mandag 26. september 2016

Grythengen - et fremmedgjort sted


Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet i går kveld, og i dag ble jeg glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:
There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147
På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som står lik tanks over Grythengen klare til angrep, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.
The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, selv om de er ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.
Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egenetlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken
Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.
Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted. – JMG
Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør disse resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren med sin sang mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!

En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

lørdag 24. september 2016

Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap gjelder over hele linja, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.

Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser, hvilket fyller oss med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av det biofobe hatet som preger samtidskulturen, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

Menneskeforståelse bør 
være fundamentet 
for god design.
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for alle arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom General Motors suburbane eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og ferie er her separate enheter som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.

I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, BMW i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

Inngruppedesign!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Har du først havnet i et lommehull risikerer du at menneskesinnets dypeste avgrunnskrefter kommer til syne hos dine lommenaboer, og istedenfor at de forsøker å hjelpe deg opp av lommehullet ditt kan du oppleve at de finner sin glede i å kaste småstein på deg. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene GjøvikØstre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

Wikimedia.

Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

Wikimedia.

For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant eden på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de gode egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i Bongards bok.

Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommenabolagene.

Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

Wikimedia.

Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått balkongens rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

Ressurs:

- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!

fredag 23. september 2016

Totenbunkerne

It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 147

Bunkers!

Totningenes ideal er den suburbane bunkeren. For å kunne rive Meierigården på Lena med formål å erstatte denne historiske murbygningen med ansiktsløse kvasibauhauske angstskrik, gjorde de allikevel et hederlig unntak. Aller best representeres totningen av lederen for kommunens eiendomsselskap, som jublende over hele forsida til Oppland Arbeiderblad kunne fortelle at de hadde funnet igjen et suburbant helvete oppe på Kveemsåsen. Han har selvsagt blitt gjenvalgt av subeksurbane politikere, eksisterende i et vakuum lik bunkerne deres, slik at ikke en eneste ny tanke har mulighet til å trenge inn. Hadde Knut Hamsun vendt tilbake til Toten i dag, han var vegarbeider i Skreifjella, ville han satt seg på første fly tilbake til New York. For totningens tomhet og overfladiskhet overgår alt Hamsun foraktet hos yankeen, denne avskyen som gjorde at han som en motreaksjon skrev Markens grøde.

På Toten finnes ikke lenger levende fellesskap og enhver som stiller spørsmål ved deres suburbane livsstil utstøtes. Selv erfarte jeg dette under befaringen med en av kommunens spesialister ved herr Fossemøllens øyensten, da jeg dristet meg til å antyde at disse suburbane bunkerne som har kvalt mitt Alhambra ALDRI burde vært bygget, og at den kultur- og landskapsødeleggende infrastrukturen disse bunkerne er avhengige av for at noen skal kunne overleve i dem da ville vært unødvendig. Hun var selvsagt kvinne, og som vi vet er kvinner storforbrukere av boligporno, som stort sett ikke er annet enn en forherligelse av den suburbane bunkeren. Poenget er å kamuflere bunkernes heslighet i all slags koselig juggel, men deres atomiserte tomhet blir den samme.

Hun hevdet at den suburbane bunkerens ødeleggende kraft kunne diskuteres, forherliget av askenasijøden Edvard Bernays, PR-sjef for General Motors, knust av askenasijøden James Howard Kunstler. Kunstler har knust den suburbane idyllen til støv, det er ikke noe igjen å diskutere, men ingenting trenger inn i bunkerhodene til totningene.

Hva jeg har uthevet i fet skrift fra Kunstlers sitat har skjedd i særlig grad ved Grythengen. Nå kommer AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) med jernklørne sine for å skjende stedet en siste gang, en hyllest til den suburbane bunkeren. Sigmund K. Setreng bodde litt lenger nede i bygda, ved gamle Stange skole, av mange regnet som en av verdens fremste filosofer. Han har forsøkt å skjule sin tilknytning til Toten i sitt ettermæle. Klok var han. Øverskreien og Toten har falt på kne for Servoglobus! Den suburbane bunkeren er den ultimate hyllest av Servoglobus, totningenes gudinne. Totens rolle som garantist for det rurale Norge er en vits. Toten har ingen kultur, hverken rural eller urban, kun en subeksurban ukultur står tilbake.


Relatert:

tirsdag 20. september 2016

Village Towns for Norwegian Countryside

Published at the P2P-Foundation blog on September 17, 2016!

Henry Ford was a farmer's son and he wanted the car to be a tool for farmers. Surely, for the farmers the car was a blessing. The problem arose when the farm market was saturated, how to keep the assembly lines moving? Unfortunately, the solution was to move city people out into the farmland, away from their dirty and noisy cities, to make them dependent upon the car industry for every aspect of life.

