uttrykker det.

Steigan skriver også så treffende at denne gangen er det vi som er asteroiden. Var det snakk om en virkelig asteroide som var på kollisjonskurs med jorda, ville det neppe vært vanskelig å få forskningsmidler til hvordan å stanse denne. Men å ta innover seg at vi mennesker og vårt dominerende ideologiske system er like skadelig for biosfæren som et massivt asteroidenedslag, kan forståelig nok føre til en viss kognitiv dissonans hos enkelte.

Allikevel, det er vi selv som utgjør den store trusselen denne gangen, og Terje Bongard og kollegaene hans har kunnskapen som trengs for å forhindre det verst tenkelige scenario. I tillegg til å spre Steigans artikler, vil jeg derfor også be deg som borger om å gi Bongards bok “Det biologiske mennesket” til julegave i år.

To viktige parametre i Bongards bok er handikapprinsippet og inngruppa. Handikapprinsippet kan ses som kraften som styrer menneskelig adferd, og denne kraften kan utnyttes til det gode eller det onde i menneskesamfunn. Her kommer inngruppa inn. Ved å seriekoble mennesker kan vi lage en form for solcellepaneler som suger til seg de gode kreftene i handikapprinsippet, lik solceller på et tak, men med en langt større virkningsgrad.

Ved å igjen seriekoble alle disse inngruppene og koble disse opp mot produksjonen og demokratiet, får vi samlet en voldsom kraft, som vil kunne ta over for penger som limet i store samfunn (les her). Ved å koble inn inngruppa som det grunnleggende limet som holder samfunnet sammen, kan vi drite en lang marsj i kapitalismen.


Kapitalismen derimot bygger på pengeillusjonen (les her). Ved hjelp av pengeillusjonen befinner vi oss nå i dagens sosialdarwinistiske mareritt, hvor “Homo Economicus” er det rådende menneskesynet, og hvor vi gjennom den kapitalistiske ideologien har koblet oss opp mot handikapprinsippets mørkeste krefter. Vi har underkastet oss “the Dark Side of the Force”.

Så står vi da igjen med to valg; skal vi gi Bongard tillit, eller skal vi avslutte sivilisasjonen for denne gang? Vi har ikke mye å gå på, men det positive er at vi har kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv.

torsdag 12. juni 2014

In Search of the Commons

I have the pleasure to host Petros from Freelab from Lublin in Poland. He is travelling Norway in search of positive and inspirational commons projects of all kinds. People warned me he might be a fortune seeker, but I’ve come to learn he’s true, and not at least a very important evangelist of the commons. When I learned he has cooperated with international “stars” like David Bollier, already translating his new book Think Like a Commoner into Polish language, making it downloadable for free, I was amazed about his efforts. Yesterday he found the book Creating a Life Together by Diana Leafe Christian in my bookshelf, and he behaved like he had found a diamond, wanting to translate this book into Polish as well. It’s a big inspiration to have such a devoted commoner visiting you, as the market thought and individualism is about to suffocate Norway.

Petros visited me on the recommendation of Michel Bauwens, and he thought I had some interesting projects going on. I was sorry to disappoint him. My most important project is to set up a number of articles at Kulturverk.com, which I eventually hope to work into a book about a new ingroup society based on an idea by Terje Bongard. But I’m happy that I can offer him an excellent weather at his stay here.

Petros and my wife strolling in the nice weather

Me: You told me that you were a rich man with your own company in software and internet security, but that during the financial crisis you went bankrupt and lost everything, including your house and your wife. From what I understand this experience has changed your life dramatically, and eventually inspired you to devote your life to the worldwide commons project. Can you tell me more about this experience?

Petros: Actually I already had a plan to sell my company some day and to turn towards social activity. Many entrepreneurs share such dreams. In 2011 I became financially broke, but I did make it through this period of time thanks to my partner Natasha, who I do now live with. Then we decided to turn this situation into an opportunity.

