Thursday, 29 December 2016

På tide vi setter oss ned

Så har jeg igjen lyttet til samtalen med Terje Bongard hos Levevei i 2013, og kan slå fast at dette er Norges fremste formidler, særlig hvis man ganger opp mannens formidlingsevne med hans kunnskap. Samtalen begynner med å trekke fram menneskets trang til å dupere hverandre, gjerne på subtile måter, slik at ikke ens eget rykte som generøs skades (her benyttes både passiv og aktiv dupering). Særlig hvis man har å gjøre med noen som skiller seg litt ut fra den gemene hop kan en sådan taperstrategi fort vise seg å bli en vinnerstrategi, og man får bekreftet sitt selvbilde som normal. Nordmenn er svært engstelige for ikke å framstå som normale, og er de verste på dette området nest etter svenskene.


Hos debatt1. Hos VD.

Et lite stykke ut i samtalen kommer Bongard med et talende bilde på at når noen reiser seg i en sal for å se bedre, vil de bak også måtte reise seg for å se, og til slutt vil hele salen stå, slik at ingen ser bedre enn hvis alle var forblitt sittende.

Dette er en fin allegori på kapitalismen, hvor vi har de som reiser seg på den sosioøkonomiske arenaen, slik at de andre også må reise seg opp for å synes. Til slutt vil vi alle ha mer enn det vi trenger for ikke å tape synlighet. Særlig godt vises denne utviklingen i boligstørrelse. Hadde vi alle blitt sittende ville vi hatt det meget bedre. Det er derfor nå på tide at vi setter oss ned igjen i samlet flokk!

Alvorlig blir det når samtalen kommer inn på type-3 sivilisasjoner, som menneskeheten ennå ikke har opplevd. Type-3 mennesker er de som klarer å lære av sine feil. Kan vi lære av tidligere sivilisasjoners fall?

RID-modellen som Bongard presenterer som løsningen synes å være vanskelig å svelge for anarkister, fordi den har i seg et biologisk hierarki. Selvsagt ville det beste vært en flat nettverksstruktur, men er det nødvendig med et hierarki for å temme uønsket menneskeatferd og fordele ressursene, bør anarkistene svelge dette. Tross alt vil første nettverksnivå gi oss enestående, selvorganiserende produksjonsceller i et ekte selveierdemokrati, uten flosshatt!

De som ikke har lyttet til denne samtalen hos Levevei og som ikke har lest Bongards bok "Det biologiske mennesket", lever sine liv i selvbedrag og innenfor en virkelighetsforståelse som er en illusjon.

Kunnskapen om menneskeatferd er begredelig, og at ikke en større bevegelse ala Fremtiden i våre hender har oppstått rundt Bongard, er vanskelig å forstå. Men mennesket vil jo helst lytte til det som kiler dem i ørene, som at de er snille på bunn, derfor fikk nok Erik Damman et større gjennomslag.


"Jeg er neppe den eneste som allerede er lei av uttrykket «Det grønne skiftet». Jeg er lei, fordi jeg forbinder det med politisk svada uten vilje til å gjøre reelle og konkrete endringer. Da regner jeg Miljøpartiet De Grønnes uforferdede bygging av sykkelveier i hovedstaden som et hederlig unntak.

Kanskje er det slik som Simen Tveitereid beskriver det i tidsskriftet Harvest: Det så mye omtalte skiftet er blitt noe teknokratisk og høytravende, vi får ikke følelsen av at det handler om livene våre, om å leve annerledes. Mange er klare for å forandre livsstil, mener Tveitereid, men få vil gjøre det for klimaet eller naturen. Fordi forbruk og flyturer ikke føles som et problem i livene våre. Det som derimot føles som problemer, er:

Stress. Mangel på tid. Rastløshet. Uro.
Tveitereid argumenterer for at det finnes en forbindelse mellom klodens problemer og våre egne. Slik naturen har en tålegrense, har også vi det. Stadig høyere tempo, mer forbruk og mer «på-tid» gjør at mange kollapser. Utbrenthet, ME og psykiske lidelser er folkesykdommer i Norge anno 2016." - Lars Gilberg

Friday, 16 December 2016

Plast, et miljøproblem

Naturmaterialer har nedbrytere som produserer motsvarende enzymer, for slik å tilbakeføre organisk materiale til jorden, til nytte for nye generasjoner planter og dyr. Syntetiske materialer mangler disse hjelperne, derfor kiler de seg fast overalt i økosystemet, og truer til slutt med å blokkere selve livshjulet.

På "yttersida" av Lofoten

Prøver fra Nordsjøen viser at mengden av små plastpartikler på rundt 20 mikrometer, er tredoblet siden 1970-tallet. Forsøk med planktonspisende dyr viste at de åt disse partiklene, som om de var plankton. Tanken på at plastplankton har blitt en del av ”økosystemet”, er urovekkende. Innbakt i komplekset er behovet for hjelpestoffer i nesten alle plastprodukter, til brannbegrensning, bløtgjøring, UV-stabilisering med mer, mest kjent er ftalater og bromerte flammehemmere. Andre miljøgifter absorberes av plaststoffet, og kan kanskje frigjøres i fordøyelsen til dyrene som spiser dem. Overflata til såkalte ”nurdles”, som kan minne om fiskeegg, inneholder opp til 1000000 ganger mer av stoffer som PCB og DDE, enn i vannet omkring.

