tirsdag 24. januar 2017

The Ecocide, Cuturecide and Civicide of the Baby Boomers

Read original article at Village Towns' 7 generations.

Development Patterns are how people live.

 Designing sustainable patterns improves quality of life.


A dream about monotony, consumerism and envy. It's the Norwegian dream!

Image: Alan Huett.

Development patterns as an important answer to the challenges facing the planet and its people

When you fly over America, coast to coast, you see a massive development pattern that did not exist in 1950. Patch after patch of suburban sprawl connected by roads and by the most extensive, expensive infrastructure project in history - the interstate highway system. In the Baby Boomers' lifetime over half of the nation shifted from rural, town and city living to the suburbs. It was the most successful, rapidly-replicating development pattern in history. Unfortunately, it is also the most destructive. However, ignoring that for a moment, let's look at what made it successful, and then determine if a non-destructive, economically, socially & culturally enriched development pattern can be introduced that spreads as rapidly and successfully as suburban sprawl.

The answer is in the concept of development pattern. Once the suburban model was proven, local governments saw it provided economic stimulus, so they zoned for it. The legal and planning documents were replicable, and developers saw that huge profits could be made turning farmland into quarter-acre paradise. All that needs to be done is to use a development pattern that is done for the right reasons, but ensures the same replicability for politicians and developers. Neither needs to bring a high level of consciousness to their work, but merely to follow the rules.

Why is this important?

Since about 1950, humanity has engaged in a war on Nature and on Human Nature. Or to be more precise, since we are a part of Nature and humanity - both the perpetrators and victims, we have been conducting a slow form of collective suicide... let's call it ecocide, cuturecide and civicide (the destruction of civilization as we know it). We did not declare such a war, indeed it is mere collateral damage, but the damage is so great as to potentially threaten life as we know it. Of course, even as the scientists, experts and scholars make such observations and dire predictions, we really don't believe it. If we did, we would change our business-as-usual as fast as America did after Pearl Harbor in 1941. It's unfortunate Al Gore was a politician, and more unfortunate that he chose the title An Inconvenient Truth, because those who believe his message really don't believe it will be more than inconvenient. Sure, it might be warmer, but in some places that will be welcome. Floods and drought will be inconvenient, but we will get through it. So we have global conferences where national leaders make vague pledges to keep the increases to some theoretical number, and little New Zealand decides its contribution will be to buy carbon credits - spending either $100 or $1,350 per household - rather than actually cut back on its emissions.

Global solutions have to happen somewhere. That somewhere is either where people live, or where the raw materials and manufacturing of the things people buy occurs. Consumption is ultimately local. It happens locally, even if supported by a supply line located somewhere else. How we consume locally determines how we will live and how the planet and its people will fare in the future.

When we drive a car, we drive locally - although sometimes local can mean a hundred mile commute every day. Zoologists call this territory our home range, the same loops we drive every day. When billions of people rely on transport every day, the cost and damage to humanity and nature is huge. Over time, it is potentially life threatening... all because the prevailing development pattern is based on transport.

So what happens if we change the development pattern by moving destinations so all day-to-day destinations are within walking distance? A whole host of problems disappear. Not mitigated or offset; the problems are eliminated. You save money, reconnect people, create a safer place to live, the air smells sweeter, the outdoors are quieter, life improves.

Gamla stan, Stockholm.

Creating walking home ranges is not new idea, it is how almost all human beings lived before they developed energy servants. Go to Old Europe and you find these timeless development patterns still operating. Not only that, but walking home range territory is growing as cities like Hamburg commit to going car-free. However, retrofitting a transport-based design is difficult. It's the future growth where sustainable development patterns can be most effective.

In 1950, the earth had half a billion middle class people. Today it is 2 billion. In 15 years, it is projected at 5 billion. But the middle-class development pattern is based on transport - mostly cars. It's killing us already, if we are to find room for 3 billion more middle class people, we need a different approach. So far, we have just talked about transport. But there is a lot more than just how we get around. Let's look at some of society's challenges.

The Problem Statement

As of late, Climate Change has captured centre stage as the challenge facing humanity. Certainly it is big, and could be catastrophic, but if tomorrow we invented a way to clear the skies of greenhouse gasses and lower the global mean temperature to pre-industrial levels, all would not be well. It's a challenge even listing all the big challenges, because different people and groups focus on different ones in what has been called silo thinking.

