mandag 15. august 2016

Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Holmstadengen - småbruket i Øverskreien på Toten hvor Magnus J. Dahl bodde i årene 1895-1931.


Magnus Johansen Dahl var Totenåsens apostel. Han bodde størstedelen av sitt liv i Holmstadengen etter Kronborgsætergrenda på Toten, hvor han hadde noen av sine mest trofaste disipler. Ute på tunet ved den første av engene etter grenda, Gryteengen, kan jeg se for meg Dahl og min oldefar sitte på stabburstrappa og diskutere grendepolitikk. Vegen gikk over tunet den gang, og når Dahl hadde vært til kremmers nederst i grenda var nok en tur innom på Gryteengen fast prosedyre. Ikke for det, oldefar var selv denne kremmeren en periode, på Olterud landhandleri. Ei lykkelig tid, med eget landhandleri og egen kultur, som bandt folk sammen.

Stabbur ved Gryteengen.


Holmstadengen kan synes å ligge helt i utkantene i dag, men for Dahls gjerning som apostel for bygdene rundt Totenåsen bodde han midt i smørøyet. Vestover til Ytre Kolbu gikk vegen over tunet hans og videre nærmest i luftlinje oppunder åsen, hvilket gjorde forbindelseslinjene meget kortere enn etter dagens bilveg. Fellesmisjonen, som Dahls følgere dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg, hadde sterke vennesamfunn her. Fra Kolbu vandret Dahl over Totenåsen til ytterkantene av Hadeland, hvor hans følgere var mange. Han ligger gravlagt ved Moen kapell.

Etter å ha forkynt for vennesamfunnene på Hadeland tok Dahl vegen etter Skrukkelia ned til Hurdal, hvor Fellesmisjonen stod aller sterkest. Etter å ha sett om vennene her og han måtte hjem og se til bruket sitt på Toten fulgte han Kongevegen til nordenden av Skjeppsjøen, hvor han tok av nedunder Grytenholmsvarden mot Hongsetra, hvorfra det var strake vegen hjem. En fin runde!

Etter den gamle Skrukkelivegen ned mot Hurdal.


Slik vandret Totenåsens apostel trofast rundt åsen år etter år, hvor hans gjerning knyttet småbygdene omkring åsen sammen i et nettverk av vennesamfunn. På denne tiden var ikke folk redde for å gå litt, slik at vennesamfunnene utviklet et godt samhold, og de gikk i flokk og følge rundt og over Totenåsen til forskjellige samlinger. Mangt et interbygdalt ekteskap ble inngått i Dahls fotspor.

Det har blitt på moten med ledsvandringer, og det er på høy tid at Dahlsleden lanseres som nyeste tilskudd. Turen rundt Totenåsen i Dahls fotspor går gjennom et fascinerende og variert landskap, tidvis med ei spektakulær utsikt, som kanskje kommer aller best til sin rett ved Dahls hjemsted Holmstadengen. Slagordet må naturligvis bli ”Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel”.

Fra Holmstadengen er et vidunderlig skue.

Mye av Dahlsleden er allerede tilrettelagt, som Kongevegen over Totenåsen, hvor Olavskilden arbeidslag har nedlagt en formidabel innsats med å oppgradere gamle kulturminner. Over Kolbu til Hadeland vil man kanskje stykkevis kunne følge pilegrimsleden mot Trondheim, fra Hadeland til Hurdal har vi den gamle Skrukkelivegen, og fra Hurdal kirke nordover mot Kongevegen er den gamle Prestvegen i relativt godt hold.

Ved Grue gård i Hurdal, som ligger rett nedenfor Prestvegen i det som går under betegnelsen ”utvalgt kulturlandskap” etter Knai, ved det som skal bli ei ny landsbygate i Hurdals urbane landsby, håper jeg å kunne etablere et museum for Fellesmisjonen i det gamle stabburet etter oldefaren min. Dette kan også tjene som pilegrimssenter for Dahlsleden samt huse Fellesmisjonskafeen, hvor vi vil servere kringlene etter bestemor. Disse var fast tilbehør ved Fellesmisjonens samlinger rundt åsen, og oppskrifta er fremdeles en godt bevart hemmelighet. På varme sommerdager vil disse kunne akkompagneres av toner fra Pris Herren utenfor stabburet mot den nye landsbygata. Men dette fordrer at det blir gjort noe med den intense trafikken på vegen, noe jeg forventer ved etablering av ny miljøgate. Her må til solide tiltak.

Utvalgt kulturlandskap etter Knai i Hurdal.


Dahlsleden krever ei skikkelig guidebok, med tittel ”I fotsporene til Totenåsens apostel”. Allerede har jeg begynt å samle bilder til denne boka hos Wikimedia under kategorien Fellesmisjonen. Men her trengs en dugnad, og for de som har gamle fotografier vil jeg oppfordre til å skanne disse og laste dem opp hos Wikimedia, sammen med en forklarende tekst. De gamle bedehusene til vennesamfunnene rundt åsen bør fotograferes, og ellers hjemstedene til særegne personer i misjonens virke. Også gamle gjenstander bør fotograferes og dokumenteres, som alle de fine skrifttavlene som hang rundt på bedehusveggene.

Dahls virke har av ukjent grunn blitt ignorert av institusjonene, som Mjøsmuseet, noe hans hjemsted bærer preg av. Skjebnen til Gryteengen nederst i Kronborgsætergrenda, som huset en av Norges mest særegne grendekulturer, er også et trist kapittel. Denne første av de to engene etter grenda skulle fungert som en malerisk inngangsportal og ledet opp mot Holmstadengen, hvor Dahls liv ble presentert i levende form. Jeg ønsket å redde grenda mi og å løfte fram den unike grendekulturen som rådde her, men har møtt liten forståelse.

Nå har jeg presentert tre ideer:

A) Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel.

B) Bokprosjektet ”I fotsporene til Totenåsens apostel”.

C) Fellesmisjonsmuseet, Fellesmisjonskafeen og et pilegrimssenter for Dahlsleden i stabburet til oldefaren min ved den nye landsbygata i Hurdal. Dette er et vakkert stabbur og vil bli som et smykke etter landsbygata.

Fellesmisjonen stod særlig sterkt i Hurdal, derfor håper jeg disse forslagene kan bli godt mottatt der.

Hjemmet til Totenåsens apostel forfaller i stillhet.

Wikimedia.

Stedet er preget av et forunderlig vakkert forfall.

Wikimedia.

Her kom Dahl hjem mang en gang til sin kjære eng etter å ha gjort unna totenåsrunden til alle vennesamfunnene som vokste fram i hans fotefar rundt åsen.

Wikimedia.