Gamla stan in Stockholm is the closest you come to a VillageTown in Scandinavia

The man who invented Public Relations (PR), Edward Bernays, was hired by General Motors for their pavilion at the 1939 New York World's Fair. He was an Ashkenazi Jew from German speaking Europe, where the Bauhaus movement had significant influence, together with Le Corbusier. Just four years earlier Corbusier had made his prophecy, and now Bernays saw an opportunity to fulfill it:
The cities will be part of the country; I shall live 30 miles from my office in one direction, under a pine tree; my secretary will live 30 miles away from it too, in the other direction, under another pine tree. We shall both have our own car. We shall use up tires, wear out road surfaces and gears, consume oil and gasoline. All of which will necessitate a great deal of work … enough for all. – Le Corbusier, 1935
Ever after this has been the ideal for people around the world, making the car industry the mightiest of industries, reshaping our planet in the image of the car. This ideal was what killed the beautiful Norwegian countryside, the Norwegian culture, my family's farm, my purpose of life and the future of my daughter!
Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.

These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 166
The car industry made us addicted to cars just like the tobacco industry made us addicted to nicotine. No wonder, as both these industries hired Edward Bernays to fulfil their goals. The car industry has done to the countryside what tobacco has done to our lungs, it has become a filthy place where you cannot breath. My family's farm has become suffocated by the suburban dream, making it a wasteland where no rural life can thrive. This place was meant to be a carrier of culture and identity, a guarantor for a living landscape, now all lost to a sub-exurban nightmare!
In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 37
Suburban houses are not homes, they are bunkers, and for anybody to survive in them they are depended upon a heavy infrastructure destroying the landscape.
It's a figure that ought to send chills up the spine of a reflective person because these housing starts do not represent newly minted towns, or anything describable as real or coherent communities. Rather, they represent monoculture tract developments of cookie cut bunkers on half acre lots in far-flung suburbs, or else houses plopped down in isolation along country roads in what had been cornfields, pastures, or woods. In any case, one can rest assured that they will only add to the problems of our present economy and the American (Norwegian) civilization. They will relate poorly to other things around them, they will eat up more countryside, and they will increase the public fiscal burden. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's (and Norway's) Man-Made Landscape”, page 147
These days the suburban burden of my family's farm is taking on weight again, digging tons of plastic deep into the ground and putting a rather large pump house where the barn used to be. All in service for the subexurbanites and their miserable, pointless lives!

This cannot go on anymore! The cars should be reserved for farmers, as originally was the intention of Henry Ford. Let the countryside be rural for rural people, and the towns to be urban for urban people. Suburbanites, exurbanites and subexurbanites, go home to where you belong, in town!

Of course, we cannot store these poor people in vertical suburbs, as was the idea of Le Corbusier. We must give them real urbanism, we must give them Village Towns!

Let's face it, Plan A (automobile-based suburban sprawl) is not working anymore. We need a Plan B.

We call it VillageTown.

Read more:




Related:
Hos VD.

mandag 19. september 2016

Plast, et miljøproblem

Naturmaterialer har nedbrytere som produserer motsvarende enzymer, for slik å tilbakeføre organisk materiale til jorden, til nytte for nye generasjoner planter og dyr. Syntetiske materialer mangler disse hjelperne, derfor kiler de seg fast overalt i økosystemet, og truer til slutt med å blokkere selve livshjulet.

På "yttersida" av Lofoten

Prøver fra Nordsjøen viser at mengden av små plastpartikler på rundt 20 mikrometer, er tredoblet siden 1970-tallet. Forsøk med planktonspisende dyr viste at de åt disse partiklene, som om de var plankton. Tanken på at plastplankton har blitt en del av ”økosystemet”, er urovekkende. Innbakt i komplekset er behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering med mer, mest kjent er ftalater og bromerte flammehemmere. Andre miljøgifter absorberes av plaststoffet, og kan kanskje frigjøres i fordøyelsen til dyrene som spiser dem. Overflata til såkalte ”nurdles”, som kan minne om fiskeegg, inneholder opp til 1000000 ganger mer av stoffer som PCB og DDE, enn i vannet omkring.

I Stillehavet sirkulerer 100 millioner tonn avfall i to store havstrømmer, hvorav 90 % er plastskrot. Den amerikanske havforskeren Charles Moore frykter at denne flytende fyllinga vil dobles det neste tiåret. Hvert år tar plastsøppel livet av mer enn en million sjøfugl og 100000 sjøpattedyr, med store lidelser for dyrene. Omkring 10 % av all plast som produseres, dvs. ca 26 millioner tonn per år, ender opp i havene. Dessverre viser det seg at en tilsvarende plastansamling er å finne også i Atlanterhavet.