Getting “through the viewing glass” into the out-of-the Matrix world we learned three fundamental things:
  1. One has to have a clear goal for one’s life. We didn’t want to leave Poland for search of a better life, but to stay here doing something good for our community. 
  2. One should not engage in any kind of criminal activity, so to keep the moral and personal integrity intact. 
  3. One should search for kindred spirits and cooperate with them, as no one will survive alone. 
The good thing about losing everything is that it forces you to become flexible and to search for new opportunities. Many people become stuck in life, and having money and a comfortable life keep you from taking chances.

Me: Can you tell a little about your community in Poland?

Petros: In September 2013 we joined a newly established urban community, known as the “Independent Social Center Cicha 4″ (http://Cicha4.org). The goal of Cicha 4 is to provide space and facilities for all off-mainstream groups in Lublin, trying to develop freedom-oriented, noncommercial initiatives. This is 100% informal community, with no external financing, except from the member groups’ contribution. Our role was to support the adaptation and maintenance of the building, supervise it over the winter, as well as to help the community grow and stabilize. We achieved it with certain amount of personal struggle, and now the growing group of young people will take it over, leaving us free to follow our new projects.

Me: You mentioned there is a difference between your P2P (peer to peer) – approach and the one of Michel Bauwens. Can you specify this?

Petros: With Michel, as I see it, we are working on the same issues, but from opposite angles. P2P approach focuses on (loosely understood) the production area, only indirectly influencing social life beyond that. It says, sort of, “let’s make automobiles, or launch satellites, the better, more humane way”. Of course, if people change the way they interact in the production area, they consequently will change the way they live the rest of their lives.

My approach (we consider it “anarcho-positivism”) goes the opposite way. Beginning from the “ex-work” social life, we try to establish – for each given community – the way to fulfill its members’ needs. Some of them can be fulfilled through the community-managed consumption (traditional commons: water, wood, food); some – by the way of prosumption (distributed generation of electricity); some, finally, via P2P production and exchange of goods. However, to us, the primary factor is the desired structure of needs.

Of course, what we do at Freelab is much less advanced or expanded than what P2P Foundation does. I admire Michel’s energy and efficiency – we could use somebody like him in our anarchopositivist movement as well.

Me: The encapsulation of the former fishing commons in Norway is a disaster, as they are more and more held by a few companies and billionaires. There's a revolt against this tragedy among the coastal communities these days.

Before you arrived here you had been to the area of Flekkefjord in Southern Norway. I’m happy to learn that they have not yet managed to kill of the communal spirit of the old fishing communities. Can you please share your most important observations seen from a commons perspective?

Petros: I visited a couple old fishing places in Southern Norway and realized that the only part of the industry that is still alive is the angling trip organization. One of the old fishermen told me that now the biggest catch in his nets is always a fresh set of fishing hooks that the German anglers lose perpetually. “We do not buy hooks anymore.” he said. But this is not enough to save the traditional fishing in Norway. As long as there is no way for a fisherman to sell the catch directly; as long as local fish stores lose their market to networked hypermarkets; as long as the local community has no say about local pooled resources, there is no hope.

Photo: Øyvind Holmstad / Wikimedia Commons

To me, as a commoner, cooperatist and anarchopositivist, it is quite obvious that some sort of revolution is needed. Local resources should be returned to local communities. Fishermen’s cooperatives should be formed and should be given the right (and responsibility) to manage fishing areas, with the priority of rebuilding resources and keeping them sustainable & resilient. The fishing quota should be locally defined – with some help from scientific experts – and distributed. Most of the technological processes should be performed locally (food is considered local if it travels not more than 80 km between the producer and final consumer). Only highly processed products should leave local community areas.

Cooperatives should take over the whole vertical chain of production and distribution. This will keep money and management close to the source of goods – and to the people. This is the approach we applied in our concept of the industrial hemp reintroduction in Poland. And it works very well.

In this kind of revolution, money would flow, instead of blood. But I believe, as it concerns the most traditional and culturally important industry in Norway, it would be a really good way to spend some oil money to support local communities throughout the country.