Dette var siste artikkel av min julitriologi 2016 fra Øverskreien. Les første og andre del:


Stabburet til tippoldefaren min

En tidligere artikkel hos Kulturverk:

Herr Fossemøllens øyensten (original her)

lørdag 6. august 2016

I finstua til Totenåsens apostel

Wikimedia

Her er finstua til Totenåsens apostel, Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg. Stedet er den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen. Fra kjøkkenvinduet var fritt utsyn ned til Grythengen, den første av engene, hvor min oldefar holdt til. Han var en av Dahls mest trofaste disipler, og jeg vil tro han ofte var innom på Holmstadengen for å diskutere grendepolitikk, skriften og jordbruket. For å få fred og ro satt de nok helst her i godkroken i finstua, mens Dahls mor og søster ordnet med bevertningen. Fra vinduet til venstre er den beste utsikt nedover mot Mjøsa.

Den største vekkelsen som har vært i mjøsområdet hadde sitt utspring fra Dahls forkynnelse, og på Toten begynte det hele ved et vekkelsesmøte i finstua på storgarden Holmstad i 1892, hvor min oldefar var av de første som kom til ny tro. Grenda var nok meget stolte over at dette Herrens sendebud valgte å slå seg ned hos dem. Herfra vandret Dahl rundt Totenåsen, vennesamfunnene omkring åsen var som et perlekjede over Totenåsens hals, og de besøkte hverandre flittig og knyttet vennskaps- og kjærlighetsbånd.

Lenge siden er det at det sist var vennebesøk i grenda, men nå har de kommet, de står nederst i grenda nå. De kommer fra Kolbu, men det er noe underlig med dem, de kommer på larveføtter. Dahl brakte Kristus på sine føtter fra Øverskreien til Kolbu, nå har de kommet tilbake, men de har et annet budskap. Kolbuingene kommer med det glade budskap fra Servoglobus, hun forkynner at de endelig skal bli frie fra jordens slit, denne forbannelsen som har fulgt menneskeheten siden Gud kastet oss ut av Paradis. Nå er Guds forbannelse brutt, Servoglobus vil tjene oss, og vi skal slippe å høste vår føde med svette om pannen.
‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52
Mens Totenåsens apostel vandret gjennom skogen over til Kolbu med et gledens budskap fra høyeste hold, fra vår far i Himmelen, kommer kolbuingene nå tilbake til Kronborgsætergrenda for å oppfylle direktivene fra Brussel. For det er i Brussel grendas kurs stakes ut nå, ikke i stua til Dahl. På larveføttene sine skal de grave seg oppover grenda, livets vann skal ikke lenger sveives opp fra brønnen på tunet, men pumpes opp fra Mjøsas dyp, og hva som kommer ut skal føres tilbake til henne. Uten noen form for slit, helt ute av proporsjoner med det lokale, en hån mot permakulturens kretsløpstankegang.

Igjen, som alltid, er det hva der skulle vært grendas inngangsportal, Grythengen, hvor den disippel Dahl hadde kjær holdt til, som må ta den verste støyten. Med denne gjengjeldelsesgaven fra Kolbu vil for alltid Kronborgsætergrenda ha mistet sin velkomstsportal, og hva som var en av Norges mest særegne grendekulturer har blitt forvandlet til en skamplett for vår nasjon. Vi har ingen respekt for vår rurale arv!

Disse to rurale kjempene som satt her i finstua i Holmstadengen og diskuterte grendepolitikk, Totenåsens apostel og min oldefar, ville ha bøyd sine hoder i skam over hva det har blitt av grenda deres.

Wikimedia

Denne falne vasen lå under et vindu i finstua. Det er som om den bringer oss et siste budskap fra Dahl, Totenåsens apostel. Han vil fortelle oss at vi har falt, lik denne vasen. En gang stod den i vindusposten full av friske blomster, grenda hadde en rekke av stolte gardsbruk, en egen kultur og et sterkt samhold. Dette blomstret opp under min oldefar og Dahl, de skapte en grendekultur som var av det ypperste Norge som nasjon har frambrakt. Nå er det hele blomstret av, og det er kun inntørkede, visne stilker tilbake. Mye skyldes dette den dårlige behandlingen av Grythengen nederst i grenda gjennom årtier, da et rotbarket tre taper livskraften. Selv makter jeg ikke lenger oppgaven som vokteren av herr Fossemøllens øyensten, grendas velkomstportal, da det ikke er igjen noe å være stolt over. Min kultur og arv har visnet vekk.
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
Wikimedia

Hjemmet til Totenåsens apostel er preget av et vemodig vakkert forfall. Jeg kjenner selv på dette vemodet. Vinduet ved sofakroken i finstua med utsyn til Mjøsa er det øverste til venstre. Vinduet nedenfor er hvor Dahl hadde sitt soverom og kontor. I andre etasje sov hans mor, far og søster. Vinduet nederst på gavlveggen er kjøkkenvinduet, hvor han skuet utover grenda.

Stedet virker fremmedartet for vår verden, som om det ikke lenger hører hjemme her. På samme vis kjenner jeg det. Snart har utsendingene for AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) fra Kolbu utført sitt oppdrag, og plassert deres seiersmonument over en storslagen rural grendekultur nedenfor hvor låven var på Grythengen. Prikken over i-en på hva som for meg markerer sluttpunktet på et langvarig forfall, som skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Forfallet startet med etterkrigsgenerasjonen og den amerikanske søppelkulturen de innførte til grenda. Ingen har skildret dette forfallet bedre enn den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler. Jeg vil derfor la ham avslutte dette avskjedsbrevet fra Øverskreien.
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over.
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
“The physical envelope of the house itself no longer connects their lives to the outside in any active way; rather, it seals them off from it. The outside world has become an abstraction filtered through television, just as the weather is an abstraction filtered through air conditioning. 
The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
“But this new wealth was spent on suburban houses, and on cars to get to them and appliances to put in them. It transformed American (and Norwegian) culture. The private world of home and family was everything; the public realm was out. When middle-class families took a vacation, it meant a trip by car to a national park, or perhaps to a second home by a mountain lake or beach. Most of all, it meant getting away from other people. Americans (and Norwegians) no longer wished to congregate in “playgrounds” like Atlantic City where most of the action took place in public places with crowds of strangers pressing in. Those still in the habit went to new playgrounds like Miami Beach, where the decor was not threadbare and the weather nicer. If you wanted the public realm in postwar America (and Norway), there was TV.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 229
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101

torsdag 21. juli 2016

Vinduet til Magnus J. Dahl

Wikimedia

Dette er vinduet til lekpredikant Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, grunnlegger av Fellesmisjonen, som det meste av sitt liv bodde i Holmstadengen. Opprinnelig en husmannsplass under storgarden Holmstad, som han fikk til eie. For det var i stua på Holmstad vekkelsen på Toten startet, under et husmøte i 1892. Her var også Helmer Holmstad til stede, småbruker på den første av de to engene etter Kronborgsætergrenda, Gryteengen.

Dette var kjøkkenvinduet ditt, hvor du spiste frokost mens du så utover bygda. For her var litt av ei utsikt fra toppen av grenda oppunder Totenåsen, fra fjellheimen i vest til de dype skoger i øst, med Mjøsa midt i. Men det var nok først og fremst dine sambygdingers ve og vel du tenkte på der du så ut over gårdene nedover i grenda, at de var trygge i Kristus.

Holmstadengen kan i dag synes å ligge helt i utkantene, men for Dahl lå stedet midt i smørøyet. Den gang gikk vegen mellom Skreia og Kolbu oppunder Totenåsen, over Holmstadengen, videre over Olterudelva forbi Nygardseter, så forbi Røyse før den fortsatte strake vegen over til Kolbu. Dette ble nærmest i luftlinje, og det var derfor ikke mange kilometrene til Kolbu, i motsetning til dagens bilveg som gjør en stor omveg nedom bygda.

Mot sør fortsatte vegen forbi Holmstadengen opp mot Hongsetra, hvor den tok av nedunder Grytenholmsvarden til nordenden av Skjeppsjøen, der den koblet seg på den gamle kongevegen over til Hurdal, som var datidens E6.

Ned til stasjonsbyen Skreia var det heller ikke langt, en liten fottur på den tiden. For dere var ikke redde for å ta i bruk apostlenes hester, min far kan fortelle at i hans barndom var det vanlig å gå til vennemøter i Kolbu og Hurdal, hvor vennene gikk i flokk og følge mellom bedehusene. Dette var helt sikkert bra for geneutvekslingen for bygdene rundt Totenåsen, på Toten, Hadeland og i Hurdal, og Dahls virke resulterte i mangt et interbygdalt ekteskap.

Derfor kunne du ikke ha bodd mer sentralt for din livsgjerning enn her i Holmstadengen, hvor du vandret rundt Totenåsen og besøkte alle vennesamfunnene som ble etablert i dine fotspor. Du var med på å gjøre Totenåsen til et samlingspunkt og et senter for bygdene rundt åsen, hvor den heller knyttet sammen enn skilte ad, slik den gjør det i dag. Du var Totenåsens apostel!

Kanskje er det derfor de styrende ikke har viet ditt virke noen oppmerksomhet, fordi de ikke forstår den betydningen Totenåsen hadde som senter og samlingspunkt, og de derfor ikke verdsetter den enorme innsatsen du la ned for å sammenknytte bygdene rundt åsen. På Steinberg friluftsmuseum finnes meg bekjent ikke ditt liv omtalt, og ikke en eneste gjenstand etter Fellesmisjonen er etter mine observasjoner utstilt. Aldri kan jeg huske å ha sett at du er gitt plass i Oppland Arbeiderblads spaltemetre, eller å ha hørt Mjøsmuseets direktør ta ditt navn i sin munn.

Holmstadengen forfaller, riktignok et underbart vakkert forfall, fullt av vemod. Tenk at du på dette stedet vant Landbruksselskapets diplom for ditt jordbruk. Du var en dyktig mann, som forkynner, som jordbruker og som skomaker. Mens ditt forbilde Jesus Kristus vasket sine disiplers føtter, pleiet du deres føtter med utmerket fottøy. Kanskje var ditt underbare skohåndverk en av veiene inn til dine sambygdingers hjerter? For hvordan kunne de ha vandret så glade og lystige mellom vennesamfunnene rundt Totenåsen uten skikkelig skotøy? Her var ingen billig masseproduksjon, men kjærlighet i hver en søm.

Du hadde et stort hjerte, og noen anklaget deg for å gjøre himmelporten altfor vid og høy. Ditt gode humør smittet av. Min far har snakket med hestefolk i Hurdal som kjørte tømmer sammen med min oldefar i sin ungdom, og de kunne fortelle at han var en munter mann. Utvilsomt slo du og min oldefar av mang en prat på stabburstrappa på Gryteengen, den gang vegen gikk over tunet og du skulle til kremmers nederst i grenda.

Du så rett ned på Gryteengen fra kjøkkenvinduet ditt, og som du elsket denne enga nederst i grenda hvor du hadde en av dine mest trofaste disipler. Min oldefar var en dyktig jordbruker, og dere utvekslet helt sikkert mye nyttig kunnskap om hvordan å hente fram det beste fra jorden den gang agrikultur fremdeles var en kultur, brakt fram av generasjoners tradisjoner og nedarvede kunnskap.

Hvilken sorg ville du ikke kjent i dag? Dine øyne ville vært fulle av tårer. Vinduene kalles husets øyne, og det er som om kjøkkenvinduet ditt bærer din sorg, lik en gråtkvalt kvinne hvor maskaraen renner nedover kinnene. Grenda de har gått fra Kristus til Servoglobus, og Gryteengen har blitt ofret til hennes velbehag. Servoglobus, vår tids store gudinne, de styrendes herskerinne. Hennes ondskap ble avslørt av en annen av Øverskreiens store sønner, Sigmund Kvaløy Setreng.
”‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske.” – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52
Heldigvis slapp du å se forfallet. Du var grendas blomstringstid, og Johan Solhaug skriver i sine memoarer at før ditt komme var det en mørk tid i Øverskreien. Nå har grenda blomstret av, lik det stolte småbruket ditt. Gryteengen har blitt til en parodi på det eksurbane. Den nordamerikanske askenasijøden James Howard Kunstler er den som med størst klarhet har forstått tragedien som rammet grenda de.
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, «The Geography of Nowhere», s. 101
Jeg ser deg sitte i kjøkkenvinduet ditt og skue utover grenda de nå. Du var stolt, grenda de var stolt, dere hadde en kultur. Dere hadde tilhørighet og en tro som bandt dere sammen i småbygdene rundt Totenåsen. Jeg er glad fordi jeg fikk oppleve vinduet ditt. Fordi jeg fikk fotografere det før hjemmet ditt går tilbake til jorden. En siste rest av identitet for skyggevokteren av herr Fossemøllens skygge. Jeg vet du ville grått med meg, og kjøkkenvinduet ditt gråter med meg, der det ser ned på restene av herr Fossemøllens øyensten. Takk!

søndag 17. juli 2016

Stabburet til tippoldefaren min

Flickr

Dette er det flotte stabburet etter tippoldefaren min, en refleksjon av den vakre tida det ble bygget i. Stabburet var ofte det flotteste bygget på gården, som om man ønsket å si takk for maten. Du, kjære tippoldefar, levde i Gryteengens og Kronborgsætergrendas blomstringstid. Heldig var du som ikke fikk oppleve etterkrigsgenerasjonen. De har ødelagt landet, og den sterke rurale kulturen som nådde et høydepunkt etter grenda de, er det i dag kun bitre fragmenter tilbake av.

Den suburbane kulturen til General Motors er hva som råder nå, og denne er verken fugl eller fisk, verken urban eller rural, en ikke-kultur, en vakuum-kultur. Kronborgsætergrenda har blitt omforvandlet til en innholdsløs underavdeling av Los Angeles, verken mer eller mindre.

Gryteengen ligger som en inngangsportal til grenda de, og hadde arven etter deg fått leve videre ville det i sannhet vært litt av en portal. Du var en dyktig jordbruker, minst like dyktig som din gode venn Magnus J. Dahl oppe i Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Jeg tenker dere satt her på stabburstrappa titt og ofte og diskuterte livet i grenda, det siste møtet på bedehuset nederst i grenda, og kanskje sang dere noen strofer fra Pris Herren mens dere nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien.

Hvor gjerne jeg ville videreføre din arv, hvor gjerne jeg skulle sett det lille småbruket ditt som en storslått inngangsportal til grenda de, innhyllet i et malerisk kulturlandskap, av dyr, barn og natur. Å, som jeg ville vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten! Herr Fossemøllen, vår store forfar, men din far, som så mange totninger i dag hærstammer fra. Men de ser ut til å ha glemt sitt stolte husmannsopphav fra steinrøysa oppunder Totenåsen. Denne steinrøysa som du og de av din kultur omforvandlet til noe dere hadde all grunn til å være stolte av. Hva vi har gjort med hva dere overgav oss er noe helt annet.

Kun skyggene står tilbake, og pappaen min vil ikke at jeg skal være skyggevokterinnen av herr Fossemøllens skygge. Jeg håper at du og herr Dahl ikke ser hva det har blitt av grenda deres? Måtte vår far i himmelen skjerme dere for denne sorgen. Fordi dere ville sett hva som har gått tapt, dere så den sanne verdien av herr Fossemøllens øyensten. Det suburbane mennesket kan ikke forstå denne verdien, men dere var rurale, av de siste rurale mennesker på Toten.

Herr Fossemøllens øyensten var ikke stor, den var unnselig og plassert i utkantene av bygdenorge. Allikevel tror jeg den hadde en langt større verdi enn hva noe moderne menneske er i stand til å forstå. Aller minst teknokratene, modernitetens voktere og håndhevere. Snart kommer de med pumpehuset sitt, rett nedenfor der brønnen var. Hvilken ironi, her hentet de reint vann rett opp fra grunnen i generasjoner, nå skal det pumpes opp fra Mjøsas dyp.

Kjære tippoldefar, takk uansett for stabburet ditt! Det står fremdeles her og skinner, et vitnesbyrd om en tapt kultur og en svunnen tid. Og jeg er glad fordi jeg har fått kjenne noen varme vindpust fra din storhetstid denne sommeren. Og sannelig ser det ikke ut til at det kan bli noen fossemøllingsepler i år, fra treet som fremdeles kaster sine livfulle skygger på stabburet ditt. Et seiglivet tre, som trolig herr Fossemøllen selv spiste av. Søte er de, slik din tid var det. Den siste lenken mellom meg og min tipp-tippoldefar.

Herr Fossemøllens øyensten

Publisert hos Kulturverk 31. januar 2016.
Maskinen er komplisert. Det er ikke naturen og heller ikke menneskesamfunnet. La oss kalle det som aksepterer og bygger på tid for det komplekse. Det kompliserte er stivt; det komplekse er mjukt og bøyelig og gir etter litt når det trengs, og derfor er det varig. Det alvorlige med vår samfunnsutvikling er at den utgjør et forsøk på å styre det komplekse som om det var komplisert. Når de styrende er væpnet med et teknogrep om jorden kan dette forsøket gå langt. Så langt at ødeleggelsen blir total når demningene er overfylte, når tida tar sitt igjen. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 102

Historien

I løpet av det siste året har jeg blitt bevisst at jeg er en Fossemølling, etter min forfar Even Michelsen Fossemøllen, født 1798. Han utvandret til Amerika i 1871, 73 år gammel. Ingen dårlig bragd for en så gammel mann på den tiden. Mye har jeg undret over hvorfor han tok dette navnet? Var han en møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia? Disse betydde mye for den lokale økonomien, jeg mener å ha lest at de som satt på fallrettighetene i sin tid måtte skatte tilsvarende fem storgarder på Toten. Men så viktige var de neppe på slutten av 1800-tallet, med dampmaskinen og den industrielle sivilisasjons inntog. Kanskje ble Fossemøllens mølle utkonkurrert og han forlot sitt livsverk for å søke lykken over havet på sine gamle dager?

Var den første Fossemøllen møllermester nede ved Kvernumsstrykene på Skreia?

Hans sønn Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble ikke møllermester, men husmann under gården Gryte i Øvre Skreien, bygda oppunder Totenåsen. Husmannsplassen fikk han kjøpt på slutten av 1800-tallet, og jeg kan føle på den gleden han måtte oppleve over å være fri bonde på dette vakre stedet. Han kalte stedet Gryteengen, hvilket tyder på at han slett ikke hadde hatt det så verst under modergården. Gryteengen var en skjønnhet, en vever liten skjønnhet, og man kan enda være hennes grasiøsitet fra tiden før hun ble berørt av AKIS. AKIS er et akronym skapt av den tidligere øverskreiingen Sigmund Kvaløy Setreng, en av verdens største filosofer, og står for ”avanserte konkurranse-industrielle system”. På engelsk ACID, ”Advanced Competitive Industrial Dominion”, eller syre på norsk. Gryteengen var herr Fossemøllens øyensten.

Dessverre måtte herr Fossemøllen oppgi sitt stolte navn for å få sin utkåredes hånd, Marie Andersdatter Holmstad fra storgarden Holmstad litt lenger oppe i grenda. Dette fordi hun syntes hun fikk så lite i medgift at hun i alle fall ville beholde navnet. Utrolig synd! Jeg er ingen Holmstading, av hjertet er jeg en Fossemølling, et elvemenneske.

Et eple fra treet ute på tunet, et søteple, uvisst hvilken sort. Epletreet kan være over 100 år gammelt, jeg kaller det derfor et fossemøllingseple, da det ikke er usannsynlig at herr Fossemøllen selv spiste av treets frukter. Sødmen er utrolig, likesom den sødmen som hvilte over Fossemøllens øyensten på denne tiden.

Dette eplet er en lenke mellom meg og herr Fossemøllen, jeg spiser det med stor respekt, fordi jeg deler smaksopplevelsen med ham.

I vest avgrenses Gryteengen av Olterudelva, min barndoms elv, hvor jeg ble formet som elvemenneske. Dette var den gangen elva var rik på bekkeørret, min far var ekspert på å fange disse med hendene, noe han lærte i sin barndom. Jeg husker vi kom hjem med y-kvister fulle av ørret, de største kunne være oppunder halvkiloen. Selv lærte jeg aldri teknikken, men har seinere lest at man må nærme seg dem langsomt og stryke dem varsomt. Trolig aktiverer man da paringsinstinktene, slik at de blir som paralyserte. På 80-tallet kollapset imidlertid bekkeørreten i Olterudelva, min teori er at all grøftingen oppe på Totenåsen gav for ustabil vannføring, kanskje tørket de rett og slett ut?

Kronborgsetergrenda ligger høyt, 4-500 moh. Totenåsen tvinger snøen ned om vinteren, og når det er en halvmeter med snø nede ved Mjøsa kan det være halvannen meter her oppe. Under siste istid ble også all steinen skjøvet opp fra flatbygdene og etterlatt her oppe. Men det var ikke bare steinen isbrea skjøv med seg oppunder Totenåsen, men også den rike jorda, som er gammel havbunn. Å finne fossiliserte blekkspruter og trilobitter er ikke uvanlig, også langt oppe i Olterudelva kan man komme over flotte trilobitter. Så selv om det er mye stein, vokser det som om jorda var magisk. Etter en av Totens bygdebøker er det kun i lommer i Skåne og i svartjordsbeltet i Ukraina man finner tilsvarende jordsmonn.

Fra denne lille vollen ved Olteruddalen kjørte herr Fossemøllen og hans sønner ved nydyrkingen vekk intet mindre enn 1400 hestelass med stein. Nå gror den igjen. Legg merke til den frodige vegetasjonen.

Der elva renner forbi Gryteengen vitner mange spor om en rik aktivitet. Flere kjørveger for hest går på skrå opp dalsida. Det ble også konstruert en demning over elva med fallkanal og vannhjul, om denne først drev ei mølle vites ikke? Uansett er det sikkert at Fossemøllens sønn Johan Solhaug etablerte sin første trevarebedrift på stedet.

Demningen som herr Fossemøllen og hans sønner etablerte over Olterudelva. Trolig hadde han lært vannkraftsfaget av sin far, møllermesteren.

Her satt skovlhjulet. Stod det ei mølle her før Solhaugs første trevarebedrift ble etablert?

Vannkraftskanalen synes ennå nedstrøms.

Sønne-sønne-sønne-sønns-datter av herr Fossemøllen tar her et bad i Olterudelva, mellom demningen og trevarebedriften. Nettopp her hvor herr Fossemøllen også vandret, og sikkert tok seg en forfriskende dykkert etter dagens slit. Hans kone Marie Andersdatter var en av de mange veverskene etter vevegrenda, og kanskje satt hun nettopp her og vasket tøyet?

At herr Fossemøllens sønne-sønne-sønne-sønns-datter bærer hans gener er det ingen tvil om. Hun har den samme dragningen mot elver som herr Fossemøllen, og allerede som toåring kastet hun seg i Hunnselva ved Gjøvik, så hennes far måtte løpe ut i vannet for å berge henne.

Hun er et elvemenneske, lik herr Fossemøllen selv. Samme hvor kaldt det er i vannet eller luften, det er uten betydning. Elva lokker på henne. Hun burde hett Fossemøllen.

Da herr Fossemøllen byttet bort sitt slektsnavn for sin fagre brud, ble hans eldste sønn hetende Helmer Holmstad. Han var småbruker på Gryteengen, landhandler på Olterud og satt i styret til A/S Handelslaget for Skreia. Aller mest kom han til å bety for arbeidet i Fellesmisjonen, hvor han var i styret for Skreiens misjonsforening, var aktiv i etableringen av Skreiens bedehus og var søndagsskolelærer i Lensbygda.

Fellesmisjonen var et barn av husmannssønnen, skomakeren og lekpredikanten Magnus J. Dahl fra Spydeberg, hans følgere ble lenge kalt "dahlitterne". Særlig sterkt stod fellesmisjonen nord i Hurdal og sør på Toten, derav de mange giftermålene som ble inngått over Totenåsen. Helmer var av de første som ble omvendt ved et vekkelsesmøte på gården Holmstad i 1893.

Av arven etter Helmer Holmstad er denne store bjørka han fredet ved den tidligere hoppbakken Valbydalen. Dette ble respektert ved etableringen av hoppbakken, selv om flere nok stod i fare for å skli inn i den ved fall.

Kunne enda denne bjørka snakke! Av hva den har sett er den tidligste karrieren til skihopperen Roger Ruud, hvis barndomshjem lå fem minutters aketur unna hoppbakken. Selv vant jeg min klasse som seksåring, riktignok som den eneste i klassa, men jeg var ikke mindre stolt av den grunn da jeg på våren mottok en stor blå pokal på Solgløtt grendehus. Imidlertid avsluttet jeg karrieren som åtteåring og la hoppskiene på hylla. Det gjelder å gi seg mens man er på topp.

Herr Fossemøllens sønner, Helmer Holmstad og Johan Solhaug, levde i tett symbiose. De var gift med hver sine søstre fra gården Røyse, de var begge svært engasjerte i Fellesmisjonen og de levde side om side.

Gryteengen ligger øverst i landskapet.

Mastene

Min bestefar forpaktet storgårder rundt omkring på Østlandet, men i motsetning til sin bror Markus, som ble storbonde på Hammastad i Vestbygda, ble han aldri sittende på noen av dem. En gang mens han forpaktet en gård ved Kløfta og skulle hjem på sommeren for å se om småbruket Gryteengen på Toten, stod høgspentmastene der. Han hadde ikke hørt noe om dette på forhånd og ble nok litt forbannet, men fikk forhandlet seg fram til en liten erstatning i ettertid.

Høgspentmastene står etter det meste av dalkanten, de krysser dalen over Gryteengen to steder og passerer rett foran våningshuset. Også lavspenttraseene gjør små innhogg. I våres kom noen og hogg ned en stor hegg som hadde lent seg over bekken fra jeg var barn. Uheldigvis lente den seg også over strømkabelen. For meg ble det så tomt etter den. For AKIS håndhevere var den kun et hinder. For meg var den et barndomsminne.

I forhold til sin størrelse er herr Fossemøllens øyensten meget preget av ledningstraseer, de går som kloremerker gjennom skogen, der denne avsluttes brått, som om det var benyttet linjal, åtte meter til hver side av mastene.

Plastrørene

Fram til siste halvdel av forrige århundre var Gryteengen som en oase av reint vann. Brønnen kom fra ei sikker ile, selv under tørkesommeren i 1947 kunne man lite på denne. I brønnen var det sluppet en bekkeørretter som levde i rundt 20 år, fram til den ble spiddet på høygaffelen av en ubarmhjertig sjel. Øverst i jordene skal det være ei vannåre en halvmeter under bakken, hvorfra min bestefar anla vanningsanlegg med selvfall. I skogen springer det fram to små bekkeløp fra grunnen, og nede i dalen går Olterudelva med vann fra Tjuvåsen. Stedet ville fortont seg som et fata morgana for størstedelen av jordens folk.

Etter hvert som Gryteengen ble innhyllet av det suburbane og industrijordbruket ble grunnen forurenset, og stedet koblet til Lensbygda vannverk. Men for å sikre kommunens innbyggere beste vannkvalitet ble det til slutt bestemt å hente råvann fra Mjøsas dyp, som er et sjikt som er helt upåvirket av overflatevann og begynner ved omkring 200 meters dybde.

Nå skal også Kronborgsetergrenda tilknyttes Skreia renseanlegg, og sirkelen sluttes. Man pumper vann fra 100 meter under havets overflate til 500 moh., en høydeforskjell på 600 meter, for så å føre kloakken ned igjen til Skreia og slippe renset vann ut i Mjøsa. Den godeste herr Fossemøllen ville ristet på hodet og tenkt at vi er fullstendig gale.
Når behovene til et system ikke kan oppfylles innenfra, betaler vi prisen i energi og forurensning. – Bill Mollison
Når AKIS faller om noen år og vår fossilbaserte sivilisasjon er forbi, blir det liggende igjen mengder av plastrør i jorda på Gryteengen, som sakte oppløses for så å opptas av planter, dyr og overlevende menneskebarn.

Eneboligene

De eneboligene som i dag sitter på Gryteengens skuldre tynger henne ned, og hun ville framstått med en helt annen grasiøsitet og letthet uten disse. De burde selvsagt ikke vært bygget, noe som er enkelt å se i ettertid, da de er ektefødte barn av moderniteten. Allikevel er det ikke vanskelig å forstå at man tenkte annerledes på denne tiden, med den massive propagandaen som ble satt i gang for den suburbane eneboligen av General Motors, Walt Disney Company og amerikanske myndigheter. Modernismens sjefsideolog Le Corbusier promoterte eneboligen som fremtidssamfunnets fremste velsignelse, og det er påfallende hvordan den første eneboligen ved herr Fossemøllens øyensten er en direkte oppfyllelse av Le Corbusiers profeti.
By og land vil forenes; fra kontoret mitt skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; sekretæren min vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. – Le Corbusier, 1935

Et steds- og grendetap

Jeg ble født til jorden for å hegne om og videreføre herr Fossemøllens øyensten. Av hjertet er jeg helt og fullt en Fossemølling, et elvemenneske. Min smerte over å ha tapt stedet er omvendt proporsjonal med den glede herr Fossemøllen kjente over å ha vunnet det.
Et grunnleggende behov hos mennesket er altså behovet for å vokse opp i en kulturtradisjon som det kan kalle sin egen, slik at det kan oppnå en identitet – uten identitet, intet helt menneske og ingen menneskelig frihet. En identitetsgivende kultur er en frukt av et nært, egenartet og langvarig samspill med et spesielt sted og med særegne naturvilkår. Identitet er også forutsetningen for sam-funn og for folke-styre, for disse krever individer som tar ordet og som kan bidra med noe eget.  – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 28
Men det er ikke kun jeg som har mistet identitet, også grenda har lidt et identitetstap. På alle nivåer er Gryteengen vevd sammen med grendas historie. Småbruket ligger som en inngangsportal nederst i Kronborgsetergrenda, og når rotstokken er syk har heller ikke treet det bra.

Skogen nederst i Gryteengen danner en form for inngangsportal til grenda. Den skulle vært mye åpnere og preget av aktiv bruk og beitedyr. Til høyre ligger hva vi barna kalte Blåveissvingen. Mang en bukett ble plukket her på veg hjem fra skolen, som gledet mangt et moderhjerte. Snart kommer gravemaskinene og graver opp Blåveissvingen i ei gate på 15-20 meters bredde.

Til venstre for vegen ned mot elva hadde Per Post som han ble kalt potetåkeren sin, mens Gryteengen ennå var en del av Gryte. Nå har skogen tatt tilbake denne, men steingjerdet han la opp står ennå.

Som Gryteengen er en del av Kronborgsetergrenda, er grenda en del av Toten. Derfor vil også bygda som helhet miste identitet, og det totscanske kulturlandskapet forringes. Mange er de som i dag nedstammer fra den enkle husmannen Fossemøllen, nye slekter har oppstått i hans kjølvann. Kanskje er du en av hans etterkommere? Slekta etter Herman Evensen Fossemøllen ligger her, ned mot venstre hjørne. Slektstavla er satt sammen av Herman Nettum.

Gryteengen var en del av våre røtter, vi burde vært meget forsiktig med disse. I stedet for å styrke og nære disse røttene gjør vi vårt beste for å rive dem opp og hogge dem av. Fremskrittet helliger all udåd!

Tilknytningen til Servoglobus

Det komplekse er organisk målsøkende, men målet er ikke fast men endres via en overflod av nydannelser (for eksempel mutasjoner), og av forstyrrelser eller samspill fra andre komplekse helheter, det kompliserte manøvreres utenfra mot konstruerte mål. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 143
Mitt håp var at det gjennom arbeidet med nytt vann-/avløpssystem kunne startes en prosess for å tippe Gryteengen over mot hva Christopher Alexander betegner for system-A, gjennom adaptiv morfogenese (responderende stegvis omforvandling). Men selvsagt ble jeg ignorert, som om jeg var en stein på bunnen av Olterudelva. De styrendes teknogrep om herr Fossemøllens øyensten skal vris om enda noen hakk. For dem er alt hva som ikke kan veies og måles irrelevant, og mine følelser for Gryteengen betyr like lite for dem som Nils Faarlunds opplevelse av fri natur.

I brevet fra teknisk etat står det at det vil utbetales erstatning for det nettverket av syntetiske plastrør de skal grave ned på kryss og tvers av Gryteengen, og trærne de skal hogge skal jeg generøst nok få beholde. Men hva i all verden skal jeg med disse digitale pengene etter et deflasjonskollaps? I beste fall blir det da små sølvmynter som blir gangbar mynt.

Ingen ting kan kompensere for bortfallet av herr Fossemøllens øyensten. Allikevel ville jeg vært takknemlig hvis man kunne skape en økolandsby på Skreias tak, hvor min og andres familier kunne få leve meningsfylte liv. Nå ønsker de også å ødelegge Skreia, det mest autentiske tettstedet rundt Mjøsa, ved å krone det med hva urbanisten Nathan Levis beskriver som et suburbant helvete. Disse planene har jeg omtalt i artikkelen "Skreia er tapt i mitt hjerte".

Gryteengens skjebne er nært knyttet til tilknytningen til Servoglobus, den industrielle sivilisasjons gudinne, Gaias motstykke. Herr Fossemøllens øyensten har blitt liggende i veien for tilbedelsen av Servoglobus, og har blitt ofret til hennes velbehag.
‘Servoglobus’ betegner en global datamaskin-styring, hvor ’servo’ både står for ’automatisk forsterket’ og for ’servise’ eller ’servering’; ’globus’ angir et kuleformet kart istedenfor en levende prosess. Det er altså snakk om en styring av jordens menneske- og natursystem ut fra en mekanistisk modell, hvor små impulser gir sterke effekter, hvor de viktigste prosessene skjer via sammenhengende robot-operasjoner slik at de produktene menneskene trenger serveres uten menneskelig slit, verken kroppslig eller åndelig, og hvor det platonsk-greske idealet om det kroppsfrigjorte menneske er endelig realisert. Med andre ord en tilstand hvor en ingeniørskapt global serveringsdame har erstattet Gaia, biosfæreorganismen som i 3 ½ milliarder år har improvisert myriader av veier og løsninger uten hensyntagen til den spesielle etterspørselen etter varer og tjenester som kjennetegner det 20. århundres euro-amerikanske menneske. – Sigmund K. Setreng, Elvetid, s. 52

Håpet

Om kveldene leser jeg eventyr for min eldste datter, av hennes favoritter er eventyret om Tornerose. Det slår meg at Gryteengen er som Tornerose, da herr Fossemøllens øyensten er stukket av AKIS og blitt forgiftet. Men kanskje kan forbannelsen en dag brytes? Kanskje vil en dag sønne-sønne-sønne-sønns datter av min datter kunne bøye seg mot jorden på Gryteengen og kysse den, slik at stedet kan vekkes til nytt liv?

Derfor har jeg kommet til at det beste man nå kan gjøre er å la arven etter herr Fossemøllen falle inn i sin tornerosesøvn, og sove giften av seg. Skogen ved dalen vil vandre over vegen og dekke jorda herr Fossemøllen sleit på for å skaffe mat til seg og sine. Hvor småfuglene, sammen med elvas sang, kan få ære herr Fossemøllens minne.

Skogen etter elva.

Etterord

Her ser vi den radikale natur i Berrys visjon. Hele vår økonomi, vår kultur og vårt arbeid, fritid og hjem, er bygget rundt ideen om enkel mobilitet og oppløsningen av ulike aspekter av våre liv. Vi bor ett sted, arbeider en annen plass, handler et annet sted, tilber på et nytt sted igjen, og i fritiden reiser vi vekk. Ifølge Berry er et integrert liv, et liv med integritet, preget av medlemskap i et samfunn der man bor, arbeider, tilber, og gjennomfører de aller fleste andre menneskelige aktiviteter. Valget er klart: "Hvis vi ikke bor der vi arbeider forspiller vi livene våre, og vårt arbeid også." – Wendell Berry and the New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects
Herr Fossemøllen levde i en tid hvor alle aspekter ved livet var integrert i det lokale, teknologiske så vel som sosiale. Den suburbane livsstilen er tredelt, hvor man veksler mellom fritid, arbeid og hjem. Bilen er hva som holder det hele sammen.

Johan Solhaug skrev i sin beretning at det var ei svært mørk tid i Skreien før vekkelsen kom til bygda. Og det virker som om tida etter at predikant Magnus J. Dahl kom til Øverskreien var preget av optimisme og samhold. Vekkelsen startet etter Kronborgsetergrenda, hvor Dahl drev småbruket Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her stod lekkristendommen sterkt lenge. Nå er både nærbutikken og bedehuset i bunnen av grenda borte, og hjemmet til denne karismatiske forkynneren som fikk slik betydning for vårt distrikt neglisjeres.

Bekkeørreten er borte, Gryte, Sundby, Vestby og Holmstadengen har forsvunnet som levende gårdsbruk, og herr Fossemøllens øyensten har sluttet å skinne.

Til slutt en stor takk til Inger-Marit Østby og det fantastiske arbeidet du har gjort for å dokumentere historien etter grenda vår! Du vokste opp øverst i Kronborgsetergrenda, på Østby, jeg i bunnen av grenda. Et par ganger har jeg sett deg etter vegen, men aldri snakket med deg, et symptom på vår atomiserte tidsalder.

Østbys artikler er en uvurderlig kilde til å forstå den rike historien etter Kronborgsetergrenda, som Gryteengen, herr Fossemøllens øyensten, var en levende del av.

Viktige artikler av Inger-Marit Østby


Flere bilder


Brødrene Helmer Holmstad og Johan Solhaug bygget i fellesskap nye våningshus på Gryteengen og Solhaug rundt forrige århundreskifte.

Rabarbraen.

Ei marihøne i brenneslet litt ovenfor stabburet.

Gardstreet med fossemøllingseplene.

Vårblomstring på det siste treet bestemor plantet.

Hva skal jeg gjøre med det vakre stabburet? Skal jeg lage et museum her hvor jeg dokumenterer arven etter herr Fossemøllen og historien etter Kronborgsetergrenda? Eller skal jeg ta det med meg ned til Skreias nye lommelandsby og benytte det som et felleshus?

Kjellerlem.

Slåmaskinhjul.

En av de mange kjørvegene for hest som går på skrå opp dalsida.

Olterudelva.

Øverskreien sett fra Bilitt. Olteruddalen ligger circa to tredjedeler til høyre i bildet, Kronborgsetergrenda ligger til venstre for denne.

søndag 12. juni 2016

Har Hurdal økolandsby noe å lære av naturen?

Bærekraftsdalen sett fra Rognstadkollen i Hurdal

I serien om økolandsbyen på NRK innrømmer landsbygrunder Simen Torp at de kan ha gjort noen nybegynnerfeil. Mennesket lærer stort sett av sine feil. Å lære av andres feil er svært vanskelig, derfor trenger vi å være del av en tradisjon, for slik å slippe å gjøre alle feil selv. Den gamle bygningskulturen var bygget opp av generasjoners evolverte kunnskap om hva som fungerer, av hva som nærer livet. Av denne grunn oppsøker vi gamle bygningsmiljøer, det være seg i Gamla stan, i Albaicin eller på Knaisetra i Hurdal, for å næres av eldgamle bygningstradisjoner.