Consider the list below, and then reflect on how many of these challenges can be addressed by changing how we live. For example, if we eliminate the need to drive on a day-to-day basis by moving destinations so all are within walking distance, the positive effects are far greater than just eliminating tailpipe emissions. Children can play in the streets, which reduces the pressure on families and gets the kids active, outdoors. Old people need not move away to segregated retirement homes when they stop driving. Cafe culture - sitting outside at a cafe table on the village plaza is a gentle pleasure... no noise or noxious smells from passing cars & trucks. Eliminating driving cuts the cost of living by about 25%. The land given over to parked and driven cars & trucks is claimed back to the community. the streets become human scaled with no off-street parking for businesses and no 2-car garage as part of the home mortgage. Before ultra-high speed broadband, this may not have been possible, but with the 21st century shifts in technology, telepresence and e-commerce take the place of commuting and shopping.

What are some of the challenges faced by humanity today, and as you read them, think about how a new approach to development patterns could overcome those challenges?

ECOCIDE: The War on Nature CIVICIDE: The War on Civilization CULTURECIDE: The War on Culture
Species extinction Wealth based on peak oil Structural interpersonal disconnection
Collapse of marine ecosystems Cataclysm migration Fragmenting families
Ice shelf melt and sea level rise Economic polarization No provision for aging population
Fukushima-type nuclear leaks Toxic profits based on cost-externalizing Lack of opportunity for youth
Rise in global air temperature Periodic regional/global economic collapse Habitat homogenization
Topsoil depletion (60 years left) Structurally high unemployment Loneliness and social isolation
Chemical farming toxicity Unaffordable housing Risk-averse childrearing
Ocean acidification/ocean hypoxia Crime tolerance Youth segregation, role-model isolation
Dead-zone seas Neo-diseases (cancer/diabetes, Elder segregation & isolation
Fish food stocks dwindling Urban transport congestion Atrophied citizenship
Future food shortages Lack of start-up capital Substance abuse
Water shortages and pollution Local government debt-blowouts Failing, isolated schools
Farm-fouled waterways Nature deficit syndrome Youth alienation & suicide
Bee colony collapse disorder Night-light pollution Arts commoditization
Exotic species colonization Noise pollution Internet addiction
Localized air pollution Weakening immune systems Social disconnection

Ecocide is an active word. Civicide and Culturecide are made up, but follow the same theme. Some challenges are massive like species extinction and being told that if we don't change our farming methods, we have sixty harvests left before the topsoil is gone. Others are personal, like boredom, loneliness and addiction to mask the emptiness. Money is a big problem even though technically money is just a medium. In tribal cultures everyone worked, everyone created wealth or perished. Today, we work for money and too often fail to understand the importance of creating wealth rather than cost externalising.

We propose that when one examines all of the challenges listed above, they are fundamentally local in consumption, but institutional in production. In ecology, it is the growth of the consuming class - from 1/2 billion in 1950 to 2 billion today, projected to 5 billion by 2030 that creates the market for the stuff that is wrecking the natural ecology. In our civilization, we have built a society based on energy servants making the average person more powerful in some ways than the monarchs of yore, but we use that energy to drive in circles; to burn in years what took Nature epochs to create. We have created a society of institutions that no longer can fulfil their purposes. To quote Dee Hock who put it so succinctly: schools that can’t teach, universities far from universal, corporations that neither cooperate nor compete, only consolidate, unhealthy health-care systems, welfare systems in which no one fairs well, farming systems that destroy the soil and poison food, families far from familial, police that can’t enforce the law, judicial systems without justice, governments that can’t govern, economies that can’t economise.

The Solution Statement

People are, by nature, social beings. They live in communities and left to their own devices, they tend to cooperate out of necessity and compete when given the opportunity. They are individualistic but not isolated. As children, they naturally learn by observing and interacting with older people. Socially, these communities tend to work best when about 250 to 750 people, what we call villages, but economically one rises above a subsistence level when the larger community is about 5,000 to 10,000 people - what we call towns. Beyond that size, communities tend to become bureaucratic as empire-building institutions remove local checks and balances.

None of these are new observations. They are how humans have worked for ten thousand years since they stopped being nomads and settled down. When they settled down, development patterns began to emerge.

For the first 10,000 years, these development patterns were based on the individual. Then in the 20th century a new experiment was introduced - base development patterns on transport. Move day-to-day destinations so people must use mechanised transport to accomplish the mundane chores of daily life. As the challenge list shows, this experiment is a failure. We need a new set of development patterns.

Rather than look to unproven, utopian ideas, prudence would suggest we examine what worked for 10,000 years to see if it can be adapted to a 21st century, ultra-technological world.

søndag 22. januar 2017

Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Sommeren 2016 foreslo jeg pilegrimsvandringen etter Dahlsleden rundt Totenåsen, og påfølgende høst lanserte jeg tanken om en vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II.

– Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

– Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

Realitetene har imidlertid innhentet meg, og jeg innser at hva som er mulig er en kulturhistorisk vandring etter det som var Fossemøllen II ved Olterudelva. For å få til dette slik jeg ønsker er jeg imidlertid avhengig av en skjermingsvoll opp mot høgspenten.
Igjen vil jeg oppfordre kommunen til at jeg får godkjent skjermingsvollen min. Denne vil være en berikelse for skogsbildet, humler, fugler, insekt- og dyreliv. Vollen vil gi en mer avsondret stemning for skogsbildet og de gamle vannkraftsruinene etter Olterudelva, som er av stor kulturhistorisk verdi. Skogen anser jeg som vernet, den skal være til for fuglelivet, samt berike opplevelsen av elveruinene. Den vil aldri bli hogget i min levetid.

Derfor bør denne oppføres som kompensasjon for de store inngrepene fra VA-anlegget, kraftgater og eneboliger. I tillegg har jeg i kontrakt blitt lovet alle overskuddsmasser, og at disse skal plasseres der jeg ønsker. Forhenværende prosjektleder oppfordret meg også til å sette opp stikker for å markere området der jeg ønsker massene, inklusive høyder.

Skjerminsgsvollen skal oppsettes i det 4-meters beltet som ble frigitt etter mitt initiativ, da det var jeg som fikk Eidsiva til å benytte plastbelagte kabler, slik at kraftgata ble halvert. Foran vollen vil det også bli igjen litt rom der vegetasjon kan dekke for, ny vegetasjon vokser opp meget raskt i området. Mitt initiativ for Eidsiva har spart kommunens skogeiere for mye skog, og reddet mange fugleliv.

Når jeg får denne kan dere grave som dere vil over Grythengen. Ser uansett at slaget om å erstatte plastplatene med glasopor er tapt, og jeg orker ikke være på Grythengen med så mye plast i grunnen. Dette ville sannsynligvis fordyret prosjektet med omtrent det samme som Huntons trefiberisolasjon i et hus, til fordel for glava. Min mening er allikevel at staten har en etisk forpliktelse til å velge miljøvennlig isolasjon, både i bygg og tilhørende infrastruktur. Noe jeg kommer til å kjempe for at innføres, og jeg vil prøve å få Gjøvik kommune til å innse at ønsker de å være en god representant for Huntons storsatsning på trefiberisolasjon, må de være konsekvente i sine valg av miljøvennlig isolasjons- og materialbruk. (Ps! Kommunen har nå valgt å flytte den ene halvdelen av ledningsnettet øst for Grythengen. Dette er en viktig delseier!)

Men gi meg skjermingsvollen nå, slik at denne kan oppføres så fint som mulig.
Ja, hvorfor i all verden er ikke skjermingsvollen min på plass? Da jeg underskrev kontrakta ble jeg forespeilet et løpende samarbeid om utplassering av masser, noe jeg har i skriftlig form. Denne skjermingsvollen vil tilføre miljøet store positive verdier, for naturen og ikke minst kulturhistorisk. I motsetning til bekkekløfta kommunen fylte igjen nedenfor bedehuset til Totenåsens apostel, da denne markerte skillet mellom Hoff og Balke sogn, og bedehuset ble plassert øst for denne for å vise tilhørighet til Balke kirke og Skreia.

– En kulturhistorisk tragedie

Min beslutning er at jeg vil gjøre hva jeg kan for å realisere dette elvestrekket til et verdig minnested etter den en gang så stolte fossemøllingsslekta, da det først og fremst var vi som stod for den tidlige industrialiseringen av Skreia og Toten.

Noen vil kanskje tro at det ikke er særlig av interesse her. Hvor feil kan man ikke ta. Selv om jeg ikke har skrellet vekk mer enn de øverste av historiens mange lag, er det massevis av kulturhistorisk verdi etter dette korte strekket ved Olterudelva. Elva i seg selv har også et spennende opphav på Tjuvåsen, med sine sagn og legender, som Gjøa som kastet stein etter Hoffkirka.

Vil her i tekst og bilder forsøke å gi et lite innblikk i de store natur- og kulturhistoriske verdiene etter Olterudelva ved Fossemøllen II.

Steingjerdet Per Post la opp helt nederst i Grythengen, som seinere ble grensegjerde da stedet ble frigitt som husmannsplass på slutten av 1800-tallet. –Flickr.

Rådyrstien over der potetåkeren til Per Post en gang lå. Her er det fin skogsbunn de liker å kvile på. Han levde før min far ble født, den gang Grythengen var en husmannsplass under Grythe. Far vet ikke hvor han bodde, men navnet indikerer at han arbeidet som postbud. –Flickr.

Kraftige granlegger, masse mat for trekryperne, som det er gode bestander av etter dalen. –Flickr.

Steinfyllinga hvor herr Fossemøllen og hans sønner kjørte 1400 hestelass med stein under rydding av vollen. –Flickr.

Vollen, som jeg tenker å plante til med bjørk. –Flickr.

Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo på husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II. Her er vannkanalen og muren han satte opp nedenfor sagverket, hvor hans sønn Johan Solhaug seinere startet opp den første Solhaug Trevare. –Flickr.

Telthuset til Fellesmisjonen står på grunnmuren til den første Solhaug trevare, og før dette stod herr Fossemøllens sagverk og mølle her. Strekningen etter Olterudelva forbi Grythengen huser fine ruiner etter gammel vannkraftsindustri, som ble opparbeidet av Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919), som kom fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, nå Kvernum bruk, hvor fossemøllingsslekta drev omfattende sagbruks- og møllerivirksomhet. Han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen under Grythe, mot at han drev sagbruk og mølle for gården ved Olterudelva. –Flickr.

Herr Fossemøllens ruindam markerer sluttpunktet for den eldgamle vannkraftstradisjonen etter fossemøllingsslekta, som holdt til i Kvernumsstrykene ved Skreia i århundrer. –Flickr.

Her gikk herr Fossemøllen og Helmer den eldre fra Grythengen ned til Olterudelva. I dag leder stien opp til ingenmannsland og har mistet sin mening, en av mange ugjerninger ved dette elvebruket. Rett ovenfor der stien kommer ned i dalen står bjørka Even Helmer fredet. –Flickr.

Bjørka min oldefar Helmer Holmstad fredet. Tenk hvor vidunderlig alt var på hans tid. Først gikk han forbi brønnen, som gav liv. Deretter ned stien fra Grythengen til Olterudelva, som bugnet av bekkeørret. Der stien kom ned stod denne bjørka, som var stor allerede på hans tid, og som han anså for hellig og befalte at ingen etterkommer skulle røre. Under denne bjørka satt min oldefar og filosoferte over livet, til elvas liflige toner. Seinere kom Valbydalen, hvor Roger Ruud debuterte innen hoppsporten som guttunge. Hoppbakken medførte et stygt inngrep i det hellige stedet omkring bjørka, men hun fikk heldigvis stå, selv om mang en hopper var på nippet til å gli inn i henne. –Flickr.

Olterudelva ved regnfall. Tipper saga gikk hefteg når det var slike krefter i sving! –Flickr.

Olteruddalen er full av strutsevinge. På Toten kaller vi den av en eller annen grunn for ormegras, selv om jeg aldri har sett snurten av orm blant dem. Har blitt gjort oppmerksom på at de unge skuddene er gode å spise, er sunnere enn spinat og så populært i Canada at man har måttet regulere bruken av dem. Les mer om strutsevinge som nyttevekst her. Naviana anbefaler den som wok, må stekes i minst ti minutter. –Flickr.

Skogshytta mi, hvor jeg tilbrakte tjueårene, ligger fint til ved dalkanten. –Flickr.

Slåmaskinjul. Et lite minne om en tapt rural kultur. –Flickr.

I min barndom var Olterudelva full av bekkeørret. Nå er den forsvunnet, sammen med den unike grendekulturen som rådde etter elva. –Flickr.

Almeplantene jeg fikk av Biri planteskole vokser som besatt i vesthellinga av Olteruddalen. –Flickr.

Gammel kjørveg opp dalsida. –Flickr.

Gammel kjørveg opp dalsida. –Flickr.
Eg trur at nøkkelen til framtida er i det som er att etter fortida. – Bob Dylan
Selvsagt er det utrolig trist at Fossemøllen II ikke lenger er et levende elvebruk, jeg vil kalle det en nasjonalhistorisk tragedie. Men jeg får følge Dylans oppfordring til å ta vare på restene som best jeg kan. Kanskje ligger en av nøklene til framtida nettopp her etter Olterudelva?
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. – Kinesisk ordtak

lørdag 21. januar 2017

Ein moderne barndom

Moderne tilrettelegging av barndomen. Kan det verta sjølvstendige individ av noko slikt? Eller bør vi hente attende eventyrleikeplassen og la borna byggje sin eigen barndom? –Wikimedia.

Tankane mine gjeng til den materialiserte visdomen si store bok, “A Pattern Language“, som er sett saman av 253 mønster meisla ut or materien. Og eg tenkjer på mønster 73, eventyrleikeplassen:
Eit slott, laga av kartong, steinar, og gamle greiner, av ei gruppe born for dei sjølve, er verdt tusen perfekt detaljerte, og perfekt dekorerte slott, laga for dei i ein fabrikk.
Sett opp ein leikeplass for born i kvart einaste nabolag. Ikkje ein ferdig leikeplass, med asfalt og husker, men ein plass med råmateriale av alle slag – nett, boksar, tønner, tre, reip, enkle verktøy, plankar, gras, og vatn – kvar ungane kan skapa og gjenskapa leikeplassen sin på eigehand.
Christopher Alexanders vidgjetne bok feirar 40-års jubileum i år. Ein god hyllest ville vera å hente fram att eventyrleikeplassen!
Herlig ... man får kreative unger ved ikke å gjøre alt så ferdigstilt. Husker mitt barnebarn på ca. ett år, da pappaen hennes kom hjem med en nydelig leke, innpakket i papir med cellofanbånd rundt. Ungen var mest interessert i båndene og papiret ... til skuffelse for pappaen. - Marianne Solli

En kulturhistorisk tragedie

Olterudelva forbi Grythengen, eller Fossemøllen II.


I går kveld så jeg igjen på Oppfinneren med Erik Alfred Tesaker på NRK, og fylles av sorg over at Grythengen ikke er et levende elvebruk, slik som hans sted. Tesaker er i likhet med meg av den oppfatning at for å ivareta et steds kulturhistoriske rolle og verdi må dette gjøres på et retrovativt sett, hvilket betyr at man anvender gammel teknologi og kun forbedrer denne med ny teknologi der denne ikke forringer den gamle teknologiens egenart. Dette innebærer at man benytter seg av lokal, kretsløpsbasert, småskala teknologi, hvor man klart skiller by og land, på tvers av rådende modernistisk praksis, som er et ideologisk tankegods fra Le Corbusier og de tidlige modernistene, som mente at by og land skulle forenes av en enhetskultur.
By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. - Le Corbusier, 1935
Min konklusjon er at husmannsplassen Grythengen i ytterkantene av bygda var av minst like stor, hvis ikke større kulturhistorisk verdi enn mange av storgardene nede i bygda. Stedet representerte to kulturtradisjoner, som endepunkt for fossemøllingsslekta og den eldgamle vannkraftsindustrien som ble utviklet ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og som oppstartssted for en særegen bedehuskultur som vokste fram i grendene rundt Totenåsen, i fotefarene til Totenåsens apostel M.J. Dahl.

Grythengen er en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen, og kanskje var det derfor de styrende tenkte det ikke gjorde noe om de omringet stedet, grov det i filler og overspente det med et nettverk av kraftlinjer.

Virkeligheten er at plassen var av minst like stor kulturhistorisk verdi som storgardene nede i bygda, som avslutningssted for vannkraftskulturen og fossemøllingsslekta ved Kvernumsstrykene på Skreia, og oppstartssted for den unike bedehuskulturen som knyttet sammen smågrendene oppunder og rundt Totenåsen.

Disse kulturhistoriske verdiene ønsket jeg å bringe videre gjennom retrovativ teknologi og et retrovativt levesett, i pakt med historien og de stedegne naturforholdene.

Ved å sparke beina under min rolle og livsgjerning som kulturbærer, har vår nasjon mistet en del av sin eksistensberettigelse.

Det er ikke den suburbane bunkeren som er vår sjel!


Vannkraftsindustrien i Kvernumsstrykene strekker seg i alle fall tilbake til seinmiddelalderen, men det ville ikke forundre meg om den går tilbake til vikingtida. Uansett bet jeg meg merke i et notat i Totens bygdebok om at de som hadde fallrettighetene i Kvernumsstrykene på 1600-tallet måtte skatte tilsvarende fem storgarder, noe som understreker verdien av vannkraften på den tiden. Hvor tidlig fossemøllingsslekta kom inn ved Kvernum, tidligere gården Fossemøllen, vet jeg ikke, men kanskje var vi der helt fra middelalderen av? Uansett kan det ikke være tvil om at min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo på husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II.

Kvernumsstrykene ved Skreia, hvor fossemøllingsslekta holdt til.


Ruinene etter Olterudelva har slik en direkte kulturhistorisk linje tilbake til middelalderen og vannkrafts-industrien i Kvernumsstrykene, og er derfor de best bevarte elveruinene fra denne eldgamle tradisjonsoverføringen av kunnskap på Toten i dag.

Denne tradisjonen burde vært holdt i live ved Grythengen gjennom et levende elvebruk, ved bruk av retrovativ teknologi. Elvedammen, vannkanalene og skovlhjulet skulle vært rekonstruert. Der herr Fossemøllen drev sagverk og Johan Solhaug startet opp sin første trevare burde det vært satt i stand et lite verksted drevet av direkte vannkraft, slik Tesaker har det, og Grythengen burde fått sin kraft fra elvedammen. Alle kraftlinjene over Grythengen burde vært fjernet eller lagt helt i ytterkantene, slik at de ikke dominerer stedet og ødelegger dets karakter.

Her burde den gamle vannkraftstradisjonen på Toten gjenoppstått.


Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943), min oldefar, var av de første dahlitterne, da han ble omvendt allerede ved de husmøtene Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, Totenåsens apostel, holdt i finstua på Holmstad da han tok turen over åsen fra Hurdal i 1892. Dahl bosatte seg seinere ved Holmstadengen. Mellom de to småbrukerne ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen og Grythengen, var det et nært vennskap.

Grythengen var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, og burde vært behandlet med respekt som et retrovativt småbruk og av de stedene som opprettholdt bedehuskulturen i Dahls fotefar lengst. Helt opp til 1970-tallet visste omvandrende predikanter at det alltid var husrom for dem på Grythengen, og bestemor bakte fellesmisjonskringlene, som var fast tilbehør til kaffepausene på bedehusene rundt Totenåsen, fram til sin død. Mine døtre burde ha fått lov til å videreføre denne tradisjonen, og å servere kringler ute på tunet på Grythengen for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden – i fotefarene til Totenåsens Apostel! Gjerne akkompagnert av Toner på tunet fra Pris Herren, sangskatt samlet av M.J. Dahl, hvis musikktradisjon Knut Anders Sørum kommer fra. Dette perlekjedet av vennesamfunn rundt Totenåsens hals, vokst fram i fotefarene til Totenåsens apostel, var unikt i Norge og kanskje også i verdenssammenheng. Min sorg over tapet av denne kulturen har jeg forsøkt å skildre i essayet “Vinduet til Totenåsens apostel“.

Kjøkkenvinduet til Totenåsens apostel.


Var det ikke for de subeksurbane bunkerne som har okkupert herr Fossemøllens land og invadert grenda til Totenåsens apostel, ville det V/A-systemet Østre Toten kommune nå bygger vært totalt overflødig. Den suburbane bunkeren slik vi kjenner den i dag ble utviklet som ideal av Le Corbusier og seinere markedsført av General Motors etter en ide av Edvard Bernays, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud. Den første av disse er til alt overmål plassert under ei Corbu-furu og troner over stedet. Her under denne furua var det jeg som skulle ha sittet og skuet utover herr Fossemøllens øyensten, velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II!

Herr Fossemøllens ruindam, dette er alt hva jeg trengte for å leve lykkelig som retrovativ kulturbærer for to av Norges viktigste bygdekulturer.

Dammen kan synes unnselig, men er endepunkt for en århundrelang vannkraftstradisjon.


Ingen kunne på bedre vis videreført Grythengen som kulturhistorisk identitetsbærer enn min familie, fordi jeg er en fossemølling i blodet, og fordi jeg var av de aller siste dahlitterne på Toten. Du kan ikke kjenne på den samme tilhørigheten til et sted hvis ikke dine forfedre har vandret der. Jeg var den fødte kulturbærer, men min arv og min livsgjerning ble tatt fra meg. Dette er et stort identitetstap, ikke kun for meg, ikke kun for Toten, men for Norge som nasjonsprosjekt.
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. – Kinesisk ordtak

For videre studier

  • Oppfinneren. Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte retrovative paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket - et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.
  • Oppfinneren (1:8) - premiere! Denne artikkelen kunne vært om familien Fossemøllen ved det retrovative elvebruket Fossemøllen II oppunder Totenåsen, som levde som stolte kulturbærere av to særegne kulturtradisjoner.
  • Å «finne opp» meninga med livet. Som kulturbærer skulle jeg vært født til livsmening, her var intet å "finne opp", kun en arv å bære, en stafettpinne.
  • Erik Alfreds hjemmeside. Alfred er en god representant for oss retrovative, og det er å håpe vi vil få større respekt for framtida. Mens Tesakers bruk reiser seg som en fugl Føniks av asken, er Grythengen tapt til det subeksurbane for alltid, sammen med grenda til Totenåsens apostel.
  • Shrinking the Technosphere - Getting a Grip on Technologies that Limit our Autonomy, Self-sufficiency and Freedom, av Dmitry Orlov. (Teknosfæren har lagt seg som et klamt lokk over elvebruket Grythengen, som retrovativ får man vanskelig for å puste).
Anti-retrovasjon i teknosfæren!


tirsdag 17. januar 2017

Hvem bor i bygda?

Magasinet +KOTE spør; hvem bor i bygda? Selv bor jeg ikke i bygda, men i en meningsløs forstad av Gjøvik. Dette på tross av at jeg har arverett til to gårdsbruk, som jeg elsker. Aller mest elsker jeg herr Fossemøllens øyensten, en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen. Eller mer korrekt, jeg elsker hva dette stedet og grenda det tilhørte var. Tapet av alt Grythengen var fyller mitt hjerte med en slik sorg at jeg ikke klarer å leve med henne.

Utsyn mot grenda mi. -Wikimedia

Henry Ford var bondesønn, da han startet opp bilproduksjonen var det bondesamfunnet han hadde i tankene. Han ønsket å gjøre det lettere for bøndene å frakte varene sine til byen, og ellers forskjellige ærender de måtte ha. Bøndene var imidlertid en begrenset kjøpergruppe, så hva skulle man gjøre da samlebåndene begynte å gå på tomgang?

General Motors kom med løsningen ved verdensutstillingen i New York i 1939. Istedenfor å hjelpe bøndene inn til byen, ville de nå satse på å få byfolk ut på landet. Byen ble framstilt som noe kaotisk og skittent, full av fagforeningsledere og opprørske folk. Det var ute på landet, i forstedene, hvor de normale menneskene og de gode borgere holdt til. I frisk luft, med hver sin enebolig, plen, tre frukttrær, og ikke minst hver sin bil!

Bilindustrien promoterte den suburbane eneboligen som det nye Eden, hvor bilen gjorde deg like fri som fuglen over prærien. Urbanisten James Howard Kunstler skildrer det nye idealet som følger:
“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
Budskapet var at man kunne nyte det gode, sunne og frie liv på landet, samtidig som man var fri fra det gamle bondesamfunnets slit. Alt muliggjort gjennom privatbilismens grensesprengende mobilitet. Landsbygda ble solgt inn som det ultimate konsumentprodukt, noe som skulle nytes, lik en god sigarett.
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101
Å frigjøres fra jordens lenker var imidlertid ikke nok for det nye suburbane mennesket, det var også påkrevd at man ble frigjort fra lenkene til hverandre. Alt skulle være individuelt, å være avhengig av noen, slik bonden var avhengig av grendefellesskapet, var å være ufri, undertrykt.
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
Det er disse menneskene som i dag befolker den norske landsbygda. For dem er den suburbane bunkeren oppfyllelsen av det nye Eden på jorden. De ser seg selv som fullbyrdelsen av den gode nordmann, bærere av den sanne rurale kultur. De er de subeksurbane, hakket over de eksurbane og de suburbane. Hvor de suburbane bor i Gjøviks forsteder, de eksurbane på Kapp, og de subeksurbane, de edleste og mest høyverdige bærere av de suburbane idealer, holder til helt i ytterkantene av Toten.

Den suburbane bunkeren er det helligste gode nordmenn vet om. Å stille spørsmål ved den suburbane bunkeren som ideal, er en større helligbrøde for den jevne nordmann enn hva det er for en muslim å karikere profeten Muhammed i Mekka. Våger du dette er du en utstøtt, en falsk totning, en uren urbanist.
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over. 
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166

Dessverre er Kunstlers beskrivelse av det Nord-Østre USA en perfekt beskrivelse av den norske landsbygda anno 2017. Norge, USAs femtiførste stat, mer amerikansk enn Amerika selv. Det gamle grendesamfunnet og grendekulturen er stein dødt. Det finnes ikke lenger fnugg av forskjell på grenda mi og hvilken som helst forstad av Los Angeles.
The American way of life is not up for negotiations. – George H.W. Bush
Selv har jeg en retrovativ legning. Jeg kjenner på en dragning tilbake til jordens slit, til noe så primitivt som utedoen, ja til og med den undertrykkende bedehuskulturen lengter jeg tilbake til!
It is perhaps impossible for a person living unhappily with a flush toilet to imagine a person living happily without one. – Wendell Berry
Nå har husmannsplassen min blitt en dumpingplass for subeksurban infrastruktur, slik at man kan leve sine komfortable liv. Jorda er fylt opp av plastrør og XPS markisolasjon, rett nedenfor der brønnen var kommer grendas pumpehus, som serverer friskt vann fra Mjøsas dyp. Nesten like eksklusivt som å få isen i drinkene flydd inn fra Svartisen. Over herr Fossemøllens ruindam i elva går høgspentkablene. Omkring tunet ligger de subeksurbane bunkerne høyt hevet og forventer at jeg skal ivareta kulturlandskapet, slik at de kan konsumere dette lik et "wallpaper" på PC-skjermen. Gjennom landskapet farer de til og fra i metallhylstrene sine, lik ubåter i vann.
"The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
Den norske landsbygda er død. Det beste er om den dør ut. Slik at kanskje en ny, retrovativ generasjon, kan få flytte inn igjen til bygda en gang i ei fjern framtid!


En kulturhistorisk tragedie

Bedehuskulturen var håpets kultur for slitets folk

Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Stabburet til oldefar

Grendeklynga - en modell for framtida?

fredag 6. januar 2017

Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

Strekningen etter Olterudelva forbi Grythengen huser fine ruiner etter gammel vannkraftsindustri, som ble opparbeidet av Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919), som kom fra gården Fossemøllen ved Kvernumsstrykene på Skreia, nå Kvernum bruk, hvor fossemøllingsslekta drev omfattende sagbruks- og møllerivirksomhet. Han fikk bo ved husmannsplassen Grythengen under Grythe, mot at han drev sagbruk og mølle for gården ved Olterudelva.

Herr Fossemøllens ruindam ved Olterudelva i Øverskreien på Østre Toten

Det bør ved Kvernumsstrykene på Skreia settes opp ei informasjonstavle om den rike vannkraftsindustrien som har vært her siden middelalderen, om gården Fossemøllen og fossemøllingsslekta, som spilte slik en viktig rolle for den tidlige industrialiseringen av Skreia og Toten, og om Herman Evensen Fossemøllen som videreførte denne tradisjonen ved Grythengen oppunder Totenåsen. Ruinene etter industrivirksomheten ved Olterudelva bør markeres på et kart her, som et turmål for de som er interessert i vannkraftsindustrien i og rundt Skreia, gjerne som del av en kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II /Grythengen. Etter denne ruta tilbrakte jo også elvemennesket og den naturfilosofiske høvdingen Sigmund K. Setreng sin ungdomstid.

Her i Kvernumsstrykene i Lenaelva på Skreia industrialiserte fossemøllingsslekta Toten. Som takk for vår innsats burde totningene bevart Fossemøllen II eller Grythengen som et retrovativt elvebruk! Det minste de kan gjøre er å respektere de siste ruinene etter mine store forfedre!

Som kulturområde bør ruinene etter herr Fossemøllen ved Olterudelva ses i sammenheng med den vannkraftsindustrien som foregikk på Skreia, og hvordan kunnskapen herfra spredte seg til småelvene ned fra Totenåsen. Det er sterke utbyggingsinteresser som ønsker å avslutte Kvernums rolle som industriområde, her hvor det har vært småindustri siden middelalderen. Dette vil være svært identitetsødeleggende. I artikler i OA og hos P2P-Foundation har jeg tatt til orde for for at Kvernum bruk tilrettelegges for småindustri, som del av en ny økolandsby på Skreias tak, og jeg ønsker å invitere Michel Bauwens for å inspirere. FILAGO har nå lansert et meget godt tunkonsept i Hurdal, og jeg håper å kunne samarbeide med dem og Ross Chapin Architects for å lansere en økolandsby på Skreia.

Kvernum bruk, hvor gården Fossemøllen lå. Ikke vanær dette eldgamle industriområdet ved å degradere det til et boligområde!

torsdag 29. desember 2016

På tide vi setter oss ned

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.

Hos debatt1. Hos VD.

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.

"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.
Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg