Tuesday 24 September 2013

Dei tre skapingstilstandane


Søren Kierkegaard vart berre 42 år gamal, men lell rakk han å utføre so mykje at vi i år har feira 200-års jubileet hans med stor entusiasme. Sjølv veit eg ikkje mykje om dette geniet, men ein to-tre avisartiklar har eg fått med meg i høve feiringa. Noko eg har merka meg er dei tre stadia eller tilstandane menneska i fylgje Kierkegaard finn seg på:
  1. Det estetiske 
  2. Det etiske 
  3. Det religiøse 
Fyrst stussa eg litt over denne inndelinga, då eg meiner det estetiske er av høgste verdi. Men eg skjøna raskt at kva Kierkegaard meinte med denne nemninga er det overflatiske, det grunne. Motsett vert då det religiøse stadiet den djupaste tilstanden i menneskelivet.

Eg tok til meg desse tankane og etter ei stund byrja dei å blanda seg med eigne tankar. For meg vart dei då ikkje berre tilstandar, men skapingstilstandar, der den ypparste skapinga berre kan koma til synes viss ein finn seg på det høgste stadiet. Som ein refleksjon eller parallell til Kierkegaard sine stadium sette eg difor opp tre skapingsperspektiv:
  1. Egoet eller sjølvhevdinga. Arkitekturen/kunsten er her hovudsakleg basert på geometrisk fundamentalisme, men òg ustrukturert informasjon, som asymmetri og tilfeldigheit.
  2. Det biofile, ein respons på naturen sin geometri og struktur. Arkitekturen/kunsten fokuserer ikkje på overordna og dominerande former, men på komplekse mønster, eller ei utfalding av sentra gjennom dei 15 transformasjonane for heilskap.
  3. Det religiøse eller spirituelle, kor egoet forsvinn, der det biofile får eit heilagt aspekt og difor vert uutgrundelig. Christopher Alexander definerer Chartres som eit av dei ypparste eksempla på kva eg kallar det tredje stadium. Frå vår tid kan nemnast Damanhur i Nord-Italia.

Stadium 1. Egotilstanden

Modernismen er ikkje, som mange hevdar, resultatet av ei utvikling frå lågare nivå, eller del av ein evolusjonsarta progresjon.

Tvert om representerar han eit brot, eit bortfall frå utviklinga. Modernismen, som eit symbol for framsteget, utvikla seg raskt til ein kollektiv egotripp, der den rasjonelle staten sette seg over kulturen, naturen og Gud eller det åndelege.

Eit formspråk utan kultur, natur og ånd måtte nødvendigvis verta lutfattig, kva dei stod att med var berre nokre enkle geometriske former, som kuber, pyramidar og rektangulære flater. Dette er kva ein kan kalla geometrisk fundamentalisme, og Le Corbusier var fanatisk oppteken av desse banale grunnformene, der ein fokuserer på ei overordna form, eit image eller ei førestilling.

Med tilsynekomsten av den individfokuserte forbrukarismen, der eitkvart menneskje skulle kjenna seg unikt og skapa sin eigen stil, vart desse sokalla grunnformene for kjedelege, ein starta difor å vri og venda på dei for å stresse sansane våre, dette vert kalla dekonstruksjonisme. Målet er ikkje å skapa velvære, men å sjokkere, ein form for sadomasochistisk leik med sansane. Kvar einskilt bygning skal vera unik, eit image i seg sjølv, eit monument over arkitekten sitt ego, eit salsprodukt, ein reklameplakat, og ikkje del av ein større heilskap.

Det heile vart sjølvsagt svært grunt, og sjølv om denne forma for veren tilsvarar Kierkegaard sitt estetiske nivå, er den alt anna enn estetisk i uttrykket.
Eg er overtydd om at menneskeslekta si frelse ligg i ein korrekt bruk av vitskapleg teori innan arkitekturen. Vidare argumenterar eg for at den sokalla “teorien” nytta opp til i dag berre er kultdoktrinar og ideologi, og at denne har øydelagt kulturen vår. — Nikos A. Salingaros
Prestisje, profitt, kontroll og ideologi er motivasjonsfaktorane bakom arkitekturen av i dag, og dei er alle etisk forkastelege.