Industrialiserte land har delvis fungerende gjenvinningsordninger for plast, men pga. alle hjelpestoffene er det i praksis urealistisk å tilbakeføre returplast til avanserte plastprodukter.  Det skjer en såkalt ”downcycling” til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste instans til plastposer og forbrenning. Kun 5 % av plasten gjenvinnes på verdensbasis, mye av dette fraktes først til India og Kina. Herdeplast har irreversible tverrbindinger og kan ikke gjenvinnes.

Det fokuseres mye på plastposer og flaskepant, og dette er vel og bra. Noe det ikke reflekteres like mye over, er at boligene våre er som store plastposer å regne. Hvert år bygges det inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger, noe som representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. På toppen kommer et utslipp på 1 – 4 kg CO2 pr kg produsert plast. I perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg, fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger etc. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre (godt alternativ til stål og betong), MDF- og sponplater.

På denne måten blir ca. 25 % av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 %, lim og fugematerialer 25 %, maling og sparkel med 10 %. Plast som benyttes til emballering av byggprodukter er ikke medregnet.

Verstingplasten PVC (Polyvinylklorid) nærmer seg en total årsproduksjon på 40 millioner tonn, hvorav vel halvparten benyttes i bygg. PVC er et miljøproblem under produksjon og ved avfallshåndteringen, da en får dannet klorerte forurensere som dioksiner og PCB.

Paradokset er at i dag er kunnskapen om det økologiske huset større enn noen gang. Men i motsetning til før, da denne kunnskapen var nedfelt i kulturen, finnes den nå i enkelte fagmiljøer. I Romania, der jordhuset var dominerende, kunne selv et barn klassifisere egnetheten til jorda. Heldigvis kommer nye produkter og løsninger, som kan erstatte de fleste plastbaserte produkter. Problemet er at for hvert nytt naturlig produkt kommer det tusen syntetiske, slik at de gode alternativene blir borte i jungelen. Men ofte er de tradisjonelle materialene og teknikkene de beste. Som økologisk linoleum til gulvbelegg, trefiber til isolasjon, kalklut og linoljeemulsjoner til overflatebehandling.

Byggeskummet, dette kjemiske heksebrygget, brukes overalt. Så enkelt, så raskt, byggebransjens nye tryllemiddel. Polyuretanskum inneholder en rekke stoffer, avhengig av produsent og krav. Verst er isocyanater, som er av de sterkeste allergener som finnes. For sensitive personer kan reaksjoner trigges ved så lave doser som 0,14 µg/m3. Når det eldes avgis aminer, som er slimhinneirriterende. Også emisjoner av bromerte flammehemmere er registrert. Ved brann avgis flere gasser, bl.a. blåsyredamp. Hvorfor ikke gå tilbake til god, gammeldags dyttestry, evt. dyppet i linolje?

Ved markisolering kan økosystemet spares for betydelige mengder plast, ved å bytte ut polystyren med trykksterke matter av steinull, skumglass, lettklinker, etc.

Hver jul og bursdag, nye plastleker fyller opp rommet til guttepjokken. Der han ”svømmer” i plastprodukter, nesten som fattiggutten som bader i plastskrot i ei bakevje på Filippinene.  Likheten er slående, forskjellene enorme. Men i det minste har smårollingen ved Smokey Mountain den lille gleden av å selv reparere en kassert leke, eller å sette sammen en ny av gammelt skrot. Nesten som den gang menneskebarna laget sine egne leker av kongler og trepinner.

Kretsløp, en sluttet sirkel, kjernen i begrepet bærekraft. Tenk organisk!

Videre lesning:
Artikkelen er publisert i Nationen den 16.11.2009.

mandag 15. august 2016

Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.


Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Gryteengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Gryteengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Gryteengen.


Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.


Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.


Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Gryteengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle fungert som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet til oldefaren min ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:


Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

Herr Fossemøllens øyensten (original her)

lørdag 6. august 2016

I finstua til Totenåsens apostel

Wikimedia

Her er finstua til Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg. Stedet er den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen. Fra kjøkkenvinduet var fritt utsyn ned til Grythengen, den første av engene, hvor min oldefar holdt til. Han var en av Dahls mest trofaste disipler, og jeg vil tro han ofte var innom på Holmstadengen for å diskutere grendepolitikk, skriften og jordbruket. For å få fred og ro satt de nok helst her i godkroken i finstua, mens Dahls mor og søster ordnet med bevertningen. Fra vinduet til venstre er den beste utsikt nedover mot Mjøsa.

Den største vekkelsen som har vært i mjøsområdet hadde sitt utspring fra Dahls forkynnelse, og på Toten begynte det hele ved et vekkelsesmøte i finstua på storgarden Holmstad i 1892, hvor min oldefar var av de første som kom til ny tro. Grenda var nok meget stolte over at dette Herrens sendebud valgte å slå seg ned hos dem. Herfra vandret Dahl rundt Totenåsen, vennesamfunnene omkring åsen var som et perlekjede over Totenåsens hals, og de besøkte hverandre flittig og knyttet vennskaps- og kjærlighetsbånd.

Lenge siden er det at det sist var vennebesøk i grenda, men nå har de kommet, de står nederst i grenda nå. De kommer fra Kolbu, men det er noe underlig med dem, de kommer på larveføtter. Dahl brakte Kristus på sine føtter fra Øverskreien til Kolbu, nå har de kommet tilbake, men de har et annet budskap. Kolbuingene kommer med det glade budskap fra Servoglobus, hun forkynner at de endelig skal bli frie fra jordens slit, denne forbannelsen som har fulgt menneskeheten siden Gud kastet oss ut av Paradis. Nå er Guds forbannelse brutt, Servoglobus vil tjene oss, og vi skal slippe å høste vår føde med svette om pannen.
‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52
Mens Totenåsens apostel vandret gjennom skogen over til Kolbu med et gledens budskap fra høyeste hold, fra vår far i Himmelen, kommer kolbuingene nå tilbake til Kronborgsætergrenda for å oppfylle direktivene fra Brussel. For det er i Brussel grendas kurs stakes ut nå, ikke i stua til Dahl. På larveføttene sine skal de grave seg oppover grenda, livets vann skal ikke lenger sveives opp fra brønnen på tunet, men pumpes opp fra Mjøsas dyp, og hva som kommer ut skal føres tilbake til henne. Uten noen form for slit, helt ute av proporsjoner med det lokale, en hån mot permakulturens kretsløpstankegang.

Igjen, som alltid, er det hva der skulle vært grendas inngangsportal, Grythengen, hvor den disippel Dahl hadde kjær holdt til, som må ta den verste støyten. Med denne gjengjeldelsesgaven fra Kolbu vil for alltid Kronborgsætergrenda ha mistet sin velkomstsportal, og hva som var en av Norges mest særegne grendekulturer har blitt forvandlet til en skamplett for vår nasjon. Vi har ingen respekt for vår rurale arv!

Disse to rurale kjempene som satt her i finstua i Holmstadengen og diskuterte grendepolitikk, Totenåsens apostel og min oldefar, ville ha bøyd sine hoder i skam over hva det har blitt av grenda deres.

Wikimedia

Denne falne vasen lå under et vindu i finstua. Det er som om den bringer oss et siste budskap fra Dahl, Totenåsens apostel. Han vil fortelle oss at vi har falt, lik denne vasen. En gang stod den i vindusposten full av friske blomster, grenda hadde en rekke av stolte gardsbruk, en egen kultur og et sterkt samhold. Dette blomstret opp under min oldefar og Dahl, de skapte en grendekultur som var av det ypperste Norge som nasjon har frambrakt. Nå er det hele blomstret av, og det er kun inntørkede, visne stilker tilbake. Mye skyldes dette den dårlige behandlingen av Grythengen nederst i grenda gjennom årtier, da et rotbarket tre taper livskraften. Selv makter jeg ikke lenger oppgaven som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstportal, da det ikke er igjen noe å være stolt over. Min kultur og arv har visnet vekk.
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
Wikimedia

Hjemmet til Totenåsens apostel er preget av et vemodig vakkert forfall. Jeg kjenner selv på dette vemodet. Vinduet ved sofakroken i finstua med utsyn til Mjøsa er det øverste til venstre. Vinduet nedenfor er hvor Dahl hadde sitt soverom og kontor. I andre etasje sov hans mor, far og søster. Vinduet nederst på gavlveggen er kjøkkenvinduet, hvor han skuet utover grenda.

Stedet virker fremmedartet for vår verden, som om det ikke lenger hører hjemme her. På samme vis kjenner jeg det. Snart har utsendingene for AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) fra Kolbu utført sitt oppdrag, og plassert deres seiersmonument over en storslagen rural grendekultur nedenfor hvor låven var på Grythengen. Prikken over i-en på hva som for meg markerer sluttpunktet på et langvarig forfall, som skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Forfallet startet med etterkrigsgenerasjonen og den amerikanske søppelkulturen de innførte til grenda. Ingen har skildret dette forfallet bedre enn den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler. Jeg vil derfor la ham avslutte dette avskjedsbrevet fra Øverskreien.
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 
The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101