Saturday, 10 June 2017

Fellesvandring etter Kronborgsætergrenda

Artikkelen hos Debatt1.

Kulturvandringen etter grenda vår onsdag 31. mai 2017 ble en stor suksess, vi kunne kanskje vært flere, men innholdsmessig var den fenomenal. Så de som ikke stilte opp gikk virkelig glipp av noe.

Et lite utsnitt fra grenda.

-Wikimedia.

Vandringen begynte kl. 17:00, jeg trodde det var 18:00, men vi møtte heldigvis i god tid. Første seksjon var om livet i gamle dager her helt nederst i Kronborgsætergrenda, ved tidligere Solhaug Trevare.

Den store overraskelsen var at her var også et grendemeiere, ett av 15 på Toten, som var i drift fra 1878 til 1905. Dette lå rett på andre sida av elva, ved Olterud gård, og man kan framdeles se hvor det var.

Olterud i Skreien, Østre Toten, ca. 1920. Den lave bygningen med hvit mur midt i bildet er det gamle Skreiens meieri.

Foto: Sigurd Røisli.

Harald Holmstad, bror til min bestefar, fikk jeg vite at først drev landhandleri på Kapp, deretter ved Kvastad, som seinere ble Fossum handel, før han flyttet inn i lokaler i første etasje øverst i Solhaug trevares lokaler. I tillegg var her Olterud landhandleri, hvor min oldefar i sin tid var kjøpmann, så her var en tid tre landhandlerier. Harald ble nok etter hvert utkonkurrert og flyttet lokalene ned til Skreia, hvor Mistereggen seinere overtok disse.

Olaug, Solveig og Harald Holmstad ved landhandleriet Kvastad i Skreien.

Kilde: Hellbjørg Skullerud

Fossum ble visstnok regnet som litt av en Bør Børson i grenda, og det var han som drog i gang den omfattende produksjonen av totenkringler i de tusen hjem i Øverskreien, som han samlet inn og kjørte inn til kjøpmenn i hovedstaden. Min bestemor var en av disse kringlebakerne, og min far trodde hun kunne være oppe i 1000 kringler om dagen.

Vandringen tok til ved tidligere Solhaug trevarefabrikk nederst i Kronborgsætergrenda. Kvastad, hvor Fossum drev sin virksomhet, skimtes i bakgrunnen. Her husker jeg at jeg stjal druer, og til straff gav Fossum meg ei plate melkesjokolade. En straff det gikk an å leve med.

Dette fotografiet er benyttet i Ungarns wikipedia-artikkel for Østre Toten.

- Wikimedia.

Litt lenger opp fikk jeg vite at den mystiske Per Post og potetåkeren hans var ingen ringere enn Peder Holmstad (1843-1911), bror til min tippoldemor Marie Andersdatter Holmstad. Han bodde i en bygning oppe på Holmstad, som han donerte til Skreiens bedehus, mot at han skulle få bo i første-etasje ut livet. Han arbeidet som landpostbud, derav navnet Per Post (trolig utledet fra "sendes per post"), men om det var noe posthus i Øverskreien var det ingen som visste.

Her nederst i Grythengen ved bredden av Olterudelva hadde Per Post potetåkeren sin, å få oppklart at han var bror til min tippoldemor var riktig morsomt. På de tykke granleggene ser man at det begynner å bli noen år siden potetene vokste her. Rådyrene setter i dag stor pris på potetjordet til Peder Holmstad, da de foretrekker å kvile på den myke skogbunnen under de store granene.

-Wikimedia.

Videre fikk jeg oppklart at det er Kløvstadbekken og ikke bedehusbekken, som markerer skillet mellom Hoff og Balke kirkesogn.

I Blåveissvingen møtte oss et trist syn, da et bygdedyr hadde vært på ferde i nattens mulm og mørke og dumpet et søppellass nedover dalsida. Best å ikke vise dette her.

Blåveissvingen i fjor høst.

Fra gammelt av gikk vegen her, hvoretter den seinere ble flyttet på oversida av Blåveissvingen, for deretter å følge sitt opprinnelige løp igjen med nyvegen. Etter svingen svingte imidlertid gamlevegen opp mot Grythengen.

Til venstre i Blåveissvingen var et masseuttak, dette fikk jeg vite var et grustak fra gammelt av. Det var her i dette uttaket jeg mente at grendas nye pumpehus burde vært plassert, men Teknisk Etat vendte det døve øre til. Dette viste seg å være en stor tragedie for grenda.

-Wikimedia.

Ovenfor Blåveissvingen snakket vi litt om den første trevaren til Johan Solhaug, som ble etablert ved Olterudelva i 1907. Om det kunne ha vært ei mølle her tidligere var det ingen som hadde hørt noe om.

Ellers ble det nevnt mange plasser og navn etter vandringen oppover vegen, bl.a. at Skomakerstuggun var en husmannsplass under Kløvstad. Jeg fikk vite at Holmstad brant ned til grunnen i 1728, og at gården ikke har grunn mot elva. Holmstadengen og Grythengen er/var således nabobruk. Trist å tenke på hvordan disse fantastiske engene i dag har blomstret av, et stort tap for grenda og totenbygdene.

Grythengen høsten 2016.

-Wikimedia.

Turleder Ragnar kunne fortelle at de som guttunger hadde dampet opp et brev fra mattilsynet til deres far, som da drev bakeri, og de hadde tilføyd at mattilsynet mente det luktet grisemøkk av kringlene hans. De hadde så overlevert brevet og gjemt seg for å overvære reaksjonen. Han ble meget morsk og utbrøt: "Jeg tenkte det nok!"

Ved Kronborgsætra fortalte Inger-Marit om Borghild, som drev Kronborgsætra pensjonat, hun var den beste og mest fantastiske vertinna prest Karsten Isaksen hadde truffet under sine mange reiser i Norges land. Hun var like kort som hun var bred, og det var hun som i sin tid inviterte fylkeskommunen til Kronborgsætra, hvor hun serverte og oppvartet dem etter alle kunstens regler. De ble så fornøyde at de gav grenda ny fylkesveg.

Kronborgsætra var under Borghild og seinere Seljeflot berømt i hovedstaden for sin bevertning, og grenda var under disse unike personligheter og gourmetkokker Totens fremste turistmål. Det kunne grenda fremdeles vært i dag, hvis man hadde tatt bedre vare på de to engene.

Turleder Inger Marit ledet oss deretter helt opp til Holmstadsveen, hvor man kan se Mjøsa hele sju steder.

På Holmstadsveen husker jeg vi brukte å ha avslutninger for yngres, et tilbud på Skreiens bedehus for de yngre. Tømmerstua på bildet er nå tatt ned og flyttet som hytte til Trysil. Før denne stod et 2-etasjers våningshus her. Låven står fremdeles.

-Wikimedia.

Mens vi nøt utsikta fra Holmstadsveen berettet Inger-Marit om en gammel rettssak oppe på Hongsætra, som er neste stopp hvis man vandrer videre. Denne finnes på lokalhistorie-wikien:
“I et tingbokutdrag fra tingbok 28 for Toten sorenskriveri kan man lese at det 11. juni 1725 var rettsak på Hongsætra. Sorenskriveren var der sammen med seks domsmenn. Rettssaka dreide seg om at Jens Enge, som ifølge en bykselsseddel fra 1698 hadde sæterretten på Hongsætra, reiste sak mot Jacob Holmstad. Jacob Holmstad ble beskyldt for å ha tatt to-tre bråter og rydninger i sætermarka til Hongsætra. Dessuten skulle Holmstad ha “bortført en del møkk fra slåttvollen”. Jens Enge beskyldte også Ole Klauvstad og Tomas (Tommes) Skinstad for å sætre på Hongsætra uten å betale for seg. I den relativt omfattende vitneførselen kommer det også fram at det var strid om ei sve i grenselandet mellom utmarka til Holmstad og Hongsætra. Da saken ble tatt opp til doms på Narum 24. juli 1725 ble Jacob Holmstad frikjent, ettersom Jens Enge ikke kunne påvise grenser for Hongsætra. I saken mot Thomas Skinstad og Ole Klauvstad gikk det annerledes. Tomas ble dømt til å betale Jens Enge 12 riksdaler i erstatning for møkka han hadde solgt til Jacob Holmstad, for beite og for kostnader med saken.”
Ned igjen etter gamlevegen mot Holmstadengen. Under vandringen fikk jeg full klarhet i hvor de gamle vegene gikk.

Da vi passerte Sønsteby fortalte Helmer den yngre om at Johan Vestby i sin tid var intervjuet av Totens blad, med et stort høylass etter fjordingen sin. Han sa da at han het Johan Vestby og kjørte høy fra Østby til Sønsteby.

Helmer kunne fortelle at Mina, kona til Johan, serverte verdens beste sviskegraut for dem da de som guttunger passerte her på veg ut mot åsen.

Jeg kan selv huske at jeg fikk sitte på med Johan på sleden hans om vinteren hjem fra skolen.

-Wikimedia.

Vandringsfølget ankommer Holmstadengen, turens høydepunkt, i strålende vårvær. Dette blir nesten som dengang folk kom vandrende fra de mange grendene rundt Totenåsen, for å lytte til emissær Magnus Johansen Dahl nede på Skreiens bedehus.

Til venstre går vegen ned til Nygardseterdammen og over Olterudelva. Det var ingen som visste noe om om denne tidligere gikk over til Røise?

-Wikimedia.

Våningshuset til husmannssønnen, skomakeren, jordbrukeren og omvandrende emissær Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, av meg gitt tittelen Totenåsens apostel, hvor han vant Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Her samlet han sangskatten Pris Herren, til utsyn over de vide totenbygder. Om ham er så meget skrevet, det er kun å gjøre et lite søk.

Dette blir nok et av de siste bildene av våningshuset i Holmstadengen, da taket har fått stygg medfart i løpet av vinteren. Får vi en snørik vinter kan det falle sammen, og med det så utrolig mye historie og identitet. Men heldigvis stod det og lyste for oss og gav oss en flott avslutning på grendevandringen dette året, før det faller ned og gjenforenes med sin store mester i det hinsidige. Men hvilket herlig vårbilde over et vidunderlig sted!

På tunet var enkel bevertning med totenkringler fra nærliggende Holmstad Hjemmebakeri, som har fortsatt med kringlebakst etter at Fossum gav seg. De bakes fremdeles for hånd av lynraske kvinnehender.

-Wikimedia.

Tusen takk til kulturkontoret som arrangerte denne lille grendevandringen. Og ikke minst tusen, tusen takk til turlederne Ragnar Holmstad og Inger-Marit Østby, som gjorde den til en slik minneverdig opplevelse!

Tuesday, 30 May 2017

Gravmonument over en grendekultur

Da vi ankom Grythengen lørdag fikk vi bakoversveis, og min kone lurte på hva i all verden dette var for noe? Noe så stygt som dette pumpehuset! Men ikke nok med at det ruver langt mer enn hva jeg forestilte meg, det harmonerer heller ikke med de andre bygningene på tunet, og blir slik et evig uromoment. Eller et evig gravmonument vil jeg heller si, hvilket jeg også har sagt, da jeg vel ante hvordan det hele kom til å bli.

Gravsteinsmonument fra Helvete!

Jeg hadde håpet det kunne gått å rette på dette, men det ser ut til at løpet er kjørt. Tro hva det er som gjør at man ikke kan vri pumpehuset ca. 15 grader? Eller er det bare vrangskap? Jeg krever et meget godt svar fra sjef i Teknisk etat på dette spørsmålet. Blir det ikke plass hvis man vrir pumpehuset 15 grader, får man heller bestille et nytt, bredere pumpehus.

Min mening var at man skulle plassert pumpehuset på nedsiden av krysset, hvilket jeg gav klart uttrykk for.

Hadde man lagt pumpehuset på nedsida av krysset, ville det vært langt mindre strukturødeleggende. Min kone forstod dette med det samme. Kvinnelig intuisjon tar aldri feil!

Nedenfor følger min siste kommunikasjon med kommunen:

Hei!

Pumpehuset må plasseres slik at det blir en del av tunet på Grythengen. Det ble liggende høyere i terrenget enn jeg regnet med, slik at det synes godt oppe på tunet, og når det ikke ligger parallelt med de andre bygningene på Grythengen, særlig stabburet, brytes tunfølelsen. At pumpehuset skulle bygge opp under tunet var en forutsetning, men når det står på skrått ifht. de andre bygningene, reduseres tvert imot tunfølelsen. Tunrommet mister slik verdi og opplevelsen av positivt rom.

Løfteplankene sitter fremdeles på pumpehuset, jeg ber om at disse ikke skrus av før pumpehuset har fått rett plassering parallelt med stabburet. Man bør ta med skikkelig landmålerutstyr, slik at det blir riktig.

Det beste ville være hvis man fikk rettet opp dette til grendevandringen onsdag 31. mai kl 18:00.

Ps! Ser at jeg skrev i kontrakt at pumpehus plasseres langsetter vegen. Hva jeg burde ha skrevet er at det plasseres parallelt med stabburet. Egentlig var det dette jeg tenkte.

Mvh,
Øyvind Holmstad

Beklager dette kommer for sent. Pumpestasjonen er bygget for å stå langs vegen. - ØTK

Jeg vil på det sterkeste be dere vurdere om det ikke er mulig å legge pumpehuset parallelt med stabburet og de andre bygningene på Grythengen. Min kone reagerte voldsomt da hun så pumpehuset da vi ankom lørdag, det ruver langt mer enn vi forestilte oss, og at det ikke harmonerer med plasseringen av de andre bygningene på tunet, gjør det til et uromoment. Pumpehuset ligger parallelt med vegen nedenfor, men hadde man plassert det langsetter vegen slik den går videre oppover, ville det harmonert med bygningene på tunet.

Jeg synes virkelig synd på min far, som nå har investert såpass mye i å gjøre det fint igjen på Grythengen. Pumpehuset ble så stygt og strukturødeleggende at jeg kjenner på en sterk avsky. Det ble i sannhet som et gravmonument over en storslagen grendekultur og herr Fossemøllens øyensten.

Det er nå klart at pumpehuset skulle ligget på nedsiden av krysset, min kone foreslo dette med det samme, uten at jeg hadde nevnt det for henne. Å plassere noe slikt like ved husene oppfattet hun som fullstendig respektløst.

Selv anså jeg det som opplagt at man plasserte pumpehuset slik at det harmonerte med de andre bygningene på tunet.

Derfor vil jeg på det sterkeste be dere gå gjennom alle muligheter for å rette opp igjen denne fadesen. Dere kan gjerne forholde dere til dette på et teknisk nivå, men med min kones sterke følelsesutbrudd er jeg ikke i tvil om at man her har gjort et meget strukturødeleggende inngrep. Pumpehuset ble langt mer dominerende enn hva jeg kunne forestille meg!

Øyvind Holmstad
Fra låve til pumpehus

"Ved plasseringen av pumpehuset nedenfor den gamle brønnen vil dette framstå som et seiersmonument over den unike rurale kulturen som rådde i grenda mi. Hver dag skal jeg bli minnet om den suburbane kulturens seier over den rurale kulturen jeg høyakter, når jeg svinger opp til Grythengen."

Her hviler en særegen grendekultur, som nådde sitt høydepunkt under de rurale gigantene og husmannssønnene ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Totenåsens apostel Magnus Johansen Dahl og hans trofaste disippel ved Grythengen. Jeg, den siste fossemølling, rekker dere ikke opp til anklene. Deres kultur, den rurale, er tråkket ned i søla og overtatt av en subeksurban, amerikansk søppelkultur. De subeksurbanes drøm ble mitt mareritt. Jeg håper vår store far i Himmelen skjermer dere for hva det har blitt av grenda deres og engene deres, hvis ikke vet jeg at dere bøyer deres hoder i skam, og forstår at jeg og mine etterkommere ikke kan leve med denne skammen. Måtte dere be sammen med meg om at vår Gud sender skjøgen Servoglobus ned i Helvetets dyp og knuser ethvert bein i hennes kropp, skjelettet AKIS (avanserte konkurranse-industrielle system) som holder henne oppreist.

Hvordan er det mulig å plassere pumpehuset slik at det ikke harmonerer med de andre bygningene oppe på tunet? For meg var dette opplagt. Slik går det når en teknokrat uten følelser for stedet plotter noe ned på et papir langt bortefra. Uten respekt for stedets helhet!

WHOLENESS: THE FOUNDATION OF A LIVING NEIGHBORHOOD


Kronborgsætergrenda er nå død som et levende nabolag. Hva som kanskje var Norges fremste grendekultur er utslettet.

Toten har ingen rett til å kalle seg Totscana.

These practices are essential to creating a living neighborhood:

  • As far as possible, try to become aware, intuitively, of the deep structure on your site.
  • Act in sympathy for your own instinct about the deep structure that you can sense is there.
  • Do not play with words when it comes to judging this. Be true to the feelings you carry inside of you, and do your best to protect the earth.
  • Try your best to make a new thing which, as far as possible, reflects, respects, and honors what is there already.
Dette pumpehuset med sin plassering reflekterer, respekterer og ærer intet! Praksisene til teknokratene er en dyrking av en dødskult. Dødskulten til vår teknologisk-industrielle sivilisasjon.

Byråkratene i Østre Toten kommune er for å si det rett ut elendige PLASSMAKERE. Ved å ødelegge Grythengen som velkomstsportal for grenda til Totenåsens apostel, har de RASERT Kronborgsætergrenda til evig tid!

It is a place which brings the desire to live and to taste life, out in each person who lives there. This is not a casual comment, but a fundamental yardstick which is to be used, throughout, to measure the way each decision is made, each garden laid out, each doorway shaped with loving care by the people who live there. We mean it seriously, and we hope that you will mean it seriously, too, and will take the steps to make it happen. - Christopher Alexander

Samme sted i fjor sommer. Favorittutsikts-plassen til herr Fossemøllens sønne-sønne sønnesønns datter. Hun skulle vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten. Nå er smykket revet av henne og tråkket ned i søla.

Thursday, 25 May 2017

"Pris Herren" - kveld på Solhøy bedehus i Hurdal fredag 9. juni

http://static.wixstatic.com/media/d74e80_4401ef11def34ecb899cc52da3f5e4ac.jpg_srz_980_747_85_22_0.50_1.20_0.00_jpg_srz
Solhøy bedehus i Nord-Hurdal før det ble satt inn funkis-vinduer og bordkledd. Opprinnelig var det også skifer på taket. Man hadde virkelig grunn til å prise Herren på denne tiden.

På min vandringstur i dag kom jeg til den erkjennelse at Solhøy bedehus bør tilbakeføres til sitt opprinnelige uttrykk, for å kunne huse Museet til Totenåsens apostel, samt et pilegrimssenter for Dahlsleden.

Kommer tilbake med en artikkel om disse ideene etter kulturvandring og sangkveld.

Det blir Pris Herren - kveld på Solhøy bedehus i Hurdal fredag 9. juni kl. 19:00. Les mer om historien til bedehuset, som ble innviet av Totenåsens apostel M.J. Dahl i 1910, her.

Les mer om Pris Herren her.

Jeg tar med min oldefars Pris Herren fra 1921 og jentene mine og synger av full hals. Egentlig er jeg ikke særlig glad i å synge, men akkurat for denne sangskatten samlet av Totenåsens apostel gjør jeg et unntak. Aller mest pris på ville jeg satt hvis Knut Anders Sørum kunne kommet og dratt noen soloer. Som vi vet vokste han jo opp på bedehuset til Totenåsens apostel på Toten.

Kanskje har du et gammelt Pris Herren liggende på loftet? Ta det med til Solhøy bedehus i Hurdal, hvortil Totenåsens apostel først ankom i sin gjerning for å samle grendene rundt Totenåsen i Herren.

Husk også grendevandringen etter grenda til Totenåsens apostel onsdag 31. mai kl. 18:00!

Dahl hadde kontoret sitt bak vinduet nederst/nærmest på venstre langveggen ved våningshuset på Holmstadengen, hvor han levde mesteparten av sitt liv. Herfra hadde han et fantastisk skue utover Mjøsa, som inspirerte ham mens han samlet sangene til Pris Herren.

I dag er vi blitt et land og et folk som priser Mammon.

Dyssekilde økolandsby - en kilde til inspirasjon

Les hos Debatt1.


Nordmenns store ideal er den ensomme eneboligen i kulturlandskapet, en drøm som har rasert vårt rurale landskap, partert tusenvis av gårdsbruk inklusive begge mine slektsgårder, og utradert skillet mellom urban og rural kultur. Tilbake står en suburban søppelkultur, utklekt i hovedkvarteret til General Motors, med formål å gjøre oss alle til slaver av bilismen.

Å unnslippe det suburbane helvetet i et regelstyrt samfunn med profitt som alle tings mål og mening, kan synes like fjernt som et besøk til vår nærmeste stjerne etter solen. Under over alle undre, litt nord for København ute på halvøya Halsnæs, finnes en liten landsby hvor de har unnsluppet maskinsamfunnet og skapt noe organisk og levende. Dette er Dyssekilde økolandsby.

Økolandsbyen sett fra komposthaugen, som nærmest er å regne som en lokal versjon av Himmelbjerget.

Selv er jeg dypt skuffet over utviklingen av Norges store økolandsbyprosekt, Hurdal økolandsby, som har underlagt seg system B. Her er husene underkastet modernismens stilkrav, hvor all individualisme og skaperglede utslettes og hvor den minste detalj som kan gjøre huset litt trivelig, er en like stor synd som hva det var for bestemor å røre strikkepinnene på søndagen. Modernismen og dens arkitekter har som samfunnsoppgave å frarøve våre omgivelser all skjønnhet.

Da jeg så på bilder fra Dyssekilde før avreise syntes det meg som om mange av husene var reine egoprosjekter, og jeg stålsatte meg for å møte en utagerende og sinnsforstyrrende arkitektur. Stor var min forbløffelse da jeg ble grepet av kjærlighet ved første skritt i landsbyen. Med ett falt alle mine nevroser av mine skuldre, mine verste mareritt ble gjort til skamme, og en stiv nordmann ble uformell og slentrende like raskt som bambus vokser. Forresten var noe av det første jeg lærte her at bambus er to og en halv ganger hardere enn eik.

En uformell atmosfære.

Noe av suksessen hviler utvilsomt på at økolandsbyen er fri for tomter. Som vi vet er det suburbane menneskets høyeste leveregel hva Kunstler kaller: «Ikke fortell meg hva jeg kan gjøre med MITT land!» Intet helvete overgår eiendomsretts-helvetet, og mange nordmenn som våkner opp i Djevelens helvete vil nok tro de har kommet til himmelen.

I Dyssekilde har man løst dette glimrende ved at man har en opparbeidelsesrett rundt sine hus, men ingen eiendomsrett, hvilket i teorien betyr at naboen ubedt kan nyte morgenkaffen på din terrasse.

For en utenforstående kan denne forseggjorte hagen i husgruppa Stjernerne synes meget privat, men er i reliteten en del av fellesarealet. Synes du din nabos hage er finere enn din egen, er du i din fulle rett til å nyte morgenkaffen her.

En av fordelene ved dette systemet er at det dannes naturlige stier overalt mellom husene, slik at det blir en mengde forbindelsespunkter mellom mennesker, likesom i Venezia. Man kan videre sammenligne det med menneskets blodsystem.

Et annet unikum er at økolandsbyen er avstengt for biler og andre motoriserte kjøretøy. Mennesket er fritt vilt overalt, ikke for ulven, men for bilen. At vi ikke frykter bilen mer enn ulven skyldes kun at vi ikke har rukket å evolvere bilfrykten som følelse. Uansett, Dyssekilde er i praksis et menneskereservat hvor metalludyret bilen er bannlyst.

Syklister er det tyngste man treffer på i Skandinavias flotteste menneskereservat.

For barn er Dyssekilde et paradis. På hver eneste kvadratmeter i landsbyen er fri ferdsel og metallmonsteret lurer ikke rundt neste sving, men eventyret. Slår man og faller seg er det alltids en trøstende voksen i nærheten, som gjerne følger deg hjem til mamma. Ikke minst har man velsignelsen å være omgitt av dyr, et stort savn i mange barns liv. Høns trives mellom parsellhagene, mens de litt større dyrene, som griser og kveg, befinner seg ute i permakulturens sone fire.

Helt ytterst ute i permakulturens sone fire traff jeg på disse to muntre grisene. Tenk vilket eventyr for barn å ta seg ut hit og få oppleve disse lystige skapningene.

Dyssekilde er et levende bevis på at skal man bygge levende nabolag må brukernes kreativitet få boble fritt. Landsbyen ble bygget med at en gruppe ble dannet når denne hadde tilstrekkelig antall medlemmer, disse bestemte seg så for et tema for sin husgruppe, for å skape en viss enhet, hvoretter individets skaperevne ble sluppet fri, lik kalvene på beite om våren. Resultatet er like variert som naturen selv, og hadde man kjørt bare ett av disse husene gjennom professor Bin Jiangs nyutviklede «Beautymeter», ville det ha glødet rødt.
Selvsagt forårsaket byggeprosessen enkelte utbrente sjeler, å pusse et halmhus er ingen spøk, men jeg fikk inntrykk av at landsbyen tidlig tiltrakk seg flere svært dyktige håndverkere, som elsket å påta seg oppdrag innenfor det økologiske byggeri av andre landsbybeboere. Min vert kunne fortelle at da gardinmannen kom for å måle opp vinduene ble han stående å måpe. Vinduenes plassering varierte kun med en millimeter, han måtte måle opp igjen flere ganger for å konstatere at det var rett. Men det var det, og en slik nøyaktighet hadde han ikke opplevd i hele sin karriere. Til og med taksingelen var kuttet slik at man kom ut med nøyaktig like halvdeler på hver side av taket.

Forskjellige typer murstein utstilt hos en av landsbyens håndverkere.

Økolandsbyen er på et unikt sett en levende del av tettstedet Torup, her finnes ingen segresjon mellom landsbyen og omegn, hverken geografisk eller sosialt. Barneskolen, som var en del av landsbyen men nå er solgt til en privat friskole, har blitt meget populær. Jernbanestasjonen ligger ved økolandsbyen og huser et rikt matmarked annenhver lørdag, samt at den har blitt senter for en årlig bokfestival. Togtilbudet er utrolig velutbygd selv her i utkanten, stort sett med tog hver halvtime, og det er rimelig. Man kan nærmest sammenligne det med en full satsning på Skreiabanen, som også var en utkantbane, men som forlengst er nedlagt i billandet Norge.

Gårdsbygningene til Dyssekildegård var opprinnelig en del av økolandsbyen, og var hvor landsbybeboerne oppholdt seg under opparbeidelsen av landsbyen. Disse bygningene er nå overtatt av en friskole, og har blitt et populært alternativ også for omegnen.

Har jeg da ingenting å utsette på vidunderet Dyssekilde? Jo, forståelsen av tunfellesskapet synes fraværende, i den litteraturen jeg studerte var det ordet sosialøkologisk som gikk igjen, mens tunet ikke var nevnt. Dette kan delvis ha sammenheng med at alle husene vendte mot sør, hvilket energiøkonomisk og lysmessig er en fordel. De fleste vil gjerne ha oppholdsrom mot sydvest og soverom mot nordøst. Men det har sin pris, da det blir vanskelig å oppnå gode tun hvis ikke husene først og fremst henvender seg mot tunet. Flere av husene hadde da også en lukket bakside, og henvendte seg i minimal grad til de bakenforliggende nabohusene.

Et hus med en åpen bakside mot bakenforliggende hus, et trekk som styrker tunfølelsen.

Rundt Mjøsa bruker man å si at vil man ha kveldssol får man bo på Hamar, og vil man ha mjøsutsikt får man bo på Gjøvik. Man må derfor foreta et valg av hva som er viktigst. Ønsker man i det sosialøkologiske en hovedfokus på det sosiale, skal man prioritere tunfellesskapet, med den konsekvens at solen ikke kan være hovedfokus. For de husene med minst sol kan det være aktuelt med en egen sol-veranda. Men tunverandaen må være henvendt mot tunet, da verandaen er limet som holder tunfellesskapet sammen.

Når dette er sagt var det enkelte steder hvor man hadde tilløp til gode tun, med åpne baksider på husene. Kanskje var tunfellesskapet sterkere til stede enn hva jeg var i stand til å observere?

Vi bodde på Røjlegården, en nærliggende økologisk gård som interagerte mye med økolandsbyen. På samme vis som jeg ønsker det for Grue gård i sentrum av Bærekraftsdalen Hurdal, hvor min drøm er å kunne etablere et permakulturinstitutt i samarbeid med økolandsbyen og det planlagte bærekraftsinstituttet. Men denne drømmen synes stadig fjernere, med de ulykkene som har rammet min slektsgård, og med det modernistiske grønnvaskingsprosjektet Hurdal er i ferd med å bli. Hva er vitsen med å utpeke kulturlandskapet etter Knai til utvalgt kulturlandskap, når de som vedtar dette ikke bryr seg med at kulturbærerne til dette landskapet ikke finner den roen de trenger for å ivareta det?

Røjlegården har nærmest blitt en del av Dyssekilde økolandsby, og er hva Grue gård i Hurdal skulle ha blitt.

Dyssekilde økolandsby er av Skandinavias største og mest vellykkede økosamfunn, beliggende en snau times togtur fra den danske hovedstaden. Den beste måten å komme seg dit på er å ta danskebåten til København og så ta toget fra nærliggende Østerport Station. Man må bytte til lokaltoget ved Hillerød. Dessverre finnes ikke noe økohotell i Dyssekilde, et stort savn. Røjlegården et kvarters spasertur unna har et rom og noen teltplasser, ellers er det flere gode campingplasser i området hvis man har med bil. På hjemmesida til økolandsbyen kan man stadig finne hus til leie for kortere ferieopphold eller husbytte. Pass på å tilpasse oppholdet til den grundige omvisningen som finner sted annenhver lørdag i sommerhalvåret.

Lokaltoget "Grisen" går fra Hillerød station mot Hundested på lokalbane 920R omtrent hver halvtime uka rundt. Husk å trykke stopp for å gå av ved sjarmerende Dyssekilde station. Herfra er det 20 meter inn til paradiset. Neppe har noen økolandsby bedre offentlige kommunikasjoner.

Vår lille tur til Dyssekilde økolandsby har fått sin egen hjemmeside her.

Dyssekilde økolandsbys historie

Visit the website of our trip to Dyssekilde Ecovillage here.

This article is about the ecovillage Dyssekilde North of Copenhagen in Denmark. Dyssekilde is Denmark's largest and most successful ecovillage. The text is translated from Danish to Norwegian.

Read this article at the homepage of our trip here.

Read too:

- Images from Dyssekilde Ecovillage in Denmark

- Dyssekilde økolandsby - en kilde til inspirasjon

Før jeg avslutter med en fotosesjon er det på plass med en nøktern historie- og faktadel. Teksten er hentet fra økolandsbyens informasjonstavle og er oversatt av undertegnede.

Informasjonstavla.

Idéen

Det hele startet med en idé. Inspirert av den danske filosofen Martinus, møttes i 1982 fem menn for å realisere idéen om den vegetariske og spirituelle lille landsby. I løpet av de neste sju årene fikk de aktivert flere hundre deltakere i planleggingen, og i 1990 startet prosjektet på en mark i Torup.

Planleggingen

Boliggruppene ble raskt en organisatorisk enhet, som holdt møter og utviklet planer for hver deres del av prosjektet. Samtidig var det en sentral gruppe, som stod for den overordnede del av planleggingen. Det var debatter om dyrehold og vegetarisme, om selvforsyning og erhverv, om felleshus og verksteder og om fellesspising og økologi. En enkelt person ble fondsansatt til å koordinere, markedsføre og implementere prosjektet. Det ble dessuten bevilget støtte til eksterne rådgivere, som straks begynte å utvikle modeller for energiforsyning, spillvanns- og avfallshåndtering, bebyggelsesplaner og erhvervsutvikling.

Dyssekilde har egen vindmølle og pilerenseanlegg for avløpsvann. 3/4-deler av vannbehovet dekkes dessuten av regnvann fra takene, som føres ned i store tanker under jorden og pumpes inn i huset. Halsnæs er av de mest vindutsatte plassene i Danmark, men allikevel var ingen store vindmølleparker å se, kun noen møller her og der i kulturlandskapet.

Starten

31/12-1988 kjøpte foreningen Dyssekildegård med 7 ha landsone og 7 ha utlagt til bysone. Fra å være et språklig og grafisk prosjekt med visjoner, ideer, tegninger og debatter, forvandledes det nå til et praktisk og sosialt nybygger-eksperiment, hvor det gjaldt å oppføre Den Lille Økologiske by på marken. De første flyttet inn på gården i 1989 og i løpet av 1990 flyttet flere inn i skurvogner eller telt på marken. Av de tusener som hadde vist interesse for prosjektet og av de 80 personer, som hadde skutt inn 25.000 kr. for å være med - var der i alt 21 personer, som i 1990 kjøpte en sokkelutstykning med rett til å bygge et hus.

Nå gjaldt det først og fremst om å få godkjent lokalplanen og om å få etablert et godt forhold og et godt samarbeid med de kommende medborgere i Torup. Vi arrangerte åpent-hus møter, avholdt lørdagscafé med kaffe og hjemmebakst og innførte det årlige julemarkedet på gården. Lokalplanen ble utarbeidet og godkjent, og senere ble den kåret som Nordeuropas beste lokalplan i 1992.

Byggeriet

Så begynte vi å bygge. Ikke tale – bare bygge. Langsomt men sikkert dukket de første økohusene opp av jorden og mellom dem ble der anlagt veier og stier, etablert renseanlegg, kloakkrør og drenering.

Dette eventyraktige halmhuset er toppet med et tradisjonelt dansk sivtak. Landsbyen har egen taktekker med sivtak som spesialitet.

Der ble bygget uthus og dyrehus, dyrket korn og grønnsaker, anlagt nyttehager og koordinert fellesdyrkning. Der ble plantet trær og busker og gravd ut sjø og vannhull.

Landsbyens lille sjø.

Der ble etablert barnehage og der ble oppført vindmølle.

Leilighetsbygget Højager er for de eldre landsbybeboerne, som synes det blir for mye med hus og hage, eller simpelthen ønsker å overlate sine hus til barnefamilier for å fremme et ungt og vitalt miljø.

Højager, vårt utleiebygg, ble oppført av egne håndverkere og Under Solen AS oppstod som et sosialøkologisk aksjeselskap med 150 aksjonærer. Det er Under Solen som har oppført bygget (bak deg) med café, butikk, bakeri, kontor og klinikk. Felleshuset ble oppført i 2007 etter en 1-årig planleggingsfase. Huset kom til å inneholde spise- og festsal, kjøkken, legerom, kontor, møterom, gjesteværelser samt vaskeri med regnvann.

Vi tilbragte mye tid i den hyggelige caféen, hvor det var fritt internett. Fra tid til annen dukket det opp grupper fra hele verden, som ønsket å lære mer om dette sosialøkologiske miraklet utenfor København, bl.a. en busslast med indere.

Maten var god og forholdsvis billig til å være økologisk. Selv foretrakk jeg mørbradgryde med Herslev bryghus økologisk porter til, en frisk mørkøl full av antioksidanter. Selv om mye har blitt dyrt i Danmark for en stakkars nordmann, er fremdeles den billige ølen en trøst når det svir i lommeboka.

Felleshuset benyttes i vinterhalvåret mye til brettspillsaftener, og ellers til bursdager, bryllup, kulturkvelder, kurs med mer. Her er også kontor med skriver, kopimaskin og annet man kan spare mye penger på i fellesskap.

Strukturen

Er bredt demokratisk med et praktisk islett av funksjonell anarkisme. Medlemsmøtet er øverste instans og dermed landsbyens hjerne, mens arbeidsgruppene mere handler på egenhånd, som om de er landsbyens nødvendige organer.

De japanske gruppene som besøker landsbyen kan ikke fatte og begripe at her ikke finnes noen øverste sjef, og at det ikke ligger en sentral instans bak. Men jeg tror de kan ha rett, for karen ovenfor ser ut til å være sjefen i Dyssekilde økolandsby.

Bestyrelsen er internt koordinerende og juridisk praktisk i forhold til omverdenen. Sammen med økonomigruppen, landbruksgruppen, festgruppen, grunneiergruppen og kontorgruppen har den vært her like fra starten.

Andre senere grupper har påtatt seg ansvaret for: veier, dyrehold, frukttrær, nyttehager, utleieeiendom, felleshus- og hage, vaskerom, barnerom, jordvarme, vindmølle, lykter, urtehagen, sjøen, ordstyring og referat ved medlemsmøter, hjemmeside, nyhetsbrev, integrasjon av nye medlemmer, fellesdyrkning, skog- og lehekker, Himmelstorm, Genbrugsen, pilerenseanlegget, avfalssorteringsskuret og mange flere med tiden.

Himmelstorm-festivalen som arrangeres hver sommer har blitt svært populær, så det gjelder å være tidlig ute med påmeldingen.

På festivalområdet finnes også økolandsbyens jordvarmeanlegg, som er basert på solvarme magasinert i bakken. Ca. 70 cm nede i jorden under de soleksponerte gresslettene ligger slynger som det pumpes vann gjennom, hvoretter hver husgruppe har felles varmepumpe som trekker ut varmen fra slyngene og fordeler disse til hvert enkelt hus.

I tillegg er gresslettene i festivalområdet beitemark for dyr.

I tillegg til rensningen av avløpsvannet tilbyr pilerenseanlegget et jevnt tilsig av hurtigvoksende energiskog.

Bygningene

Husene i økolandsbyen er oppført så økologisk som mulig. Dvs. materialene er så langt mulig organiske/mineralske som leire, stein, lin, halm, strå, papir, muslingskall, tre, ubrent leirstein eller gjenbruksmaterialer som dører, vinduer, murstein, tegl og konstruksjonstre.

Rekkehusene i husrekka Bifrost, hvor det er benyttet mange forskjellige typer av økologiske materialer.

Dessuten har vi prøvd å minimere energiforbruket, dels ved å selv produsere energi i form av passiv solvarme (veksthus og energiruter), solfangere, solceller, masseovner og konveksjonsovner, vindmølle, jordvarme og regnvannsoppsamling.

Vi har gjennom tiden eksperimentert med former, materialer og innredning, og hvis du har lyst til å se husene i virkeligheten er du velkommen til å gå en tur i landsbyen. På veiene.

Teglsteinshus med innvendige vegger av fuktbuffrende, ubrent leirstein.

Hva som er under pussen vet jeg ikke, hjørnene ser ut til å være for skarpe til at det kan være et halmhus. Men vidunderlig vakkert er det uansett!

Sosialøkologi

Fra starten har det vært meningen å minimere vårt forbruk. Derfor er vi felles om en del ting. En slags andelsøkologi. Alle hus er f.eks. sokkelutstykninger slik at jorden mellom husene eies i fellesskap og administreres av hver boligsirkel. Felleshuset er gratis for våre medlemmer og benyttes såvel til fellessmåltider og møter som til private fester og høytider. Vaskeriet, som vasker på regnvann og solceller er felles og nesten gratis å bruke.

Vi har 4 - 5 bilklubber, som hver har hånd om en eller flere biler. Dessuten er der grupper omkring fellesdyrkning, dyrehold og landsbyens felles redskaper, som traktor, gressklippere, freser, kopimaskiner m.m. Endelig har vi felles avfallssortering, pilerenseanlegg, rekreasjonsområder og en gjenbruks, hvor man kan avlevere og hente brukt tøy.

Har du et plagg som ikke passer eller faller i smak kan du ta det med til Gjenbruksen, og kanskje finner du her et annet du blir fornøyd med.

Menneskene

Det var et enormt engasjement de første årene, men også utrolig mange ting og tanker, som skulle behandles og realiseres. Møtene var det stedet hvor alt ble endelig besluttet. Det var her de forskjellige synspunkter og holdninger kom til orde. Det var også her det ble klart, at et idégrunnlag kan forstås og tolkes på mange forskjellige måter.

Dette gav innimellom konfliktfylte og følelsesmessige møter. Heldigvis opptok og bandt byggeriet oss sammen i en sådan grad, at alt endte lykkelig. De første sju år på marken (og på gården) var både en hard og en spennende tid for deltagerne.


Turister og andre hørte om oss og kom forbi for å se på eksperimentet. Vi begynte å organisere rundvisninger. De kom fra hele verden. Der var barnehager og ingeniørfirmaer, foreninger og kommuner, gressrøtter og profesjonelle. De kom fra TV, radio og magasiner for å videreformidle våre erfaringer. Og spennende var det da også å se alle de eksperimentelle og økologiske byggerier - og så selvfølgelig de morsomme økologer, som gjorde tingene annerledes.


Erfaringene

Vi hadde funnet ut av, at alle tenker forskjellig, at ting kan gjøres på mange måter. Nå vet vi, at de, som utfører oppgavene, selv skal bestemme, og at medlemsmøtet er klokere enn hvem som helst i landsbyen. I denne perioden - og til nå - er det oppstått et uttall av grupper, som forvalter hvert deres område innenfor økosamfunnets utvikling. Gruppene har etterhånden oppnådd en høy grad av kompetanse til å realisere og forvalte deres arbeidsområder. En gruppe kan godt bestå av en enkelt person.

Selvforvaltningen har funnet en grammatikk, som virker - et språk som alle etterhånden forstår og aksepterer. Beslutningene treffes ved simpelt flertall, og er der uenighet, - ja så stiller folk seg som oftest tilfredse med beslutningen, selv om de har en annen mening. Fremfor alt har vi måttet treffe riktig mange beslutninger for å kunne utvikle landsbyen.

Mange beslutninger er fattet i årenes løp.

Dagliglivet

I dag - altså denne teksts dag - er vi 120 voksne og 65 barn. Den yngste er 0 og den eldste er 97. Noen har bodd her siden starten, andre har nettopp flyttet inn. I de siste sju år har økosamfunnet vært det sted i Danmark, hvor der er født flest barn. Fruktbarheten trives i de økologiske omgivelser. I dag bor her håndverkere og akademikere, faglærte og selvlærte, pensjonister og unge, og alle er vi under utdannelse. Alle er vi en del av den samme landsby og alle har vi mulighet til å delta i landsbyens tilbud. For barna er der barnehage, dagpleie, skole, lekeplass og lekerom. For de unge er der ungdomsrom (i perioder), lokale arbeidsmuligheter, fester og musikk. De voksne kan få barselspotte, kroppsterapier, foredrag og kurs, mens de eldre kan gå stavgang, møtes i 70+, gå til litteraturaftener, filmaftener, og som alle andre delta i den årlige Himmelstorm-festivalen eller i noen av landsbyens arbeids- og interessegrupper.

Fra lekeplassen.

Det økologiske vesen

Man kan forstå den Økologiske Landsby på mange måter. En av dem er på en gang gammeldags og fremmadrettet: Her er landsbyen et levende og intelligent vesen, som etter beste evne vokser opp og utfolder seg i tanke og handling. Det er et vesen på samme måte som brannvesenet, hospitalvesenet, fengselsvesenet, skolevesenet og alle de mange andre vesener, som har hjulpet oss i kampen mot uvesener, der ankom i form av ild, sykdom, tyveri og uvitenhet.

Et annet er de virksomheter, foreninger, institusjoner, land m.m., som styrer nesten alt hva der foregår i vår avdeling av kloden. Det er alltid organisasjoner som bestemmer - ikke enkeltpersoner, selv om de godt kan komme med forslag til de organisasjoner de er medlem av.

Den Økologiske Landsby representerer således et høyere bevissthetsnivå og det er nettopp derfor medlemsmøtet er klokere enn den enkelte beboer. Sett i dette perspektivet er landsbyen spennende (å bo i) så lenge den utvikler seg.

Vårblomstring i Dyssekilde.

Arbeidsplasser og aktiviteter

Skapelsen av lokale arbeidsplasser var en viktig del av vårt idégrunnlag. Institusjonene er gjennom tiden oppstått i en kombinasjon av behov, engasjement og interesse. Ildsjeler har hatt optimale muligheter i denne smeltedigel av ideer og aktiviteter.

Et lite utvalg fra landsbyens økologiske dagligvare. Foruten danske var her mange tyske økologiske produkter.

Litt utenfor landsbykjernen ligger landsbyens industriområde. I containerne til venstre oppbevarer taktekkeren takrørene sine, mens det røde bygget bakenfor er snekkerverksted.

På industriområdet finner man også dette drivhuset, hvor man bedriver dyrkning av økologisk salat for salg.

Dyssekilde på Wikipedia

Hvorfor er ikke Dyssekilde på Wikipedia? Det er her verden søker etter informasjon, og at DK ikke profilerer seg her er både underlig og frustrerende. Skjerpings! Få ut kunnskapen om Dyssekilde økolandsby både på dansk og engelsk i verdens største kunnskapsdatabase. Alle mine bilder ligger allerede til fri bruk for prosjektet hos Wikimedia.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...