Arkitektur på stadium 1: Le Corbusiers millionbyskisse

Stadium 2. Biofilitilstanden

Det neste skapingsperspektivet er det biofile, som tyder naturkjærleik eller naturmedvete. I staden for å skilja natur og kultur, slik ein gjer det innan rasjonell modernisme, vert naturen tvert om eit førebilete.

I dei fysiske omgjevingane våre kan denne kjærleiken berre manifestere seg gjennom ein morfologisk prosess, kva Christopher Alexander kallar system-A. Adaptiv morfogenese er ulovleg i dag, vi fylgjer tvert om ein fabrikkert skapingsprosess, påtvinga oss av system-B. Vi er difor ute av stand til å skapa anna enn grunne samfunn. Av dette fylgjer at vi vert grunne menneske, den lågaste forma av menneske, vi er fanga på det estetiske nivå, der den einaste meininga vi finn er vår eiga sjølvnyting.

Difor treng vi kva Robert Lamb Hart kallar ein ny humanisme. Eg er svært glad fordi Hart har skipa denne nemninga og knytt ho opp mot dei store framstega som er gjort innan biofilisk design dei seinare åra. Biofilia ser mennesket som eit biologisk vesen evolvert ut or naturen, og som difor treng eit rørslemønster og ein kompleksitet i omgjevingane som etterliknar naturen og eit liv i naturen.
Unified Architectural Theory’ er ikkje ein teori i det heile teke. Det er prov. Ho let oss sjå korleis vi inntil nyleg alltid har designa og bygd. Vi har bygd bygningar og skapt plassar og byar som reflekterer ordenen i genane våre, i den biologiske verda som vi er del av. Vi har alltid kjent oss heime i dei fordi dei lagar rom for båe kropp og sjel. No gjenoppdagar vi korleis å byggja ei verd som ikkje framandgjer oss frå kven vi er, ei verd som gjev oss glede, ei verd som tek oss heim. — Dr. Ir. Jaap Dawson
Dette tilsvarar Kierkegaards etiske nivå, kor ein respekterer mennesket som eit naturvesen, og ikkje som eit abstrakt vesen, der mennesket ikkje vert anna enn ei brikke i eit stort maskineri.

Innan denne nye forma for humanisme, som må reflekterast i kunsten, arkitekturen og den spatiale utforminga av leveområda våre om han skal ha noko meining, finst det to størrelsar, eit formspråk og eit mønsterspråk. Desse to føresetnadane er best definerte i boka A Pattern Language og bokverket The Nature of Order, begge av Christopher Alexander. Når mønsterspråket og formspråket glir i hop i ein større heilskap har vi nådd den høgste forma for sivilisasjon.

Med denne nye kunnskapen om biofilisk design vert det merkeleg at nokre biologar framleis reduserar mennesket til eit vesen som berre skapar av di det ynskjer å framheva seg sjølv for å synast, for å styrkje statusen sin og slik verta meir attraktiv for det motsette kjønn, jamfør handikapprinsippet. Det er heilt klart at mennesket òg skapar verdifull kunst og arkitektur grunna eit ynskje om å respondere på strukturar i naturen, då dette gjev eit liv i harmoni og indre ro, ein form for kjærleikstilstand.

Nettopp difor finn vi òg dei 15 transformasjonane for heilskap so tydeleg til stades i tradisjonell kunst og arkitektur, då naturen utfaldar seg sjølv gjennom dei. Dess sterkare desse kjem til synes gjennom forming av sentra, dess meir vert vi del av naturen, inntil det skjer at vi blendar inn i naturen og vert ein del av han.

Arkitektur på stadium 2: eit hobbithus

Stadium 3. Ein religiøs eller spirituell tilstand

Eg vil fyrst roa ateistane med at eg trur dette stadiet òg kan nåast gjennom eit djupt naturmedvete, at dei òg kan gli over frå eit biofilt til eit religiøst medvete, der egoet forsvinn, der livet vert ein evigvarande tilstand av skapande bøn. I Europa, med mogleg unnatak av nokre nyreligiøse eksempel, har vi som kultur ikkje nådd opp til dette stadiet sidan middelalderen.
Dei som bygde Firenze, særleg dei som bygde frå omkring år 1000 etter Kristus til 1500 etter Kristus, levde og arbeidde med ei urokkeleg tru på Gud. Når ein ser på dei arbeida som kom ut av hendene deira, er Gud alle stades nærverande: i maleria som no heng i Uffizi, i Baptisteriet, i San Miniato, i livet og dauden til Beato Angelico, som levde i ei celle i San Marco-klosteret. For dei var kvar einaste stein ei gåve til den urokkelege trua på Gud dei delte. Det er denne trua, den urokkelege naturen til denne trua, autensiteten til denne trua, og framom alt soliditeten i trua, som gjorde at ho virka effektivt for dei. Vi, i vår tid, treng ei autentisk tru, ei visse, knytt i hop med dei ultimate ytterpunkta i rom og tid — som gjer det same for oss. — Christopher Alexander, The Luminous Ground, side 42 
Det er berre i eit samfunn som dyrkar den religiøse eller spirituelle tilstanden at mennesket sitt fulle potensial som skapande vesen kan verta forløyst. I dag, som kyrkja har vorten eten opp av moderniteten, der alle nye kyrkjebygg er underlagte ein streng geometrisk fundamentalisme, var det ikkje anna å venta enn at ein på eit tidspunkt ville få ei kraftig nyreligiøs oppblomstring. Kanskje har kyrkja mista rolla si, kanskje er det gjennom forgreiningar av den nyreligiøse rørsla at vi på nytt kan heva oss opp til åndelege menneske?

Dei tre rammene om menneskelivet

  1. Våre omgjevingar 
  2. Kroppen 
  3. Sjela 
Eg har medvete sett omgjevingane våre øvst på lista, av de eg meiner menneskelivet vert forma utanfrå og inn. Diverre er den gnostiske arven framleis sterkt levande mellom oss, kor ein skil kropp og sjel, der ei endring må skje innanfrå. Alle dei tre nivåa til Kierkegaard har å gjera med eit indre medvete, ein prosess som gjeng føre seg inne i mennesket.

Arkitektur på stadium 3: Chartres i Frankrike

Dette er like fåfengd som å tru at eit lite frø kan spira utan vatn, utan sollys og utan ei næringsrik jord å veksa i. Den næringa menneskesjela treng for å veksa må koma utanfrå, frå det formspråket og det mønsterspråket mennesket er del av, der desse veks i hop og dannar eit næringsrikt jordsmonn for menneskesjela. Vi finn ikkje denne næringa i bøker og kloke ord, i meditasjon og stille bøn åleine, men i veggane som omkransar gatene vi rør oss i, og hjå den kompleksiteten gatenettverket er berar av, der historia sitt fastspikra i sliten brustein, der nabokona vakar over den gata ho er del av med kropp og sjel. Alt dette som den rasjonelle staten har drepe for å ta kontrollen over liva våre!
Slike synspunkt gjorde Le Corbusier til ein naturleg alliert for herskarane av den moderne verda. Han ynskja å gjera alt om til ein rasjonell maskin, og ein rasjonell maskin er lett å skjøna og kontrollera for dei som sit med makta. Då han døyde i 1965 sa sovjetarane; ”moderne arkitektur har mista den største meisteren sin,” mens president Johnsen kommenterte; ”innflytelsen hans var universell og arbeida hans inneheldt ein permanent kvalitet berre få kunstnarar gjennom historia har eigd.” Leonid Brezhnev og Lyndon Johnson visste kan hende ikkje mykje om kunst, men dei visste kva dei hadde grunn til å lika. — James Kalb 
Med framveksten av eit mekanistiske verdsbilete og det rasjonelle mennesket gjekk det utforbakke med det skapande mennesket og med meininga i kva vi skapar. Då Nietzsche kunngjorde at Gud er daud var det rimeleg at den geometriske fundamentalismen ville voksa fram, at vi ville enda opp med eit tyrannisk regime der ornament er kriminalisert. Denne prosessen må reverserast, middelalderen var eit fyrlys i den europeiske skapingshistoria!

Det øvste bilete er eit portrett av Søren Kierkegaard, malt av Luplau Janssen

Artikkelen er publisert hjå Kulturverk tirsdag 17. september 2013.


Relatert lesing:

Sunday 15 September 2013

The Ancient Taberna in a Future World

A taberna (plural tabernae) was a single room shop covered by a barrel vault within great indoor markets of ancient Rome. Each taberna had a window above it to let light into a wooden attic for storage and had a wide doorway. A famous example is the Markets of Trajan in Rome, Italy built in the early 1st century by Apollodorus of Damascus.

According to the Cambridge Ancient History, a taberna was a “retail unit" within the Roman Empire and furthermore was where many economic activities and many service industries were provided, including the sale of cooked food, wine and bread. Wikipedia
Some people claim that the Markets of Trajan was the world’s first shopping mall. But there is a difference to today’s malls. Trajan’s Market was beautiful and it offered ingenious personal services and variety, something which is rare today. I’ve yet to see a beautiful shopping mall built in the era of consumerism. Those few nice examples are all reused train stations and so on, from a lost time. No, the Trajan Market was not at all like today’s ’supermarkets’ — it was a superb market!


The Markets of Trajan was a real super market, not because of its size, but because of its tabernas. I think you can find something similar today in Morocco, in places like Marrakech. It offers a personal experience, not a Disney experience. Maybe Christopher Alexander walked around in one of these places, looking for a carpet for his grand collection, when he got the idea for pattern 87?

Pattern 87, INDIVIDUALLY OWNED SHOPS:

When shops are too large, or controlled by absentee owners, they become plastic, bland, and abstract.

Therefore:

Do what you can to encourage the development of individually owned shops. Approve applications for business licenses only if the business is owned by those people who actually work and manage the store. Approve new commercial building permits only if the proposed structure includes many very very small rental spaces.

The profit motive creates a tendency for shops to become larger. But the larger they become, the less personal their service is, and the harder it is for other small shops to survive. Soon, the shops in the economy are almost entirely controlled by chain stores and franchises.

The franchises are doubly vicious. They create the image of individual ownership; they give a man who doesn’t have enough capital to start his own store the chance to run a store that seems like his; and they spread like wildfire. But they create even more plastic, bland, and abstract services. The individual managers have almost no control over the goods they sell, the food they serve; policies are tightly controlled; the personal quality of individually owned shops is altogether broken down.

Communities can only get this personal quality back if they prohibit all forms of franchise and chain stores, place limits on the actual size of stores in a community, and prohibit absentee owners from owning shops. In short, they must do what they can to keep the wealth generated by the local community in the hands of that community.

Even then, it will not be possible to maintain this pattern unless the size of the shop spaces available for rent is small. One of the biggest reasons for the rise of large, nationally owned franchises is that the financial risk of starting a business are so enormous for the average individual. The failure of a single owner’s business can be catastrophic for him personally; and it happens, in large part because he can’t afford the rent. Many hundreds of tiny shops, with low rents, will keep the initial risk for a shop keeper who is starting, to a minimum.

Shops of Morocco, India, Peru, and the older parts of older towns, are often no more than 50 square feet in area. Just room for a person and some merchandise – but plenty big enough. — Pattern 87, A Pattern Language by Christopher Alexander, page 432 – 434
What we find here is a patterned market, which is the exactly opposition of anti-pattern capitalism. Yes, competition is good when it doesn’t mean you are allowed to eat your “siblings,” like the strongest shark baby in a shark mother’s belly. Then we get monsters like Wal-Mart, Woolworths, Coles, etc
A monster is any fictional creature, usually found in legends or horror fiction, which is somewhat hideous and may produce physical or mental fear by either its appearance or its actions. The word "monster" derives from Latin monstrum, an aberrant occurrence, usually biological, that was taken as a sign that something was wrong within the natural order…. — Wikipedia

The fact is that our modern societies are full of monsters, like in a horror movie. The nature of order is broken!
The human pedestrian city was erased by forces linking the automotive industry and the steel industry with governments that satisfied every wish of those powerful political lobbies. Just as public space was erased from the built environment, however, private space was being offered in shopping centers outside cities, isolated within a car environment. People still crave personal contact in an urban space, but in many locations this is only possible in a commercial shopping center or mall. Governments now used to working with builders and real-estate developers who build such malls promote this model. Life and the Geometry of the Environment, by Nikos A. Salingaros

The link between governments and real-estate developers is our bondage, still they claim these shopping malls to be part of a “free” market. What we see here is the opposite of a free market, when monsters grow too big they go in symbiosis with governments and infect democracy with their controlling tentacles. It’s almost like parasites which are able to control the brain of their hosts. No, for a market to be free it needs to be connected to the people and their community. Only a small market is a free market, where the locals are free to take part — not being subservient to large corporate groups, controlled and enslaved under the vicious franchise image of individual ownership. No, but as a free merchant and the proud owner of your own small business, secured by the freedom created by a balanced pattern language — where humanity and mutually beneficial interpersonal relationships are the goals, not profit!


What is also very interesting about pattern 87 is that we see here a crossover point between two languages, the economic and the architectural. In our “modern” society we separate and segregate everything which needs to be connected. Pattern 87 is a way of economic thinking which is completely dependant on the architectural language working well. Economic theory today is not holistic, like it would have been under the guidance of interconnected pattern languages. Pattern 87 does not only secure freedom for the individual, it also secures a resilient and independent local economy. There is nothing we need more in a peak oil world!


The guidance of permaculture principle ten, to use and value diversity, tells us to use and value the taberna structure. The only limits to what you can use a taberna for is the imagination. And, as a taberna is achievable by everyone, true individualism can blossom. A taberna world is a world for everyone!


An in-group consists of about 25 people plus or minus. If it’s much bigger the benefits of social control and the strong evolutionary powers of the handicap principle will break down. The in-group model as a basis for sustainable future societies is suggested by the Norwegian human behavioural ecologist Terje Bongard. The taberna structure is ideal to form an in-group, where 15 – 35 tabernas can form a taberna mall. This way a structure of individualistic ownership can form social co-operations, and harvest the benefits of both.


A taberna world is a personal world, not plastic, generic, bland, and abstract, like today’s world. Pattern 87 gives us a society where shopping doesn’t rob the individual and the community of dignity and choice and enables more localised transparency for the true costs of the transactions made. I’m sorry that today’s consumer culture, if not turned around, will just enlarge this hole of emptiness, just like sugar does for the hole in your tooth. The more you get, the worse the pain. Pattern 87 offers a new kind of shopping, where shopping sustains both community and personal relationships. And this is what we really need!

Surely, the ancient taberna belongs to a future world of joy, sustainability and freedom!




All the images are from the market of San Pedro del Pinatar, Spain. Although this is an outdoor market, the atmosphere and the dignity of  both salesmen and shoppers is the same as in a taberna mall. Related to this article is also the Alexandrine pattern 46, MARKET OF MANY SHOPS. Sorry I don't have any photos from the Trajan Market, as I was unfortunate to miss this when I was in Rome.

Related reading:
Published at Resilience on September 17, 2013.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...