I Stillehavet sirkulerer 100 millioner tonn avfall i to store havstrømmer, hvorav 90 % er plastskrot. Den amerikanske havforskeren Charles Moore frykter at denne flytende fyllinga vil dobles det neste tiåret. Hvert år tar plastsøppel livet av mer enn en million sjøfugl og 100000 sjøpattedyr, med store lidelser for dyrene. Omkring 10 % av all plast som produseres, dvs. ca 26 millioner tonn per år, ender opp i havene. Dessverre viser det seg at en tilsvarende plastansamling er å finne også i Atlanterhavet.

Industrialiserte land har delvis fungerende gjenvinningsordninger for plast, men pga. alle hjelpestoffene er det i praksis urealistisk å tilbakeføre returplast til avanserte plastprodukter.  Det skjer en såkalt ”downcycling” til produkter av stadig lavere kvalitet, i siste instans til plastposer og forbrenning. Kun 5 % av plasten gjenvinnes på verdensbasis, mye av dette fraktes først til India og Kina. Herdeplast har irreversible tverrbindinger og kan ikke gjenvinnes.

Det fokuseres mye på plastposer og flaskepant, og dette er vel og bra. Noe det ikke reflekteres like mye over, er at boligene våre er som store plastposer å regne. Hvert år bygges det inn ca. 250 000 tonn plast i norske bygninger, noe som representerer en framtidig klimabombe på 0,5 megatonn CO2. På toppen kommer et utslipp på 1 – 4 kg CO2 pr kg produsert plast. I perioden fra 1970 til i dag har forbruket i nybygg mer enn doblet seg, fra 10 til 25 kg per kvadratmeter. Bruksområdene utvides stadig og omfatter varmeisolasjon, vinduer, dører, fukt- og dampsperrer, golvbelegg (vinyl og syntetisk gummi), taktekking, listverk, tapeter, lakk, maling, sparkel, lim, fugematerialer, takrenner, solfangere, elrør- og brytere, kabelisolering, vannrør, avløpsrør, drensledninger etc. Plast og kjemikalier basert på fossile råstoffer inngår også med betydelig omfang som hjelpestoffer i andre materialer, blant annet i alle laminater og som limstoff i mineralull, limtre (godt alternativ til stål og betong), MDF- og sponplater.

På denne måten blir ca. 25 % av all plast som produseres, benyttet i byggebransjen, der de store volumene utgjøres av belegg med 30 %, lim og fugematerialer 25 %, maling og sparkel med 10 %. Plast som benyttes til emballering av byggprodukter er ikke medregnet.

Verstingplasten PVC (Polyvinylklorid) nærmer seg en total årsproduksjon på 40 millioner tonn, hvorav vel halvparten benyttes i bygg. PVC er et miljøproblem under produksjon og ved avfallshåndteringen, da en får dannet klorerte forurensere som dioksiner og PCB.

Paradokset er at i dag er kunnskapen om det økologiske huset større enn noen gang. Men i motsetning til før, da denne kunnskapen var nedfelt i kulturen, finnes den nå i enkelte fagmiljøer. I Romania, der jordhuset var dominerende, kunne selv et barn klassifisere egnetheten til jorda. Heldigvis kommer nye produkter og løsninger, som kan erstatte de fleste plastbaserte produkter. Problemet er at for hvert nytt naturlig produkt kommer det tusen syntetiske, slik at de gode alternativene blir borte i jungelen. Men ofte er de tradisjonelle materialene og teknikkene de beste. Som økologisk linoleum til gulvbelegg, trefiber til isolasjon, kalklut og linoljeemulsjoner til overflatebehandling.

Byggeskummet, dette kjemiske heksebrygget, brukes overalt. Så enkelt, så raskt, byggebransjens nye tryllemiddel. Polyuretanskum inneholder en rekke stoffer, avhengig av produsent og krav. Verst er isocyanater, som er av de sterkeste allergener som finnes. For sensitive personer kan reaksjoner trigges ved så lave doser som 0,14 µg/m3. Når det eldes avgis aminer, som er slimhinneirriterende. Også emisjoner av bromerte flammehemmere er registrert. Ved brann avgis flere gasser, bl.a. blåsyredamp. Hvorfor ikke gå tilbake til god, gammeldags dyttestry, evt. dyppet i linolje?

Ved markisolering kan økosystemet spares for betydelige mengder plast, ved å bytte ut polystyren med trykksterke matter av steinull, skumglass, lettklinker, etc.

Store mengder styrofoam-plater går med til nytt VA-anlegg i Øverskreien på Toten.

Wikimedia.

Hver jul og bursdag, nye plastleker fyller opp rommet til guttepjokken. Der han ”svømmer” i plastprodukter, nesten som fattiggutten som bader i plastskrot i ei bakevje på Filippinene.  Likheten er slående, forskjellene enorme. Men i det minste har smårollingen ved Smokey Mountain den lille gleden av å selv reparere en kassert leke, eller å sette sammen en ny av gammelt skrot. Nesten som den gang menneskebarna laget sine egne leker av kongler og trepinner.

Kretsløp, en sluttet sirkel, kjernen i begrepet bærekraft. Tenk organisk!

Videre lesning:

Artikkelen er publisert i Nationen den 16.11.2009.

Monday, 10 October 2016

Demokratiets arkitektur

Selv er jeg ingen stor tilhenger av den hippodamiske byplan, med sitt rettlinjede gatenettverk og soneinndeling. Den tradisjonelle, blandede, selvorganiserte byen, lik Gamla stan i Stockholm, appellerer langt sterkere til den biofile natur, med sin organiske og impulsive utforming. Men selv om moderne byplanleggere sier seg å være inspirert av Hippodamos fra Milet, er det viktige sider ved hans byplan de har oversett.
Suburbia

Agoraen eller stortorget var som i alle greske byer den sentrale allmenningen også i Hippodamos' byplaner, hvor man foretok sine innkjøp og de frie borgerne utformet byens politikk. I våre dager drømmer mange om å få til noe lignende over internettet. Allikevel blir det noe eget med agoraen, likesom det er noe håndfast og konkret over boken. Fra agoraen ble verbene ἀγοράζω, agorázō, "jeg handler", og ἀγορεύω, agoreúō, "jeg snakker i offentligheten", utledet.

Fram til modernistisk byplanlegging gjorde sitt inntog spilte "det tredje rom" agoraens rolle i europeiske og amerikanske byer. Med den moderne liberalismen og teknokratiets inntog fant man det best å kvitte seg med slike tåpeligheter, og heller innhylle borgernes liv i den avsondrede private sfære. Douglas Rushkoff (DR) beskriver denne politikken på følgende vis i et intervju med Peggy Nelson (PN) fra 2011:
DR: Fra 1920-tallet til 1970-tallet ble en ikonografi utviklet som viste korporasjonene som våre helter. I stedet for å kjøpe noe fra folk jeg kjenner, stoler jeg mer på "Quaker Oat Man" enn deg. Dette er et resultat av PR-kampanjer, og utviklingen av PR som et yrke.

PN: Har økningen av PR bare skjedd, eller gjorde de dette for å hindre ting fra å komme ut av kontroll?

DR: De måtte gjøre det for å hindre ting fra å komme ut av kontroll. De viktigste stegene i utviklingen av PR var alle i krisetider. For eksempel arbeiderbevegelsen; det var ikke bare det at arbeiderne gjorde opprør, men at folk så at de organiserte seg i motstandskamp. Det var et behov for å omskrive det som skjedde slik at folk ville tro at arbeideraktivister var dårlige og skumle mennesker, slik at vanlige folk foretrakk å flytte til forstedene og isolere seg fra dette mylderet av arbeidere, fra "massene". Eller for å gå tilbake til "Quaker Oats"-eksemplet, hvor man var vant til å se på produkter fra fjerntliggende fabrikker med mistro. Her er en vanlig brun boks langt bortefra, hvorfor skal jeg kjøpe dette i stedet for noe fra en person jeg har kjent hele livet? Massemedier er nødvendige for å gjøre deg mistroisk til naboen din, for så å overføre denne tilliten til en abstrakt entitet, et aksjeselskap, og tro at dette vil medføre en bedre morgendag og alt det der.

Det ble som mest utspekulert etter andre verdenskrig, da alle soldatene skulle hjem. Franklin D. Roosevelt rådførte seg med PR-folk. Traumatiserte veteraner var kommet tilbake fra andre verdenskrig, og alle visste at disse gutta var "freaked out and fucked up". Vi hadde tilstrekkelig med psykologi og psykiatri til å forstå at disse gutta var ute å kjøre, de visste hvordan å behandle våpen, og - dette var ille! Hvis veteranene vendte tilbake til den samme arbeiderbevegelsen som før andre verdenskrig, ville det ha vært over og ut. Så ideen var å skaffe et hus for disse gutta, å sørge for at de kjente seg bra, og vi fikk etableringen av Levittown og andre nøye planlagte boområder utformet med hjelp fra psykologer og samfunnsvitere. La oss plassere disse veteranene i et hus, la oss feire kjernefamilien!

PN: Så hjemmet blir en ting, i stedet for en rekke relasjoner?

DR: Definisjonen av hjemme slik folk bruker ordet nå betyr "mitt hus", snarere enn hva det hadde vært tidligere, som var "hvor jeg er fra". "Mitt hjem er New York, hva er ditt hjem?"

PN: Akkurat, min by.

DR: Hvor er du fra? Ikke den "strukturen". Men de måtte redefinere hva hjemme betyr, og de brukte en masse av det offentliges penger for å få til dette. De konstruerte hus i nabolag spesieldesignet for å isolere mennesker fra hverandre, og i særdeleshet for å hindre menn fra å kunne samles og organisere seg - det er ingen felles saler, ingen ølhaller i disse boligfeltene. De foretrakk menn som var opptatt med sine plener og med sine tre frukttrær i hver sin hage, med stadige oppussingsprosjekter; for kvinnene vil kjøkkenet være bakerst i huset, der de kan se barna leke i bakgården.

PN: Slik at de ikke ser naboen gå forbi. Ingen verandarom.

DR: Alt måtte være individuelt, dette ble planlagt! En mann med et boliglån å betale kommer ikke til å bli revolusjonær. Med et slikt beløp å tilbakebetale har han en eierandel i systemet. Sant nok, han er på feil side av gjeldsøkonomien, men i 30 år kunne han eie sitt eget hjem.
I vår tid har strategien med å isolere "massene" i sine "hjem" beskjeftiget med evigvarende oppussingsprosjekter, blitt altomfattende. Butikkhyllene og TV-kanalene flyter over med boligporno til inspirasjon for det neste oppussingsprosjektet, og den isolerte eneboligen ute i det stedløse suburbane har blitt opphøyet til vårt samfunns "hellige ku". Over alt finner man gigantiske byggevaresentra som leverer varene til denne oppussings-orgien, hvor "McMansionene" framstår lik superorgasmer alle higer etter.

Våre boområder har blitt menneskeørkener og på mine vandringer gjennom de norske byggefeltene kan jeg kjenne hvordan sjelen tørker ut. Her er alle allmenninger utraderte, hvor individualismens kvelende stank hviler over takmønene. Å kalle denne pregløse "strukturen" for "hjemme" blir selvsagt meningsløst. På samme vis som det blir meningsløst å kalle et plantefelt av sitkagran for skog. I begge tilfeller har vi å gjøre med en monokultur. Beboerne i byggefeltene blir lik sitkagrana, med spisse nåler og tørre kvister som rifter opp huden. Intet friskt kan vokse i deres skygge.

I 1977 leverte Christopher Alexander det monumentale bokverket "A Pattern Language", som snart har 40-års jubileum. Denne viser oss det suburbanes absolutte motstykke, den tradisjonelle byen, som består av et uendelig nettverk av relasjoner. Fordi denne boka i slik grad truer statenes og elitenes prosjekt med å isolere massene, ble den møtt med en rekke motstrategier. Først og fremst gjennom fortielsen av "A Pattern Language", for å etterlate den i et vakum av øredøvende taushet. Der man har måttet snakke har man avfeid Alexanders mesterverk som arkaisk, ambisiøst men praktisk ugjennomførbart, og i enkelte tilfeller har man uttrykt seg sarkastisk. Blir den nevnt ved arkitekturfakultetene er det i beste fall som en bakstreversk utopi. Alt dette er en forbrytelse mot menneskeheten, da man her fornekter det suburbanes antitese. Vi har å gjøre med det tapte Paradis, livets oase, allmenninghetens bibel!

Salingaros om APL:
Alexander prøvde å vise at arkitekturen knytter mennesker til sine omgivelser på et uendelig antall måter, hvorav de fleste som en del av underbevisstheten. Av denne grunn var det viktig å finne ut hva som fungerer; hva som føles behagelig; hva er psykologisk nærende; hva som tiltrekker heller enn frastøter. Disse løsningene, som finnes i store deler av verdens lokale byggeskikk, ble abstrahert og syntetisert i "A Pattern Language" for ca 20 år siden.

Dessverre, selv om han ikke sa det da, var det åpenbart at moderne arkitektur forfølger design-mål som er nesten det motsatte av hva som ble oppdaget i mønsteret-språket. Av denne grunn kunne enhver umiddelbart se at Alexanders funn ugyldiggjorde det meste av hva praktiserende arkitekter gjorde på denne tiden. Mønsterspråket ble identifisert som en alvorlig trussel mot det arkitektoniske fellesskapet. Det ble følgelig undertrykt. Å angripe boka i offentligheten ville bare gi den mer publisitet, så den ble omstendelig avvist som irrelevant på arkitektskoler, faglige konferanser og i publikasjoner.

Nå, 20 år seinere, har dataforskere oppdaget at koblingene som ligger til grunn for mønsterspråket i sannhet er universelle, som Alexander opprinnelig hevdet. Hans arbeid har oppnådd den høyeste aktelse innen informatikk. Alexander selv har brukt de siste tjue årene til å gi vitenskapelig underbyggelse for sine funn, for å dempe kritikken. Han vil publisere dette i det kommende firebinds-verket med tittelen "The Nature of Order". Hans nye resultater trekker støtte fra kompleksitetsteori, fraktaler, nevrale nettverk, og mange andre disipliner i forkant av vitenskapen.

Etter utgivelsen av dette nybrottsarbeidet bør vår sivilisasjon seriøst stille seg spørsmålet om hvorfor den har ignorert "A Pattern Language" så lenge, og å ta ansvaret for den skaden som dette har medført for våre byer, bydeler, bygninger, og vår mentale helse.
Derfor, de som ønsker allmenningenes tilbakekomst, støtt en "Pattern Language"-konferanse i Hurdal!

A Pattern Language Conference in the Sustainable Valley of Hurdal in 2017?

Hippodamos organiserte sin byplan i inngruppe-kvartaler

Ai, ai. Ser at jeg ikke hadde fått med det poenget at Hippodamos fra Milet organiserte sin byplan i kvartaler bestående av 10 husholdninger. Dette er samme antall som i lommenabolaget!

- Clusters of a Dozen Households

Dette tilsvarer ei passende inngruppe, hvor de gode inngruppekreftene i handikapprinsippet har mulighet til å komme til overflaten.

- Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Hippodamos sin byplan, med agoraen og boligkvartaler i den menneskelige skala, var viktige fysiske forutsetninger for utviklingen av det greske demokratiet.

Dette var en gammel artikkel jeg fant fram igjen, trodde jeg hadde tatt med aspektet om inngruppe-kvartalene, men hadde tydeligvis ikke kommet så langt.

Skal forsøke å få gjort ferdig artikkelen på et seinere tidspunkt, helst før "Pattern Language"-festivalen i Hurdal!

Monday, 26 September 2016

Grythengen - et fremmedgjort sted


Hos PermaLiv.

Det er vel intet nettsted som tar fremmedgjortheten i vår tid slik på alvor som Kulturverk, og fremst av bidragsyterne er Alexander Viken. Med flid leste jeg ferdig hans mastadont av en tekst om temaet, og ble glad over å finne hans kommentar til meg, vedlagt ovenstående video av Lillebjørn Nilsen. Og for ei vise! Den beskriver en forgangen tid for vårt land og mitt sted Grythengen, slik det var for min oldefar, og slik Kunstler formulerer det:
There must have been a time when the people looked forward to the erection of a new house in town, or even at the edge of town. By town I mean something akin to a living organism composed of different parts that work together to make the whole greater than the sum of its parts - that is, a community. A new building would be expected to add value and richness to this community, as a new child is eagerly awaited by members of a family. – James Howard Kunstler, "The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America's Man-Made Landscape", page 147
På denne tiden stod alt i en meningsfull relasjon til hverandre. De suburbane bunkerne eller totenbunkerne som jeg har kalt dem, de som ligger lik tanks over Grythengen, står ikke i relasjon til noe som helst, annet enn den eksterne infrastrukturen de avhenger av for sin eksistens.
The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves. – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
Disse bunkerne ble selvsagt ikke bygget av ondskap, nei, de ble bygget av mennesker som var i ferd med å miste sin kultur, og derfor manipulerbare og søkende etter tilhørighet.
Nå må man nærmest velge sin fortid og fremtid ut fra trender man ikke kjenner historien til og idéer man egentlig ikke forstår og dermed virrer selv oppegående mennesker hit og dit på jakt etter noe de ikke vet hva er. – Alexander Viken
Naturligvis synes jeg oppriktig synd på min far, onkel og denne herr Frodahl, som lot seg forlede av idealene til General Motors, som ubevisst lot seg memetisifere av bildene Edvard Bernays mante fram i deres bevissthet, ideer de ikke forsto opphavet til, som de ikke visste hva var, som de ikke ante at ville kutte røttene til deres etterkommere og spre dem for alle vinder, fordi de mistet forankringen til herr Fossemøllens øyensten.

De trodde de gjorde hva som var forventet av dem, viljesløse barn av tiden, hver en topp i kulturlandskapet stod der og liksom ventet på å bli kronet av en villa fra Amerika, drømmenes hjemland. Stakkars etterkrigsgenerasjon!

Nå er tiden overmoden for en retrovasjon. De subeksurbane bør vende hjem til hvor de hører hjemme, i det urbane. Grythengen bør frigjøres fra sine lenker og gjenoppstå som hva hun var, hva hun var ment å bli, elvestedet, grendeportalen til Kronborgsætergrenda. Denne grenda som var vert for en av landets fremste grendekulturer under den vestlige sivilisasjons storhetstid.
Not so. The word I’ve coined for the strategy under discussion, retrovation, is obviously backformed from “retro” + “innovation,” but it’s also “re-trove-ation,” re-finding, rediscovery: an active process of searching through the many options the past provides, not a passive acceptance of some bygone time as a package deal. That’s the strategy the Lakeland Republic puts to use in my narrative, and those of my readers who know their way around the backwaters and odd corners of history may find it entertaining to figure out the sources from which I lifted this or that detail of Retrotopian daily life. The rhetoric of progress, by contrast, rejects that possibility, relies on a very dubious logic that lumps “the past” together as a single thing, and insists that wanting any of it amounts to wanting all of it, with the worst features inevitably highlighted.
John Michael Greer
Politikere og teknokrater, hva dere nå gjør er feil, istedenfor å forsyne disse bunkerne med infrastruktur for at de skal kunne få fortsette å parasittere på kulturlandskapet, som for disse ikke er annet enn en kulisse, bør de resirkuleres i en lommelandsby nede ved Skreia. Slik vil både de og Grythengen gjenvinne sin identitet og verdighet, sammen med mennesker som hører hjemme i stedet de er del av.

Noen av dere har oppkalt deres sønner etter herr Fossemøllen, noen av dere har ham som sin tippoldefar og er i genene like mye fossemølling som meg, selv om dere ikke er det av ånden. Noen av dere har barn som kjenner på en sterk tilhørighet til Grythengen. Hvorfor ser dere ikke at hva dere nå gjør er feil?

Gir dere meg og mine etterkommere tilbake rollen som kulturbærere og identitetsvoktere vil jeg igjen integrere Grythengen med elva, jeg vil gjøre henne til en grendeportal som løfter det totscanske kulturlandskap til uante høyder, jeg vil invitere alle fossemøllinger til slektsstevne hvor vi minner vår store forfar Herman Evensen Fossemøllen hvert tiende år, jeg vil arrangere fellessang fra Pris Herren på tunet foran stabburet hver sommer, med påfølgende "bæssmorkringler". Der hvor min oldefar og totenåsens apostel satt på stabburstrappa og priste Herren mens de nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien. Alle som vil skal få låne filosofihytta mi ved dalkanten, slik at de kan vokse inn i sine røtter og nynne sammen med elvas melodi. Kanskje engasjerer jeg til og med min fetter hos fylkesmannen for å bringe tilbake ørreten i Olterudelva!


En retrovasjon av Grythengen kan bety starten på en ny retrovativ sivilisasjon, hvor vi møter fremtiden med det beste fra fortiden! Det er nå eller aldri! Det er leve eller dø!

Relatert:

- Herr Fossemøllens øyensten

- Stabburet til tippoldefaren min

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

- Village Towns for Norwegian Countryside

- Grendepolitikkens arnested

- Vår rurale arv

- Småbrukernasjonen Norge

- Fra låve til pumpehus

- Vinduet til Magnus J. Dahl

- Grendeportalen som visnet (kommer)

- Ingen elvetid for Grythengen

- Rekonstruer grenda mi!

- Totenbunkerne

- Wendell Berry And The New Urbanism: Agrarian Remedies, Urban Prospects

- Hvorfor Toten aldri kan bli "Totscana"

- Takk til KVs redaksjon for Herr Fossemøllens øyensten

- Suburbiapati på Toten

- A Time for Retrovation (en tid for retrovasjon)

- Bygg en retrovasjons-sivilisasjon!

-

Den adaptive morfogenesens tid er forbi ved elvestedet Grythengen

Pris Herren - samlet av M.J. Dahl - 1921

Holmstadengen og Magnus J. Dahl

Elvebruket Grythengen skulle vært en grendeportal av verdensklasse!

Saturday, 24 September 2016

Tre lommelandsbyer på Østlandet?

Det er frustrerende å se at de som bygger landet fremdeles befinner seg på amatørstadiet innen økososial design, eller integrativ økososial design, som er enda bedre for å beskrive en prosess som aldri tar slutt. For slik er god design, i konstant endring, lik naturen selv. Denne mangelen på kunnskap finner vi i alle ledd, hos arkitektene, byråkratene, politikerne, utbyggerne og ingeniørene. Ikke bare at de mangler kunnskap, den kunnskapen de har er biofob, og ødelegger slik både relasjonene mellom mennesker og mellom mennesket og naturen.


Ross Chapin er den arkitekten som klarest har forstått hvordan å hente fram de beste kreftene i mennesket gjennom å aktivt designe for inngruppa.

Her står han tilfreds foran et av sine lommenabolag, og han har virkelig all grunn til å være stolt!

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Det Norge vi har bygget etter krigen er ikke verdt å elske, men også hva som var verdt å elske har vi ødelagt. I sin bok ”Skønhedens befrielse” maler Morten Skriver ut for oss hvordan denne ødeleggelsen har herjet hans hjemland Danmark, hvor hans barndoms kulturlandskap og byer gjennomgikk en altomseggripende heslighetsprosess. Utvilsomt har denne prosessen medvirket til å fylle det moderne mennesket med en biofob angst, for alternativet er å innse at vi i vår forvirring har ødelagt våre omgivelser. Vi lever med en uoverkommelig kognitiv dissonans.

I boka ”After Progress” (2015) av John Michael Greer definerer han biofobia på følgende vis: ”En gjennomtrengende terror og et hat mot biologisk eksistens som former det vanligvis unevnte fundamentet for så mye av samtidskulturen”.

Det finnes imidlertid mennesker som ikke har latt seg oppsluke av en biofob samtidskultur, og noen av disse har skrevet viktige bøker som igjen kan fylle våre hjerter og sinn med biofilia, eller kjærlighet til livet. Jeg vil her kort presentere tre bøker av særlig betydning.

Menneskeforståelse bør
være fundamentet
for god design.
Det biologiske mennesket – individer og samfunn i lys av evolusjon”, av atferdsøkolog Terje Bongard, er kort og godt den beste og mest helhetlige boka om menneskeatferd som noensinne er skrevet. Den er pensum på legestudiet, men burde absolutt også vært pensum for arkitekter. Jeg vil si det så sterkt at ingen arkitekt burde fått lov til å tegne så mye som en strek uten å ha lest ”Det biologiske mennesket”, for hvordan kan de designe for mennesker uten å vite hva et menneske er, og hvorfor vi er som vi er?

Pocket Neighborhoods – Creating Small Scale Community in a Large Scale World”, av den amerikanske arkitekten Ross Chapin, bygger på et av de viktigste trekk ved det biologiske mennesket, nemlig inngruppa. Idealet hos de som bygger landet er utgruppa, materialisert gjennom bilindustriens eneboliger og Le Corbusiers tårnet i parken. Utviklingslinja går fra den engelske hærskapsboligen til den suburbane eneboligen som til slutt ble stablet på høykant for å gjøre den mer tilgjengelig for arbeiderklassen. Parken, som var ment å omslutte tårnet i parken på samme vis som for den engelske hærskapsboligen, er det i dag lite igjen av. Begge typologiene ble skapt ut fra ideen om å forlate den kaotiske, tradisjonelle byen, og leve rene liv borte fra byens larm. Bolig, arbeid og fritid er her separate enheter, som ikke under noen omstendighet må blandes, for da kan kaoskreftene tilsmusse det rene suburbane paradiset.

Tårnet i parken - den ultimate demokratisering av den engelske hærskapsboligen.

For det suburbane mennesket er det private det helligste i livet. Man lever atomiserte liv hvor man realiserer seg selv, hvor allmenningene er døde og konkurranseinstinktet råder. Vi kan tydelig se hvordan dette gir seg utslag i stadig større eneboliger, som man kan fylle med stadig flere ting, og som spiser opp alle forsøk på energieffektivisering. Denne utgruppekonkurransen er etter økonomen Torstein Veblen selve fundamentet for den økonomiske veksten. Nate Hagens kommer inn på det samme i slutten av sin forelesning ved Hawaiis universitet, et mesterlig foredrag anbefalt av Terje Bongard.


Terje Bongard: Veldig bra. Jeg forsøker jo å holde slike foredrag, men det er svært krevende å holde hodet kaldt hele tiden. Se særlig 40.20 og 45.50. Det eneste han mangler er en politisk løsning ala RID-modellen. Vi har nå startet oversettelsen av boka vår, og håper å få den ferdig i år. Vi må ha noe mer å gå for, noe som kan erstatte vekstøkonomien.

I lommenabolaget kveler vi de mørke kreftene i handikapprinsippet, grunnlaget for all menneskeatferd, gjennom aktiv bruk av inngruppa og de gode inngruppekreftene. Mennesker trives best i inngrupper, i stammefellesskapet, og det at vi har utradert inngruppa i våre fysiske omgivelser er av de viktigste årsakene til den fremmedgjøringen det moderne mennesket kjenner på. I inngruppa søker man ikke sosioøkonomisk status gjennom prangende atferd, slik dette kommer til uttrykk i en suburban setting gjennom store McMansions, BMW i garasjen, privat hjemmekino og hytte med boblebad på fjellet. Nei, i inngruppa er det generøsitetsprinsippet som gjelder, de som bryr seg mest om fellesskapet, om allmenningen, oppnår her høyest sosial status. Det er disse kreftene som må dyrkes fram i et samfunn som har bærekraft som mål!

Inngruppedesign!

Her er det ikke McMansions og biler som gir status, men det å ha omsorg for allmenningen, å være generøs.

Klikk i bildet for en forstørrelse.

Ross Chapin er verdens fremste økososiale arkitekt, den som best forstår hvordan å sy sammen sterke småskala samfunn med identitet og trivsel. Til formålet har han utviklet et sett designnøkler som må følges, er disse svakt til stede blir inngruppefellesskapet svakere, og i verste fall kan det oppstå et lommehull hvor man utdefineres som et utgruppemonster. Da er lommehelvetet løs, en skjebne jeg ikke unner min verste fiende. Pushwagners Klaxton blir barnemat til sammenlikning.

I foredraget fra Tankeranglingsfestivalen forklarer Bongard hvordan inngruppa fungerer.


A Pattern Language” av Christopher Alexander er en av verdens mest solgte bøker om arkitektur, hvis ikke den mest solgte, og i 2017 har den 40-års jubileum. I denne anledning har jeg foreslått en ”Pattern Language”-konferanse i Hurdal. Boka beskriver hvordan alt henger sammen med alt i et nettverk av mønstre, hvor disse til sammen danner sterke og sammenvevde menneskelige økosamfunn.

Terje Bongard er en beundrer av lommenabolagene til Ross Chapin, og Chapin gjør det klart at han ikke kan uttrykke sin gjeld til Christopher Alexander.

Mens lommenabolagene popper opp i USA og småhusbevegelsen applauderes av celebriteter som Oprah Winfrey, har ikke Norge et eneste velfungerende lommenabolag å vise til. Vi er fullstendig akterutseilt, vi har forspilt oljeformuen på modernistisk ikonarkitektur og nordmenn har blitt et folkeslag av selvopptatte utgruppe-egoister. Dette kan vi nå gjøre noe med!

For øyeblikket ligger det til rette for å bygge tre lommelandsbyer på Østlandet, i kommunene Gjøvik, Østre Toten og Hurdal, som er nabokommuner i en nord-sør-akse. Realiseres disse lommelandsbyene blir de liggende som perler på ei snor, men i tre veldig ulike kommuner. Hurdal ligger i de dype skoger, Østre Toten befinner seg på landets mest fruktbare matjord, mens Gjøvik er mjøsregionens største bykommune. Dette kan bli et unikt perlekjede med tre særegne lommeperler, som vil gjøre verden stum av beundring.

Mjøspromenaden strekker seg ca tre km hver veg nord og sør for Hunnselva, men nordover ligger den stort sett på baksida av RV. 4. Sørover derimot får man god kontakt med Mjøsa, hvor den ble etablert på fyllmasser fra Fjellhallen for å komme på utsiden av flishoggeriet på Huntonstranda.

Wikimedia.

Nylig har indrefileten i Gjøvik sentrum, Huntonstranda, blitt frigjort. Her har Hunton Fiber hatt flishuggeriet sitt, og stedet har vært dominert av store flishauger. Dette skal nå flyttes i sammenheng med ny fabrikketablering. I noen år har Hunton produsert trefiberisolasjonen sin av polsk furu, men denne produksjonen flagges nå hjem til Gjøvik, hvor man skal benytte norsk gran. De lange fibrene i grana vil gi et unikt isolasjonsprodukt, hvor naturfiberens isolerende egenskaper kombineres med god varmelagringskapasitet, meget gode fuktbuffrende egenskaper, god støydemping, lagring av CO2 samt null avfallsproblemer. Det bygningsbiologiske Norge har grunn til å glede seg!

Huntonstranda er en glimrende mulighet til å etablere verdens første og største bylommelandsby, bygget opp av chapinske lommenabolag. Ross Chapin er klar på at dess mer sentralt et lommenabolag ligger, dess mindre kan lommehusene bygges uten at hyttefølelsen setter inn. Dette grunnet tilgangen til offentlige friområder, det tredje rom og andre kulturtilbud. Beliggende midt i byen med fem minutters gange til den nye skysstasjonen er det en selvfølge at bilen bannlyses fra lommelandsbyen. De som ønsker tilgang til bil får heller inngå i bilringer, som har potensial til å redusere biltettheten til en trettendedel.

Utsyn mot Hveemsåsen fra Balke kirke, hvor friluftslegenden Nils Faarlund igjen vandrer etter å ha vendt hjem fra Hemsedal til slektsgården på Toten. Min største opplevelse sommeren 2016 var å vandre en runde sammen med Faarlund etter Hveemsåsens stier.

Faarlunds klatre- og filosofivenn Arne Næss var en sterk talsmann for lommelandsbyen, og var i sine vyer overbevist om at vi i framtida ville bo i små hus rundt felles tun.

Wikimedia.

For noen år siden var det et initiativ for å etablere mindre økosamfunn på Østre Toten, men jeg fikk en følelse av at politikerne helst så at dette var noe som skulle stues vekk i bortgjemte gutuer. Det var ingen virkelig entusiasme, men fantes det noen særlinger som ønsket å bo slik var det greit så lenge de holdt seg i utkantene. Derimot var det en enorm entusiasme å spore da de i en skuff gjenfant et 1970-talls ferdigregulert exurbant "eden" på Hveemsåsen over Skreia, hvorpå ordføreren entusiastisk proklamerte at noe slikt ville de aldri fått lov til i dag.

Hadde disse menneskene lest Ross Chapins bok ville de grått av glede over at dette vidunderlige området på Skreias tak, ved de flotte turstiene på Hveemsåsen, ikke langt fra Lenaelva hvor storørreten igjen vandrer, med utsyn mot Totenåsen, Mjøsa og de fagre totenbygder, ikke var gått tapt til det suburbane. Lommelandsbyen er det som best tjener mennesket, inngruppa bærer i seg løsningen på alle de problemer menneskeheten står overfor, det er her de beste egenskapene i menneskenaturen kommer til sin rett. Alt dette er klart og tydelig beskrevet i "Det biologiske mennesket".

Å ofre dette området til destruktive og utdaterte suburbane modeller vil være en forbrytelse, men fremfor alt vil det være en tapt mulighet. Lommelandsbyen tilbyr det moderne mennesket stammesamfunnets fortrinn i fornyet form. Inngruppa er det viktigste verktøyet vi har for å rette opp igjen en skakkjørt verden, Terje Bongard har vist oss hvorfor, Ross Chapin hvordan. De som er fiender av lommelandsbyen er fiender av sivilisasjonen og våre barns framtid. Hvis du ikke tror meg, les Bongards bok!

Den gamle delen av Hurdal økolandsby har en god morfogenesisk karakter, men mangler gode tun. Den nye delen av landsbyen har et kaldt, mekanisk uttrykk, men vi får håpe tunene vil bli bedre definert, selv om det er langt igjen til kvalitetene vi finner i de chapinske lommetunene.

Skal økolandsbyen bli en suksess bør byggetrinn to og tre utformes i samsvar med designnøklene for lommenabolaget.

Wikimedia.

Heller ikke i Hurdals økolandsby ser de ut til å ha lest boka til Chapin. De er nå inne i en hektisk byggeperiode, men de tunene de har designet mangler flere av designnøklene, og de har ikke forstått verandaenes rolle som bindemiddel mellom det private og fellesrommet i hjertet. Dette er utrolig synd, og jeg anbefaler at landsbybeboerne nå kaster seg over den store lommenabolagsboka og setter den videre utbyggingen i ro til etter ”Pattern Language”-konferansen. I det minste bør tredje og siste byggetrinn av økolandsbyen bygges opp som en lommelandsby!

Det er trist å se at husene i Hurdal økolandsby ikke har spor av det viktigste designelementet for å skape gode mellommenneskelige fellesskap, hvilket er lommeverandaen.

Lommeverandaen fungerer både som lim og membran. Som lim ved at den er bindemiddelet mellom det private og fellesrommet, som membran ved at den gir en gradvis overgang mellom disse to elementene i livet.

Det er viktig at inngangen plasseres til siden, slik at det private tiltar innover i verandarommet.

Wikimedia.

Lommelandsbyen er ikke noe som skal stues vekk. Den skal være i sentrum av våre steder og vår bevissthet, vår stolthet, vårt framtidshåp. Min anbefaling er at disse tre kommunene nå går sammen og innleder et samarbeid med Ross Chapin og hans prisbelønte arkitektteam. Vi er gitt tre unike muligheter. Vi har kunnskapen vi trenger. Alt vi nå mangler er entusiasme og evnen til å tenke nytt!

Ressurser:


- Pocket Neighborhoods: Building Blocks for Resilient Communities. Pamflett av Ross Chapin som beskriver kjernekonseptene i et lommenabolag. Skriv ut og del!


- Jordreform endret landskapet. Artikkel som viser at før jordskiftereformen av 1859, inspirert av de amerikanske settlerne, var det vanlig i Norge å bo rundt fellestun.

Hos VD.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...