Me: From my point of view all people will naturally become commoners if the architecture is right. I will quota a little piece of Christopher Alexander showing that he has a very strong P2P-approach:
My conclusion is that careful construction of the world, according to the principle that every center is made to be related to the true I of the maker, will result in a world which is practical, harmonious, functional. If this is true, astonishingly then, it would appear that the safest road to the creation of living structure is one in which people do what is most nearly in their hearts: that they make each part in such a way that it reflects their true feeling, in such a way that it makes them feel wholesome in themselves and is, in this sense, related in the deepest way to their own true I.

For someone educated in the 20th-century way of looking at the world, this is enigmatic, if not ridiculous. It means that a world constructed in the most personal and individual fashion, made by people who are searching deeply to follow the nature of their own true I, their own true selves, will be – in the most public, objective, and universal sense – a world which is functional, adequate and harmonious.

The enigma which arises, then, is that the process by which human beings create the world in their own image, gradually creates a living world, and this is – apparently – the best, and most efficient way in which a living world can be created. Of course, the phrase “in their own image” requires that it be the true self they are looking for; and implies that this larger process of building the world cannot be separated from each person’s personal search for the true self. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, page 142
Here in Norway it is almost completely illegal to form the world in your own true image. We might call ourselves a free country, celebrating the 200-years anniversary for our constitution this year, but as we on a community level are not free to form our own environments, we are in my opinion not free at all, or at the best only half free. Do you agree that this freedom to form your own community physically is of the uttermost importance to creating a new realm of the commons?

Petros: On this issue I have mixed feelings. We are all interdependent, so the “absolute freedom” – especially in the space shaping – is dangerous. The Lockean concept of property “absolute, despotic domain over something” became the core of the market nightmare we are trying to awake from. However, as an anarchist, I fully support the position, that the state should not be allowed to intervene, at least as long as the local community can manage things. As David Bollier brilliantly points out, there are several levels of commons, and we have yet to develop ways of managing them all. Let’s consider water. There is an irrigation system (the common resource), managed by a community. But there is also a river, which is the source of water for several irrigation systems and which is a commons in itself. Then, we have the drainage basin, feeding the river, comprising also several various common-resource systems. They are all heavily interdependent. So it is a governance problem, how to distribute freedom (or its constraints) evenly – or justly.

David Bollier develops a very interesting concept, involving the state as a guardian of the commons. I am less enthusiastic about that. But I admit that the problem of interdependence is probably the biggest issue we face in the commons movement.

I want to add that Petros has not read Alexanders A Pattern Language. In it Alexander makes a system where the lower patterns are connected to patterns of higher order, just like the small creek is connected to the river, the lake and eventually the whole watershed. When a community follows the Pattern Language there’s no chance it will harm the larger community. If it harms the community they are applying anti-patterns, something that should not be allowed. In Alexander’s latest book, The Battle for the Life and Beauty of the Earth, he shows how they used the Pattern Language to engage the whole school, teachers and students, to make a beautiful pattern language as the basis for the construction of the campus.

For further insight see the article “Peer-to-Peer Themes and Urban Priorities for the Self-organizing Society“, by Nikos A. Salingaros

Me: You have also been to Greece. As I see it their crisis has made them long and reach for the commons, while Norway’s wealth and self-confidence rather has made us leave the commons. In spite of Greece’s crisis, do you think Greece is heading for a better future than Norway in the long run?

Petros: Assuming we share the same meaning of the word “better”, I would say that close cooperation would benefit both sides. Greece is right now a bustling social laboratory, with hundreds, if not thousands of various initiatives – not just in the commons area. Studying them and learning from their successes (I am less interested in failures) would give an edge to Norwegian future initiatives. In Greece there is a growing theoretical reflection upon their grass-root experience. And they definitively could use some scholarship money in this area. If Norway can import so many goods, why not import some useful knowledge, for a change?

The bottom line is again – no society can thrive alone. As it was phrased by a Russian anarchist, Count Piotr Kropotkin: “Cooperative species thrive, uncooperative perish.”

Me: What are the plans for the rest of your journey throughout Norway?