Nybegynnerfeil gjør vi alle, derfor er det gjerne både enklere og billigere å få erfarne håndverkere til å gjøre jobben. Men en nybegynnerfeil trenger slett ikke å være en ny feil. Som regel er den samme feilen utført millioner av ganger før av mennesker over hele kloden. Allikevel gjorde menneskeheten en grunnleggende feil ved begynnelsen av forrige århundre, som aldri tidligere var begått. Vi sluttet å lære av naturen. Etter å ha lest kapittel ni i Nikos A. Salingaros nye e-bok ”Biophilia & Healing Environments”, med tittel ”The Importance of Listening to Lessons from Nature”, frykter jeg at Hurdal økolandsby har gjort nettopp dette. De har sluttet å lytte til naturen.

Kanskje var Hurdal økolandsby nødt til å slutte å lytte til naturen for å bli godtatt av storsamfunnet? Med moderniteten vraket sivilisasjonen naturkjærligheten og erstattet denne med biofobia, etter et kjærlighetsforhold som hadde bestått fra tidenes morgen. Vi har nå fått en biofob kultur. For å bli tatt inn i varmen begynte derfor økolandsbyen å pleie omgang med denne kulturen, ikke bevisst, men ut fra et ønske om å bli akseptert.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”. Biofobia er altså ikke en liten sak, men fundamentet for det aller meste av vår kultur. Selv har jeg fått merke dette hatet, som i mitt forsøk på å redde ”Herr Fossemøllens øyensten”, men ikke minst for mitt ønske om å etablere en lommelandsby på Skreia. Økolandsbyen i Hurdal har naturligvis blitt, og blir fremdeles gjenstand for dette gjennomtrengende biofobe hatet som har inntatt menneskehjertene. Så kan man stille spørsmålet: Skal man inngå kompromisser med en samtidskultur som har biofobia som fundament?

Etter å ha lest Salingaros publikasjon om biofilia tror jeg at Hurdal økolandsby har begått to feil:

A) Man har tatt i bruk taylorismen og Henry Fords teorier om samlebåndsproduksjon, som er det motsatte av adaptiv morfogenese.

B) Man har omfavnet maskinestetikken, og dermed avvist tradisjonell innsikt i hvordan menneskenaturen knyttes til sine omgivelser.

Hvordan Rolf Jacobsen, en sentral arkitekt for økolandsbyen, har kunnet godta dette, er vanskelig å forstå. Vi har her å gjøre med en person som tegner tradisjonelle treskjæringsmønstre med største innlevelse, og som har titalls hvis ikke hundretalls dypt biofile halmhus på sin samvittighet. Allikevel er det etter mine observasjoner kun i landsbykafeen og på landsbyscena man finner spor av ornament, som er av de viktigste uttrykk for det biofile mennesket.

Et annet aspekt ved biofilia er det økososiale. Inngruppa er et sentralt element hos flokkdyr, og mennesket er først og fremst et inngruppevesen. De gode inngruppekreftene i handikapprinsippet må dyrkes fram med den største omsorg og ikke minst kunnskap, slik at menneskene kan blomstre og trives i sitt rette element. Dette vil si lommenabolaget, eller ”pocket neighborhoods”, et begrep skapt av den amerikanske arkitekten Ross Chapin. Han er etter mitt syn verdens ledende økososiale arkitekt, og jeg tror Terje Bongard, Norges fremste atferdsøkolog, vil si seg enig i dette. Ross Chapin har skrevet boka ”Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, hvor han har utformet et sett designnøkler man trenger for å skape solide lommenabolag. Disse har jeg oversatt til norsk i artikkelen ”Designnøkler for lommenabolaget”. For den videre utviklingen av økolandsbyen, hvilket vil si de to siste av tre landsbyklynger, vil jeg anbefale at disse utvikles som lommelandsbyer i tett samarbeid med Ross Chapin.

Hurdal har valgt å kalle seg bærekraftsdalen. Bærekraft, et utvannet begrep, kan ikke ha biofobia som fundament. Da er man ikke bare inne på feil spor, man har også sporet av. La ikke Hurdal bli et grønnvaskingsprosjekt for samtidskulturen og markedskreftene.

For fornyet entusiasme og banebrytende ny kunnskap har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Til denne konferansen håper jeg vi kan få med noen av verdens fremste tenkere, ikke minst Bongard, Chapin og Salingaros nevnt ovenfor. Les mer om hva innholdet til en slik konferanse kan være hos P2P-Foundation i artikkelen ”A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?”.

Det er å håpe at økolandsbyen i Hurdal vil støtte opp om en slik konferanse, og at ikke bare de, men hele Norges land igjen kan få naturen til læremester.

lørdag 6. februar 2016

Småhusliv trives i fellesskap

Av Ross Chapin. Opprinnelig artikkel her. Oversatt av Øyvind Holmstad.

Uansett hvor godt et hus er, om det eksisterer i et vakuum, fungerer det ikke. Det må være del av synergien i et levende nabolag. - Bill Struever, utvikler
Småhus får mye presse i disse dager. De fanger vår fantasi, pirrer vårt redeinstinkt, og oppmuntrer oss til å vurdere muligheten for å leve med mindre boliglån eller lavere leie. Presset mellom økonomi og et monokulturelt boligmarked tenker millenniere, single, voksne, barn og eldre, at smått er svaret — eller i det minste at "ikke så stort" er nøkkelen. Småhus-advokater hjelper oss med å raffinere hvordan vi kan leve stort i små rom, med smarte nedfellbare senger, under-trappa-lagring, nisjer, og alkover.

Å perfeksjonere det lille huset er imidlertid ikke nok.

Ben Brown fra PlaceMakers, som bodde i en 29 kvadratmeters Katrina Cottage, konkluderte med at småhusliv trenger en by eller en landsby. Han forteller at "dess mindre redet er, dess større er behovet for et balanserende fellesskap". Med små tettsittende hus kan hyttefeberen lett sette inn uten verandaer og hager å gå ut på, eller parken ved enden av kvartalet, eller det lokale kaffehuset - steder hvor man enkelt kan treffe andre.

Dumpet ned midt i en underavdeling av McMansions knyttet til resten av verden med bilveier, ville en Katrina Cottage synes absurd. Det ville vært få naboer rundt å prate med, siden de fleste av deres behov blir møtt bak deres storslagne inngangsdører.

Kontekst er alt: et lite hus er bedre i samværet med andre nabohus (som de med verandaer) og innenfor rekkevidde av gode offentlige steder å gå til, helst til fots eller på sykkel.