Petros: I plan to stay in Norway till September, with occasional trip to Sweden, perhaps. Later, if my talk is accepted, I will also attend the conference “Enlightened Anarchism” in Lapland University, Rovaniemi, Finland. Until then, it all depends on funding available. My basic plan is to stay around Gjøvik for at least a couple weeks, getting involved in local community life (I plan to take part in certain “dugnad” activities). If I raise enough money, I will then head North, at least up to Trondheim. If I am extremely lucky in earning money, I would also like to see Tromsø and northern communities, before I leave.

But even if not this time, I already know I will return next year to continue my fascinating Norwegian adventure with the commons and grassroots communities.

Petros tent in my backyard

Follow Petros journey through Norway here.

Puplished at Resilience.org, USA, on June 10, 2014. Published at P2P-Foundation on June 7, 2014.

tirsdag 13. mai 2014

Ei unik samansmelting av bøhmisk kunsthandverk og jugendstilen

Publisert hjå Kulturverk.com onsdag 14. mai 2014.

Heilt på tampen av turen vår til Praha i byrjinga av mai vart eg gjort merksam på ei art nouveau-utstilling i representasjonshuset Obecni Dum, berre ein time før vi skulle eta den siste middagen. Eg hadde vore her før, men utstillinga var til mi overrasking ikkje marknadsført ved inngangen. Det var nok difor eg og dotter mi mest vart åleine der. Truleg kunne eg umerka ha stole med meg nokre av desse kunstverka, då den strenge grå dama som satt vakt smelta for dotter mi og vart mest oppteken av henne. Dei er veldig glade i born i Praha, ei fylgje av den vakre arkitekturen som omhyllar dei.

Eg hadde knapt ein time til rådigheit, og minnekortet var fullt. Då eg såg kor vakker denne kunsten var byrja eg frenetisk å slette annanrangs bilete, men er redd eg òg sletta nokre fulltrefferar i farten. Men det var verdt det, slik at eg i alle fall til ein viss grad fekk foreviga nokre av desse meisterverka.

Sjølv elskar eg jugendstilen, og denne foreininga eg vart vitne til i Obecni Dum mellom bøhmisk glasverkskunst, som er rekna som verdsleiande, og art nouveau, må vera noko av det mest framifrå menneskeslekta har avla fram før vi sokk ned i den hengemyra vi framleis er fanga i.

Mi von er at dessa bileta kan inspirere nokre til på ny å søkje den vegen til himmelrike vi var inne på, før vi gjorde det skjebnesvangre valet og tok feil veg rett inn i fortapinga (sjå boka Anti-Architecture and Deconstruction, av Nikos A. Salingaros).

Utstillinga skal stå i alle fall ut året, om ho vert ståande ut i neste år fekk eg ikkje med meg. Men skal du til Praha i år, gå ikkje glipp av dette!























Skulle nokre ynskje det er det mogleg å laste ned fullformat av bileta herifrå.

fredag 21. mars 2014

Kapitalismen – frå eit gode til eit vonde – og vegen vidare

Kapitalismen kan sjåast som eit frigjeringsprosjekt, kva Michel Bauwens kallar den andre revolusjonen. Ein gjekk frå romarriket sitt slaveri til føydalisme i middelalderen til kapitalisme, ein stigande frigjeringsspiral. Frå å drivast av tvang til å motiverast av løn. Løna som drivkraft har gjeve oss ei teknologisk utvikling og eit velferdssamfunn som ikkje eingong var unna kongelege i fordum tid. Nokre meiner at kapitalismen vil leie oss til den teknologiske singulariteten, eit punkt der kunstig intelligens tek over for den menneskelege hjernen, og vi entrar eit teknologisk nirvana utan ende.

Illustrasjon av den teknologiske singulariteten. Kreditt: Singularity Utopia

Dei mest fanatiske framstegsideologane ser det ikkje som eit tap om menneskeslekta vert utrydda so lenge vi når fram til singulariteten, då dette er oppgåva vår på jorda og vi vil ”leva” vidare i maskinar med intelligens mykje høgare enn vår. For desse vil det å vona å bremse kapitalismen vera jamstilt med heilagbrot. Sjølv om dei fleste nok ikkje er like ihuga i framstegstrua som desse, er det djupt innpoda i oss at kapitalismen og framsteget er uløyseleg knytte i hop. Å gje avkall på kapitalismen vil i eit slikt ljos berre kunne sjåast som eit attendesteg.

Lell har kapitalismen bygd inn i seg nokre føresetnader, vi kan kanskje kalle dei dogme, som bryt med alt av resiliensteori. Fremst av desse er kapitalakkumulasjonen, som kan uttrykkast i formelen:

P – V – P’

(der P’>P)

I denne formelen er P lik kapital og V lik varer (energi, råvarer, maskinar, arbeidskraft osv.) Heile siktemålet med den kapitalistiske investeringa er å akkumulere. Som Marx sa: Akkumulere, akkumulere – det er Skrifta og profetane. Og da må P’ vera større enn P.

Kapitalakkumulasjonen er difor berre ei spesialutgåve av eksponentialfunksjonen, ei umoglegheit i eit lukka system, som til dømes jorda.

For å leggje til rette for akkumulasjon av kapital og uavgrensa vokster har samfunnet stadfesta to trussetningar:
  1. Vårt noverande system er basert på trua på uavgrensa vokster og eit uendeleg tilgjenge til ressursar, trass i det faktum at vi bur på ein endeleg klode; la oss kalle denne funksjonen løpsk ”pseudo-overflod”. 
  2. Vårt noverande system trur at nyskapingar bør privatiserast og berre verta gjort tilgjengelege for ein heftig pris (immaterialrett), ved å kriminalisere deling av kunnskap og kultur; la oss kalle dette trekket tvungen ”kunstig knappleik”. 
Ideen om at materielle ressursar finst i overflod medan immaterielle ressursar er ei knappleiksvare, er absurd. Vi ter oss som om planeten er uavgrensa og plyndrar jorda på eit vis som trugar overlevinga til menneska. På den andre sida byggjer vi kunstige murar rundt menneskeleg kunnskap for å hindre deling so mykje som råd er. Alt for å framelske kapitalakkumulasjonen og evig vokster.

Verdssamfunnet nærmar seg verdsveggane med full kraft, samstundes som vi tviheld på eit system, den globale kapitalismen, som er ei oppskrift på samanbrot. Korleis kan vi vera so dumme?

Diverre er ikkje kapitalismen berre ein ideologi, den er òg djupt rotfesta i menneskeleg psykologi og åtferd. Difor vil det å gje avkall på drivkreftene i kapitalismen vera å gje avkall på nokre av dei sterkaste nedarva åtferdstrekka våre, selektert fram gjennom millionar av år med seksuell seleksjon.

Som dei fleste veit er seleksjonen inndelt i naturleg og seksuell seleksjon, der seksuell seleksjon gjeng raskast, då hoar kan endre partnervalgspreferansar ut frå endra miljøtilhøve. Til dømes føretrekk kvinner i fattige land med mykje parasittar menn med mykje testosteron og sterk immunforsvar, medan kvinner i velstandsland heller mot menn med meir feminine og stabile trekk. Samstundes er intellekt ein sterkare seleksjonsfaktor enn muskelkraft i høgt utvikla nasjonar.

Menn lik å skina, og kvinner lik menn som skin, vi veit alle dette, sjølv om det ikkje er stovereint å seia det høgt. I tidlegare tider var det vanleg å krige for å oppnå rikdom og makt, kapitalismen gjev alle denne moglegheita utan blodsutgyting, difor har dei kapitalistiske samfunna vore prega av fred i etterkrigstida. Men vi betaler ein høg pris gjennom utplyndringa av kloden, og søkkjande ressurs- og energitilgjenge vil gje auka stridigheitar for kontroll over desse.

Før vi gjeng vidare vil eg oppmode om å studere illustrasjonen nedanfor, som viser dei fem evolusjonære ringane. Kapitalismen, og då ikkje minst den globale kapitalismen av i dag, opererer innanfor utgruppa. Her råder jungelen sin lov, eller den sterkaste sin rett.

Illustrasjonen er henta frå bioman.no

Darwin skjønte ikkje fullt ut korleis den seksuelle seleksjonen fungerer, faktisk vart ikkje dette problemet løyst før på slutten av det førre hundreåret, med dei revolusjonerande teoriane utvikla av den israelske vitskapsmannen Amotz Zahavi, som studerte araberskriketrosten i Negevørkenen i om lag 40 år. Ut frå observasjonane av denne utprega flokkfuglen lanserte han teorien om handikapprinsippet (sjå boka The handicap principle: A Missing Piece of Darwin's Puzzle. 1997, Oxford, UK: Oxford University Press. Av Amotz og Avishag Zahavi).

I utgruppa, som til dømes kapitalismen og ”suburbia”, viser ein styrke og overskot gjennom statussymbol, som posisjon, kapital, hus, bilar og mobiltelefonar. Kort sagt, gjennom å prange og øydsle.

Innanfor inngruppa kjem ein ikkje langt med denne strategien, her oppnår ein status og respekt gjennom omtanken for nesten. Den som ber den tyngste børa og viser størst omsorg for dei svakaste vert rangert høgst i flokken, nett som hjå araberskriketrosten, der det er kamp om dei mest utsette vaktpostane og der fuglane øvst på rangstigen tvangsfôrar dei lenger ned.

Inngruppa representerer òg eit fraktalt nivå som saknast i dagens demokrati, økonomi og bostruktur. Alle resiliente system har ein fraktal fordelingsstruktur, der dei minste skalaene dominerer og held heile nettverket oppe. Dette er glimrande gjort greie for av Mehaffy og Salingaros i essayet ”Toward Resilient Architectures 1: Biology Lessons”.

I ein e-post der eg gjer Terje Bongard merksam på at IGD (InnGruppeDemokratiet) samsvarer med eit av de fremste kjenneteikna ved eitkvart resilient system, ein fraktal fordelingsstruktur, svarar han fylgjande:
Svært interessant observasjon og sammenligning. Det er nettopp noe av hovedpoenget med å utvide demokratiet helt ned: det blir ikke rom for individer som river opp, meler egen kake, korrumperes osv. Legg merke til at "invasive species"-problemet henger sammen med dette: En art som ikke fanges inn av nettverket kan ødelegge det i stedet.
Illustrasjon av eit resilient system. Kreditt: Nikos A. Salingaros

Vegen vidare gjeng gjennom inngruppa, denne er verktyet vi kan meisla eit nytt samfunn ut or, der alle menneske er like frie og har like mykje dei skulle ha sagt. Gjennom inngruppesamfunnet kan mennesket nå toppen av frigjeringsspiralen, med IGD som eit svært stabilt politisk verkemiddel.
Takk Øyvind, men fremdeles har ikke disse viktige kritikerne knekt koden med pengefølelsen, eller sett at det eneste Ellinor Ostrom mangler, er forståelse for inngruppestørrelsens betydning for politisk styring…. - Terje Bongard
Diverre var heller ikkje juryen for Norges forskningsråd i stand til å knekkje denne koden, dei mangla totalt forståing for inngruppestorleiken si betyding for politisk styring. Dei satt med nøklane til porten vi må passere for å koma oss framåt på sivilisasjonsvegen. Ved å nekte Bongard forskingsmiddel har dei parkert sivilisasjonen vår, då kapitalismen er i ferd med å bryte i hop.

Inngruppesamfunnet tyder å gå attende til stammesamfunnet, finn vi ikkje att plassen vår i inngruppa vil sivilisasjonen fella inn i ein ny steinalder. Kapitalismen har vorte ei tvangstrøye, lik eit tviegga sverd som no har vendt seg mot oss, vi har vorte slavebundne av vår eiga attrå. Det er ikkje rom for sju, snart ni milliardar menneske å skina i utgruppa. Kapitalismen, som i si tid frigjorde oss frå dei føydale lenker, har forvandla seg til ein djevel. Araberskriketrosten, unnselig og enkel, lik Jesus i sandalar og kjortel, har kome til oss med eit grønt blad. La oss gripe dette med begge hender!

Føredrag av Terje Bongard på Tankeranglingsfestivalen 2011: