Friday, 31 March 2017

Bli med til plassmaker-uka i Amsterdam høsten 2017

Før bestod verden av gode plasser, og av gode plassmakere. Skal vi ikke få gnagsår på sjelen og slites ut mentalt trenger vi dyktige plassmakere. På samme vis som man trenger gode skomakere for ikke å få gnagsår og skjelettskader. Men både de dyktige skomakere og plassmakere er vanskelig å finne i disse dager, og arkitektene synes ute av stand til å lage plasser som gagner vår vandring gjennom livet.

Man kan ikke nyte livet til fulle uten gode plasser, på samme vis som det er vanskelig å glede seg over landskapet på en vandring uten gode sko. Våre plasser tar dessverre oppmerksomheten vekk fra livet, gjennom arkitektenes fetisjer og utbyggernes likegyldighet til former tilpasset livets mange utfordringer.

Derfor trenger vi å vekke til live den gamle plassmakerkunsten, vi må få mange flere plassmakere som kjenner sitt håndverk til fingertuppene.

Ønsker du å bli en plassmaker? Eller har dere et vellykket plassmaker-prosjekt i nærmiljøet? Meld på deg og/eller ditt prosjekt til årets store plassmaker-uke i Amsterdam til høsten!

Se info her!

Brända tomten er av mine favorittplasser i Gamla stan, Stockholm

1982 - the year I was Shot of Love by Bob Dylan

The year I discovered Dylan was in 1982, my first album was Shot of Love, and I became shot of love for the best sing and songwriter ever!

Listen to Dylan in his prime, in 1982. You'll be shot of love!

A Way to Talk

By Craig Freshley.
In principle, in order for people to avoid conflict there has to be a way for them to talk. When in tension with someone else in my group, rather than talk with them directly, it is easiest to assume a superior position and take steps to prove my righteousness. It is also relatively easy to propose changes to the system in which we both operate: new rules, new policies, new ways of doing things that I think will make the tension go away. But both of these approaches create conflict and/or burden for my group.

Sometimes the barrier to direct communication is of a mechanical nature such as language or physical proximity or connection. But most often the barrier is our own fear about having a hard conversation. We don't trust ourselves to say the right things or react the right ways. We are afraid that in a one-on-one setting we will lose the battle we are trying to win.

Practical Tip: Don't view tensions as battles to be won or lost but rather as shared problems to be solved in shared ways. Before doing anything else, seek first to find a way to talk with those who are part of the problem.

If there are mechanical barriers to talking, work to fix them. In today's world, going to war because one party can't physically communicate with another is no excuse. If there are personal emotional barriers in the way, work to fix them. You are part of the problem; have a talk with yourself. Creating conflict or requiring your group to consider systemic changes because of your own emotional issues is selfish and inefficient.

And if someone else proposes a way to talk with you about a shared problem, accept the opportunity. Always talk first. Find a way.

Wednesday, 29 March 2017

Sigmund Knag om den gode plass

Opprinnelig tekst hos Arkitekturopprøret.

Stortorget, Gamla stan
Den gode plass - noen forslag:

Når jeg tenker på den gode plass, er det bildet av det tradisjonelle torg som melder seg. Det kan ta mange former. Er der noen allmenne hovedregler? Noen ideer:

(1) Plassen bør ikke være for stor og ikke for liten. Blir plassen for stor, kjenner man seg utsatt midt utpå. Den skal heller ikke være så trang at man vil bort for å få ro og luft rundt seg.

(2) Plassen må være skjermet, både visuelt og fysisk. Skjermet men ikke stengt. Det beste middel er tette husrekker omkring plassen, som ikke er så høye at de stenger, og smale tilførselsgater.

(3) Plassen bør gi ly for været. I Syden er det solen som plager, her nord er det helst regn og vind. Søylebårne overdekkede ganger rundt plassen (altså en inntrukket første-etasje) løser begge problemer. Det gir også god anledning til omtenksom detaljering og utsmykning (men det rekker lenge med lite).

(4) Hva med plassens form? De fleste plasser er rektangulære. Den formen passer lettest sammen med et vanlig gatenett. Rektangelet bør ikke være for langt (da blir det en slags gate) eller for kort. Formater som 2:3 eller 3:5 kan være gode til vanlige formål.

(5) Fotgjengeren skal ha førsterett på plassen. Der skal ikke være gjennomgangstrafikk, hverken over plassen eller langs dens kanter. Biler skal ikke hensettes der, og bil i fart bør kun tillates i begrenset grad. Jeg tror ikke et totalt bilforbud er påkrevet. Om der skjer torghandel der, må jo varekjøretøy komme til. Små formgrep er bedre enn 'innkjøring forbudt' og annen skiltjungel.

(6) Plassens midtfelt bør være fri for bygninger, beplantning, fast møblering og annet utstyr. Utstyr og trær bør ligge langs plasskanten og i hjørnene. Plassen må ikke formes slik at den låses til en slags bruk.

(7) Plassen skal være fri for påtrengende skilt, forsterket lyd og animerte informasjonstavler. Den skal gi ro til tanke og samtale, handling og betraktning. Plassens beste smykke er vakre husfasader av begrenset bredde, så øyet får stimulans og avveksling.
Punktene er utledet fra denne artikkelen av Stian Robberstad.

Tuesday, 28 March 2017

Gled deg over tomhetens fylde, taushetens tale og fargeløshetens koloritt på Skreia!

Parafrasering av en kommentar av Audun Engh hos Arkitekturopprøret:
800 innbyggere på Skreia har undertegnet et populistisk opprop for å rive dette flotte nybygget, beliggende mellom gamle Skreia stasjon og det nasjonalt viktige kulturlandskapet ved Balke. Bygningen er preget av minimalistisk design, og kledd i den trendy fargen grått. Hva er galt med det? Dette er vår tids estetikk, jfr. de fleste interiørmagasinene og D2. Nybygget er en Rema-1000 butikk tegnet av Snøhetta, og designen kan tolkes som et uttrykk for den tomheten som mange sitter igjen med etter å ha mistet sine kjære og alt de eier i boligbranner. Nå må folk slutte å være så gammeldagse. Husk det er noe som heter tomhetens fylde, taushetens tale og fargeløshetens koloritt. Disse indirekte kvalitetene er minimalismens skjulte kraft. Skreia-"folket" bør lære seg å verdsette dem, f.eks gjennom kurs i samtidsestetikk. Bare spør enhver arkitekt, med unntak i de få som henger igjen i foreldede ideer om "harmoni", "skjønnhet" og "tilpasning".

I en samtid preget av grusomme kriger trenger vi daglige påminnelser om at verden ikke er god og menneskeheten ikke lykkelig. Vi må ikke flykte inn i et trygt Disneyland av vakre bygninger og sosial elskverdghet. Verden banker på døren. Vi må ta inn over oss dens uhyrligheter. Denne bygningen er et positivt skritt på veien.
Dessverre har ikke skreiaværingene like mye "bein ti nåsån" som frøyaværingene, som denne teksten var skrevet til :-(

Endelig kan skreiaværingene nyte tomhetens fylde, taushetens tale og fargeløshetens koloritt!

Godt vi har Rema-Reitan og Snøhetta, som har gitt oss denne kilen av modernitisk heslighet slått ned mellom gamle Skreia stasjon og Balkehøgda, med innlandets mest sjarmerende middelalderkirke.

Her var for mye sjarm og skjønnhet, det er skadelig!

- Snøhetta hvitvasker big box-syndromet

Snøhetta hvitvasker big box-syndromet

Big box-syndromet er kanskje det fremste sykdomstegnet ved norske byer og tettsteder, hvor ikke minst de vekstsyke bygdebyene på Romerike har fått lide mye i kjølvannet av storflyplassen. Råholt er av de grelleste eksemplene. Som totning har jeg vært stolt av at Skreia stort sett har gått fri for dette syndromet, hvor selv det lille kjøpesenteret har respektert stedets egenart.

Økofilosof og Norges friluftslivsmaskot Nils Faarlund er meget frustrert over dette overgrepet mot sitt hjemsted, og mener det burde vært arrangert en sitt-ned-aksjon for å markere avstand.

Denne monotone, firkantede og fargeløse blikkboksen ligger mellom det unike miljøet ved gamle Skreia stasjon og det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet på Balkehøgda i bakgrunnen. Kjørt ned som en kile av arrogant modernisme mellom to kulturhistoriske identitetsbærere. Noen reagerer med å bli stive og tause, mens andre fylles av stress og raseri.

Balke kirke, mjøsregionens mest sjarmerende middelalderkirke, kan så vidt skimtes til venstre for Rema 1000's glorete skilt ved inngangspartiet.

Med dette bygget har Skreia tatt et langt skritt inn i de norske tettsteders tragedie!

Wikimedia.
Variationsrik miljö i form och färg väcker ofta nyfikenhet och skönhetsupplevelser främjar livskänsla och hälsa. Den monotona, fyrkantiga och färglösa miljön däremot gör oss stela och stumma. Den kan till och med, om den upplevs provocerande, väcka stress och ilska. - Gösta Alfvén, Ohälsosam arkitektur. En annan sida av funktionalismen, side 17
I fjor sommer la jeg merke til at de grov bak den nedlagte bensinstasjonen, men tenkte ikke mer over saken fram til Totens Blad opplyste om at Rema 1000 skal bygge en storboks der på 1300 kvadratmeter. Øyeblikkelig kastet jeg meg over tastaturet og skrev leserbrevet "Big box-syndromet" hos Oppland Arbeiderblad.

Ved kommunevalget fikk vi nytt kommunestyre med MDG på laget, og de gikk stort ut med vyer om å stake ut en ny kurs for bygda. Med dette regnet jeg med at Skreia var beskyttet for storboks-pesten.

Men Rema 1000 viste seg å være smartere enn jeg trodde. De hadde kontaktet det (dessverre) anerkjente arkitektfirmaet Snøhetta for å lage et nytt "revolusjonerende" big box-konsept, som visstnok skal friskmelde storboksen. Selvsagt er ikke dette annet enn som å legge et tykt lag sminke over et byllebefengt ansikt, men med Snøhettas signatur lar alle seg rive med. Snøhetta er jo som kjent "keiseren" av arkitektfirmaene våre, og har designet operaen, vårt nye nasjonalikon. Forrige høst ble den første av disse nye Snøhetta-kassene åpnet med brask og bram på Lillehammer, og i år var det Skreias tur.

De første blikkboks-elementene for det nye Rema 1000 - bygget på Skreia har her ankommet.

Fra Skreiagata kommer ikke lenger kulturlandskapet i bakgrunnen til sin rett.

Wikimedia.

Stjernearkitektene har ett formål, å blende folk, og jeg vil ikke dømme politikerne for hardt for at de lar seg blende. Det er menneskelig å la seg rive med av alt som glitrer, og man trenger ikke være dum for å la seg friste. Skjæra er jo som kjent også glad i det som skinner, men er allikevel den smarteste av kråkefuglene våre. Den er til og med i stand til å gjenkjenne sitt eget speilbilde.

Dessverre har ikke arkitektene av i dag som oppgave å tjene menneskene, men næringslivet, og slik har det vært siden verdensutstillingen i New York i 1939. Les mer i essayet "ARCHITECTURAL MYOPIA: DESIGNING FOR INDUSTRY, NOT PEOPLE", av Mehaffy & Salingaros.

Saltakene dominerer gatebildet i Skreia, og dette trekket er som en refleksjon av det mønsteret de mange bekkedalene ned fra Totenåsen danner, et mektig bakteppe. Tettstedet har da også tatt slagordet "Skreia - porten til Totenåsen", og ved å gå bort fra saltaket undergraver de dette karaktertrekket.

Saltakene ligger på rekke og rad etter Skreiagata, som en refleksjon av toppene mellom bekkedalene ned fra Totenåsen.

Legg merke til at byggene er rektangler og komposisjoner av rektangler, slik de fleste vakre byggverk er det.

Saltaket er en forutsetning for det psykologisk nærende vernende taket.

Wikimedia.

Fjellet Snøhetta står sentralt i vår nasjonale identitet. Arkitektfirmaet Snøhetta undergraver derimot identiteten til våre mange byer og tettsteder, og driver en hvitvasking av stedsfiendtlig arkitektur, i samarbeid med korporative selskaper som Rema 1000.

Storboksen fra Snøhetta ligger nedenfor nedlagte Skreia stasjon, endestasjon for Skreiabanen, og drar slik med seg ned kvalitetene til dette historiske miljøet.

Wikimedia.

Jeg hadde håpet at Skreia kunne blitt Vestopplands svar på tettstedet Lom, hvor de har integritet nok til å kreve at alle nye bygg skal ha en saltaksarkitektur. Dette kunne vært en god start for å finne tilbake til en egenart for Toten.

Mange har sikkert sett Anders Wahlgrens dokumentar "När Domus kom till stan". Nå har Rema 1000 kommet til Skreia, med Snøhettas signatur.



Big box-syndromets argesteste motstander er James Howard Kunstler. Han ville ikke hatt annet enn forakt til overs for Snøhetta og Rema 1000 sitt simple bedrag. Uten identitet er vi intet!

Sunday, 26 March 2017

Huset, treet og lastebilen

På underlig vis råder en enhet mellom dette flotte huset, det storslagne gardstreet og den stilige lastebilen.

"Dette er nok Ødeli. Her var det smie og smeden het Martin Ødeli.
 Det var ikke der han bodde som satt skjevt på mopeden. Det var Bernhard, bror til din oldefar. Jeg vet ikke om det var korvett heller. Lurer på om det het tempo sax den gangen?"

Bildet er tatt ved Kloppen på Toten. En klopp er et sted der elva går bred og det er lagt opp steiner man kan trå over.

-Wikimedia.

Thursday, 23 March 2017

Stabburet til tippoldefaren min

 Originalt var stabburet okergult med rød taktegl, slik som våningshuset i Holmstadengen. Det feirer 100-års jubileum i 2020.

-Flickr.

Dette er det flotte stabburet etter tippoldefaren min, en refleksjon av den vakre tida det ble bygget i. Stabburet var ofte det flotteste bygget på gården, som om man ønsket å si takk for maten. Du, kjære tippoldefar, levde i Grythengens og Kronborgsætergrendas blomstringstid. Heldig var du som ikke fikk oppleve etterkrigsgenerasjonen. De har ødelagt landet, og den sterke rurale kulturen som nådde et høydepunkt etter grenda de, er det i dag kun bitre fragmenter tilbake av.

Den suburbane kulturen til General Motors er hva som råder nå, og denne er verken fugl eller fisk, verken urban eller rural, en ikke-kultur, en vakuum-kultur. Kronborgsætergrenda har blitt omforvandlet til en innholdsløs underavdeling av Los Angeles, verken mer eller mindre.

Grythengen ligger som en inngangsportal til grenda de, og hadde arven etter deg fått leve videre ville det i sannhet vært litt av en portal. Du var en dyktig jordbruker, minst like dyktig som din gode venn Magnus J. Dahl oppe i Holmstadengen, som fikk Landbruksselskapets diplom for sitt jordbruk. Jeg tenker dere satt her på stabburstrappa titt og ofte og diskuterte livet i grenda, det siste møtet på bedehuset nederst i grenda, og kanskje sang dere noen strofer fra Pris Herren mens dere nøt den skjønne solnedgangen over Øverskreien.

Hvor gjerne jeg ville videreføre din arv, hvor gjerne jeg skulle sett det lille småbruket ditt som en storslått inngangsportal til grenda de, innhyllet i et malerisk kulturlandskap, av dyr, barn og natur. Å, som jeg ville vært den stolte bærer av herr Fossemøllens øyensten! Herr Fossemøllen, vår store forfar, men din far, som så mange totninger i dag hærstammer fra. Men de ser ut til å ha glemt sitt stolte husmannsopphav fra steinrøysa oppunder Totenåsen. Denne steinrøysa som du og de av din kultur omforvandlet til noe dere hadde all grunn til å være stolte av. Hva vi har gjort med hva dere overgav oss er noe helt annet.

Kun skyggene står tilbake, og pappaen min vil ikke at jeg skal være skyggevokterinnen av herr Fossemøllens skygge. Jeg håper at du og herr Dahl ikke ser hva det har blitt av grenda deres? Måtte vår far i himmelen skjerme dere for denne sorgen. Fordi dere ville sett hva som har gått tapt, dere så den sanne verdien av herr Fossemøllens øyensten. Det suburbane mennesket kan ikke forstå disse verdiene, men dere var rurale, av de siste rurale mennesker på Toten.

Herr Fossemøllens øyensten var ikke stor, den var unnselig og plassert i utkantene av bygdenorge. Allikevel tror jeg den hadde en langt større verdi enn hva noe moderne menneske er i stand til å forstå. Aller minst teknokratene, modernitetens voktere og håndhevere. Snart kommer de med pumpehuset sitt, rett nedenfor der brønnen var. Hvilken ironi. Her hentet de reint vann rett opp fra grunnen i generasjoner, nå skal det pumpes opp fra Mjøsas dyp. Selv ikke under den beryktede tørkesommeren av 1947 gikk brønnen tørr, mens nabogardene måtte hente vannet fra Grythengen.

Kjære tippoldefar, takk uansett for stabburet ditt! Det står fremdeles her og skinner, et vitnesbyrd om en tapt kultur og en svunnen tid. Jeg er glad fordi jeg har fått kjenne noen varme vindpust fra din storhetstid denne sommeren. Og sannelig ser det ikke ut til at det kan bli noen fossemøllingsepler i år, fra treet som fremdeles kaster sine livfulle skygger på stabburet ditt. Et seiglivet tre, som trolig herr Fossemøllen selv spiste av. Søte er de, slik din tid var det. Den siste lenken mellom meg og min tipp-tippoldefar.

Hos Debatt1.

Monday, 20 March 2017

Taklandskapet

Av Sigmund Knag.

Hvilket taklandskap! Zoom deg inn på disse malastranske takene i Wikimedia.

Et kjernepunkt i modernistisk holdning er det vi kan kalle *tak-vegringen*:

Det har vært dogme siden salig sankt Corbus skrifter på 1920-tallet at ethvert tak skal være flatt. Hovedsaken var nok den politisk-estetiske at man da markerte sin modernisme, altså man viste den rette tro. Flatt tak har dog den tenkelige økonomiske fordel at man da kan omslutte en gitt grunnflate med mindre volum, hvilket i kort perspektiv vil tiltale en enkelt tenkende utbygger: mindre materialkostnad, mindre fyringsutgifter grunnet mindre volum å varme opp. Men hovedsaken er nok at modernismens ekstreme hang til avvisning av fortiden tilsier rette linjer og rette vinkler, altså en klosseform. De praktiske og økonomiske fordeler er nok ganske illusoriske. Dessuten oppnår man lignende uttnyttingsgrad ved hjelp av et mansardtak (som om nødvendig kan innebære en horisontal takflate innenfor mansard-knekken dersom bygningen har stor dybde); dette var et velkjent grep allerede før 1900.

Illustrasjon: Salingaros

Et synlig tak er en umistelig del av et naturlig fasadeuttrykk. Et flatt tak oppleves som mangel av tak -- som et menneske uten hår og skalle, kun med et flatt lokk over pannen et sted -- som om den delen av hodet fulgte med da vedkommende tok av seg hatten.


Så er det taklandskapet. Om man ser utover byen fra et høyt sted og ser de flate takene ovenfra, så vil de fremtre ikke som tak men som loftsgulv med alt rotet fullt synlig: ventilhetter, vanntanker, mobil-master, trappegangs-oppstikk, heishus, etc. Hvorfor ikke sette alt dette inn under et tak? Taklandskapet er også viktig for byens utseende.


 - The Deep Truth of a Sheltering Roof

Friday, 17 March 2017

Londonbasaren til den jødiske familien Jaffe på Gjøvik

The London Bazaar, where the Jewish family Jaffe lived and had their business until they were deported to Auschwitz in 1942. You can find it at the street of  Sommerfeldsgate 3 in Gjøvik. They were well integrated in the local community.

Sommerfeldtsgate 3 hvor den jødiske familien Jaffe bodde og drev butikken Londonbasaren.

-Wikimedia.
Håvald Slåtten fra Gjøvik og Toten Israelforening la ned blomster ved minnetavlen og holdt en tale med utgangspunkt i Jaffe-familien fra Gjøvik.

Familien, som besto av far Samson, mor Ruth og deres tre sønner Mendel, Robert og Arnold, ble sendt til Auschwitz og endte sine dager der i 1942.

Den jødiske familien var godt integrert på Gjøvik. De bodde på Tongjordet og foreldrene drev butikken Londonbasaren. Det var en billigbutikk, som lå i Sommerfeldtsgate, der frisørsalongen Iris ligger i dag. Guttene gikk på skole i Gjøvik og hadde norske venner.

26. november 1942 ble hele Jaffe-familien sendt til Auschwitz med skipet Donau sammen med totalt 532 norske jøder; 302 menn, 188 kvinner og 42 barn. Mest sannsynlig ble hele Gjøvik-familien ført rett i gasskamrene ved ankomsten, 1. desember, sa Håvald Slåtten. - Trude G. Dale

Thursday, 16 March 2017

Leon Krier: Towards future cities

Av Audun Engh.

Klargjørende tegning fra Leon Krier. Sammenlign de tre typene byutvikling. Den øverste viser en harmonisk by, Den mellomste synliggjør overdreven fortetting, velkjent i Norge. Vi må bevege oss i retning den nederste modellen: Vekst ved etablering av nye byer i menneskelig skala. KRIER SKRIVER:
Traditional cities are about a scale that is uniquely humane because is related to our body and mind. Traditional architectural forms are shaped by humankind’s enduring use of natural building materials to adequately settle in specific climates, geographic and cultural conditions. They make part of the timeless technological heritage of humankind. They are as permanently relevant to the welfare of humans as common languages, tools, vehicles, science and techniques. To declare them as mere historical heritage and, therefore, past and dated phenomena, is not only a philosophic mistake but an ideologically motivated error calling for definitive and authoritative correction.

"Towards future cities"
Léon Krier contribution to 2016 UNESCO Global Report on Culture for Sustainable Urban Development.

Download the full text: https://drive.google.com/open…

Kjøpesenterlandet - årets uovertrufne påskegrøsser!

Her er hele teksten til Aftenpostens entusiastiske anmeldelse søndag 12.3.17. av Ronny Spaans' bok: "Kjøpesenterlandet":

EN REAL KILEVINK AV EN BOK. Av Mette Hofsødegård.

Tenk deg en lekker coffee-table bok med herlige bilder og poetiske tekster om vakre steder i Norge, boken du gir til utenlandske venner på besøk. Vreng perspektivet og se for deg skrekkeksemplene fra de stedene som er blitt stygge på grunn av hode- og hjerteløs utbygging, bilder som får leseren til å sette kaffen i vrangstrupen. 
Kjøpesenterlandet er bokversjonen av en artikkelserie Spaans har hatt i Dag og Tid, der han har skrevet om byggeprosjekter og stedsutvikling i en rekke byer og tettsteder i Norge. 33 steder, inndelt i Kysten, Innlandet og Fylkeshovudstader, får sine miniportretter.

Det handler om mer enn stygge kjøpesentre. Det dreier seg også om byplangrep og gigantiske malplasserte kulturhus. Den barske prosaiske nynorskstilen er krass og bitende. Spaans drøfter ikke, men har et klart standpunkt.

Utløser sterke følelser


De fleste leserne vil finne eksempler de kjenner godt, som utløser sterke følelser. Arendalitter vil sørge over kontrasten mellom drømmen om å gjenåpne den historiske kanalbyen, og ødeleggelsen av det unike stedet Barbu. Oslo-folk vil gjenoppleve sinnet mot Barcode og den ubegripelige avstanden til ideen om en fjordby som skulle være et europeisk foregangsområde innen bærekraftig byutvikling.

Et gjennomgående tema er hvordan utbyggingsprosjekter gang på gang ødelegger etablerte kulturmiljøer, og svekker stedenes særpreg og identitet. Men Spaans trekker også frem overraskende positive historier, for eksempel om Rakkestad som har bestemt seg for å stenge kjøpesenteret utenfor landsbyen. Og Norheimsund, som fremstilles som den stygge andungen som ble svane på grunn av streng men  kjærlighetsfull regulering. Også historien om ildsjelen Erling Okkenhaugs  engasjement for å redde Risør fra feilslått utbygging av Risholmen er en opptur. Estetiske alternativer til respektløs klossearkitektur finnes. Nennsom tilpasset regulering er mulig som alternativ til plump forenkling.

Konkrete enkelthistorier


Den fremste kvaliteten i Spaans bok er at han forteller konkret om enkelthistorier, og fyller ut med intervjuer for å forklare hvorfor det går som det går.

Mønsteret er slik: Pengeinteresser får hånd om de mest verdifulle tomtene, kommunene danser med eller er nyttige idioter, og arkitektene utgjør intet faglig korrektiv, snarere tvert imot.

Om dette ikke er en kosebok, er den umåtelig interessant med høy slukefaktor. Hvordan er det mulig at så mye ødeleggelse får finne sted innenfor lovlige rammer? Hvorfor lærer kommunene ikke av de gode eksemplene, men konkurrerer heller om å være dårligst?

Jeg savner perspektivet utover enkelthistoriene, som beskriver den norske utfordringen mer overordnet. For dette er en systemfeil som handler om lov, politikk, fag og økonomi. Den unike veksten i norsk kjøpekraft de siste 20 årene har trigget en grenseløs appetitt hos eiendomsutviklere, enten det gjelder handel, bolig – eller kultur.
Norge har blitt et land av modernistisk slum, druknet i konsum!

Det tenkes kortsiktig


Lokalpolitikerne tenker kortsiktig, og konkurrerer mot nabokommunene uten sans for det felles beste. Arkitektene lærer åpenbart kun om å utfolde seg selv i form av enkeltbygninger.

Og de mest brutale modernistene bor privat i sveitservillaer og laftet idyll. Å være en del av noe som er større enn eget tegnebrett er uinteressant.

Har ingen alarmer gått hos lovgiverne på Stortinget? Er de tatt på sengen over at oljeboomen så raskt skulle bli til stedsødeleggelse over det ganske land? Hvorfor har de ikke reagert? Jeg skulle gjerne hatt flere gode bilder og mer arbeid med  billedredaksjonen, samt enkle kartillustrasjoner.

Boken er sterk, men likevel bare en antydning av kritikken som etter hvert vil falle knusende over mye av det som har skjedd med norske steder de siste 10-årene.

Hammerfest portretteres som gjenreisningsbyen som er gjenoppbygd langt flere ganger enn etter siste krig. Det er mange steder som i årene fremover vil måtte lete etter hvordan de kan gjenskape seg etter investorenes og arkitektenes uhindrede herjinger.
DAGSREVYENS INNSLAG OM BOKEN 30. JANUAR.

FORLAGETS NETTSIDE OM BOKEN.
"Tjenlighet -- bestandighet -- skjønnhet!" Alle tre, for svingende! - Sigmund Knag
Det nye Rema 1000 - bygget på Skreia, beliggende mellom vernede Skreia stasjon og det nasjonalt verdifulle kulturlandskapet etter Balkehøgda. En kile av respektløs heslighet brutalt slått ned mellom to unike kulturmiljøer!

Relatert

Snøhetta hvitvasker big box-syndromet

Seksti år med kjøpesentret

The Ancient Taberna in a Future World

Christian Ringnes og historien om et bymord

Norske tettsteder – en nasjonal tragedie

Wednesday, 15 March 2017

Musikk i parken : Én funksjon, to tilnærminger

Av Sigmund Knag.

En musikkscene i en park. Levende musikk fremført for mennesker som nyter en fristund i det grønne. Arkitekten må løse det akustiske problem: samle og rette lyden og få den ut til publikum uten lydtap. Han må også ta hensyn til vær og temperatur, og skaffe musikerne og deres publikum praktiske forhold. Men han må dessuten føye elementene til et sluttet og kunstnerisk hele og skape den rette ramme som gir sjelen flukt og kaster glans over dagen. To forskjellige tidsaldre med hver sin løsning.

(1) Musikkscene ('bandshell') i Julia Davis Park i Boise, Idaho, U.S.A.

(2) Nyere musikkscene i parken ved Gjøvik gård.

(Takk til Øyvind Holmstad -- se lenken.)

<http://permaliv.blogspot.no/…/parkmonsteret-pa-gjvik-gard.h…>

Musikkscene ('bandshell') i Julia Davis Park i Boise, Idaho, U.S.A.

Parkmonsteret ved Gjøvik gård A. -Wikimedia.

Parkmonsteret ved Gjøvik gård B. -Wikimedia.

Den framsynte ser seg ofte bakover

Av Simen Bjørgen, direktør i Kulturminnefondet. Original artikkel her. I Dag og Tid.
Eg trur at nøkkelen til framtida er i det som er att etter fortida. - Bob Dylan

I meir enn tolv tusen år har det budd folk i det vi i dag kallar Noreg. Dei har budd her og brukt naturen rundt seg, blant anna til å skaffe seg mat og materiale. Dette har sett sine spor i landskapet og har gjeve oss eit stort mangfald av ulike kulturminne.

Vegetasjon, steingjerde, vegfar, bruer, stigar, bygningar og utmark er alle element som kan hjelpe oss til betre å forstå korleis generasjonane før oss har levd. Korleis dei har brukt og omskapt naturen til eit levande kulturlandskap.

Tenk deg om heimstaden din ikkje hadde nokon synlege og handfaste spor etter alle generasjonar menneske som har budd der før deg. Tenk deg ei reise til ein by, langs kysten, till ein fjelldal eller i ein fjord, der alle minner etter våre forgjengarar var borte. Tenk om alle spor etter menneske var nye å laga i vår tid. Det er vanskeleg å tenkje seg. Men det er eingong slik at kulturminna våre vil forsvinna fortare enn vi anar, dersom ingen ser verdien og nytta i å ta vare på den mangfaldige skatten som våre forgjengarar har gjeve oss ansvaret for å ta vare på.

Kulturminna og kulturmiljøa våre kan fortelje oss historier om korleis menneska før oss har levd og verka, korleis dei har tilpassa seg naturen. På den måten blir dei uerstattelege kjelder som vi i dag kan bruke for å tileigne oss kunnskap om fortida, men også som grunnlag for nye opplevingar. Ofte er kulturminna dei einaste kjeldene vi har som kan gje oss kunnskap om fortida.

Kvart einaste år vert forfalne kulturminne over heile landet forvandla til kontor, overnattingsplassar, serveringsstader, forretningslokale, kulturlokale, restaurerte turstigar, flytande båtar og malande møller. Bygningar vert også sett i stand for å brukast til bustadformål. Kulturminnefondet har no deltatt i 4000 istandsettingsprosjekt over heile landet. Både med økonomisk og fagleg hjelp til private eigarar av verneverdige kulturminne.

Interessa for å setja i stand kulturminna slår no alle tidligare rekordar. I år har meir enn 1200 prosjekt søkt Kulturminnefondet om økonomisk støtte. Det er 40 prosent fleire enn i 2016. Etter ein historisk vekst i den økonomiske ramma som er løyvd over Statsbudsjettet dei siste åra, kan Kulturminnefondet i år fordela 100 millionar kroner til prosjekt over heile landet.

Til alle tider har folk flytta inn og ut av landet vårt. Dette speglar seg også i kulturarven. Det har sett og set sitt preg på samfunnet, både når det gjeld språk, tradisjonar og skikkar, men også i form av fysiske spor – kulturminne.

I dagens Noreg ser vi eit langt større mangfald, både kulturelt, religiøst og verdimessig enn vi har gjort nokon gong tidlegare. Vi må skilje mellom innvandrarane som har kome til Noreg dei siste 40-50 åra og dei innvandrarane som kom for fleire hundre år sidan, og som i dag utgjer dei fem nasjonale minoritetane – jødane, kvenane, rom, romani og skogfinnane. Dei må ikkje forvekslast med samane, som har status som urfolk.

Samfunnet må ta vare på kulturminna etter alle desse gruppene, enten det dreiar seg om samane, dei nasjonale minoritetane eller dei nyare innvandringsgruppene.

Det er derfor viktig for Kulturminnefondet å samarbeide med dei enkelte gruppene slik at vi saman kan sikre deira kulturarv.

Vi må difor verdsetja dei mange private eigarane som vil ta vare på kulturminna i dette landet, dei som vil ta med seg ein del av fortida inn i framtida. I vår tid maktar vi knappast å forstå kva vi elles står i fare for å mista.
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. - Kinesisk ordtak

Tuesday, 14 March 2017

Et kulturhistorisk identitetstap

Olterudelva forbi Grythengen, eller Fossemøllen II.

Wikimedia.

I går kveld så jeg igjen på Oppfinneren med Erik Alfred Tesaker på NRK, og fylles av sorg over at Grythengen ikke er et levende elvebruk, slik som hans sted. Tesaker er i likhet med meg av den oppfatning at for å ivareta et steds kulturhistoriske rolle og verdi må dette gjøres på et retrovativt sett, hvilket betyr at man anvender gammel teknologi og kun forbedrer denne med ny teknologi der denne ikke forringer den gamle teknologiens egenart. Dette innebærer at man benytter seg av lokal, kretsløpsbasert, småskala teknologi, hvor man klart skiller by og land, på tvers av rådende modernistisk praksis, som er et ideologisk tankegods fra Le Corbusier og de tidlige modernistene, som mente at by og land skulle forenes av en enhetskultur.
By og land vil forenes; fra mitt kontor skal jeg bo 30 kilometer i én retning, under et furutre; min sekretær vil også bo 30 kilometer unna, i motsatt retning, under en annen furu. Vi skal ha hver vår bil. Vi skal slite ut dekk og tannhjul, slite ned veidekket, forbruke olje og bensin. Alt hvilket vil medføre en mengde arbeid ... nok for alle. - Le Corbusier, 1935
Min konklusjon er at husmannsplassen Grythengen i ytterkantene av bygda var av minst like stor, hvis ikke større kulturhistorisk verdi enn mange av storgardene nede i bygda. Stedet representerte to kulturtradisjoner, som endepunkt for fossemøllingsslekta og den eldgamle vannkraftsindustrien som ble utviklet ved Kvernumsstrykene i Lenaelva, og som oppstartssted for en særegen bedehuskultur som vokste fram i grendene rundt Totenåsen, i fotefarene til Totenåsens apostel M.J. Dahl.

Grythengen er en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen, og kanskje var det derfor de styrende tenkte det ikke gjorde noe om de omringet stedet, grov det i filler og overspente det med et nettverk av kraftlinjer.

Virkeligheten er at plassen var av minst like stor kulturhistorisk verdi som storgardene nede i bygda, som avslutningssted for vannkraftskulturen og fossemøllingsslekta ved Kvernumsstrykene på Skreia, og oppstartssted for den unike bedehuskulturen som knyttet sammen smågrendene oppunder og rundt Totenåsen.

Disse kulturhistoriske verdiene ønsket jeg å bringe videre gjennom retrovativ teknologi og et retrovativt levesett, i pakt med historien og de stedegne naturforholdene.

Ved å sparke beina under min rolle og livsgjerning som kulturbærer, har vår nasjon mistet en del av sin eksistensberettigelse.

Det er ikke den suburbane bunkeren som er vår sjel!

Wikimedia.

Vannkraftsindustrien i Kvernumsstrykene strekker seg i alle fall tilbake til seinmiddelalderen, men det ville ikke forundre meg om den går tilbake til vikingtida. Uansett bet jeg meg merke i et notat i Totens bygdebok om at de som hadde fallrettighetene i Kvernumsstrykene på 1600-tallet måtte skatte tilsvarende fem storgarder, noe som understreker verdien av vannkraften på den tiden. Hvor tidlig fossemøllingsslekta kom inn ved Kvernum, tidligere gården Fossemøllen, vet jeg ikke, men kanskje var vi der helt fra middelalderen av? Uansett kan det ikke være tvil om at min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble hentet fra Kvernumsstrykene for å nyttiggjøre vannkraften i Olterudelva ved gården Grythe, hvor han fikk bo på husmannsplassen Grythengen, som ved hans overtakelse ble gården Fossemøllen II.

Kvernumsstrykene ved Skreia, hvor fossemøllingsslekta holdt til.

Wikimedia.

Ruinene etter Olterudelva har slik en direkte kulturhistorisk linje tilbake til middelalderen og vannkrafts-industrien i Kvernumsstrykene, og er derfor de best bevarte elveruinene fra denne eldgamle tradisjonsoverføringen av kunnskap på Toten i dag.

Denne tradisjonen burde vært holdt i hevd ved Grythengen gjennom et levende elvebruk, ved bruk av retrovativ teknologi. Elvedammen, vannkanalene og skovlhjulet skulle vært rekonstruert. Der herr Fossemøllen drev sagverk og Johan Solhaug startet opp sin første trevare burde det vært satt i stand et lite verksted drevet av direkte vannkraft, slik Tesaker har det, og Grythengen burde fått sin kraft fra elvedammen. Alle kraftlinjene over Grythengen burde vært fjernet eller lagt helt i ytterkantene, slik at de ikke dominerte stedet og ødelegger dets karakter.

Her burde den gamle vannkraftstradisjonen på Toten gjenoppstått.

Flickr.

Even Helmer Holmstad (født 4. september 1874, død 1943), min oldefar, var av de første dahlitterne, da han ble omvendt allerede ved de husmøtene Magnus Johansen Dahl fra Spydeberg, Totenåsens apostel, holdt i finstua på Holmstad da han tok turen over åsen fra Hurdal i 1892. Dahl bosatte seg seinere ved Holmstadengen. Mellom de to småbrukerne ved de to engene etter Kronborgsætergrenda, Holmstadengen og Grythengen, var det et nært vennskap.

Grythengen var velkomstsportalen for grenda til Totenåsens apostel, og burde vært behandlet med respekt som et retrovativt småbruk og av de stedene som opprettholdt bedehuskulturen i Dahls fotefar lengst. Helt opp til 1970-tallet visste omvandrende predikanter at det var husrom for dem på Grythengen, og bestemor bakte fellesmisjonskringlene, som var fast tilbehør til kaffepausene på bedehusene rundt Totenåsen, fram til sin død. Mine døtre burde ha fått lov til å videreføre denne tradisjonen, og å servere kringler ute på tunet på Grythengen for pilegrimsvandrere etter Dahlsleden – i fotefarene til Totenåsens Apostel! Gjerne akkompagnert av Toner på tunet fra Pris Herren, sangskatt samlet av M.J. Dahl, hvis musikktradisjon Knut Anders Sørum kommer fra. Dette perlekjedet av vennesamfunn rundt Totenåsens hals, vokst fram i fotefarene til Totenåsens apostel, var unikt i Norge og kanskje også i verdenssammenheng. Min sorg over tapet av denne kulturen har jeg forsøkt å skildre i essayet “Vinduet til Totenåsens apostel“.

Kjøkkenvinduet til Totenåsens apostel.

Flickr.

Var det ikke for de subeksurbane bunkerne og industrijordbruket, ville det V/A-systemet Østre Toten kommune nå bygger vært overflødig. Den suburbane bunkeren slik vi kjenner den i dag ble utviklet som ideal av Le Corbusier og seinere markedsført av General Motors etter en ide av Edvard Bernays, PR-industriens far og nevø av Sigmund Freud. Den første av disse er til alt overmål plassert under ei Corbu-furu og troner over stedet. Her under denne furua var det jeg som skulle ha sittet og skuet utover herr Fossemøllens øyensten, velkomstportalen for grenda til Totenåsens apostel, Fossemøllen II!

Herr Fossemøllens ruindam, dette er alt hva jeg trengte for å leve lykkelig som retrovativ kulturbærer for to av Norges viktigste bygdekulturer.

Dammen kan synes unnselig, men er endepunkt for en århundrelang vannkraftstradisjon.

Wikimedia.

Ingen kunne på bedre vis videreført Grythengen som kulturhistorisk identitetsbærer enn min familie, fordi jeg er en fossemølling i blodet, og fordi jeg var av de aller siste dahlitterne på Toten. Du kan ikke kjenne på den samme tilhørigheten til et sted hvis ikke dine forfedre har vandret der. Jeg var den fødte kulturbærer, men min arv og min livsgjerning ble tatt fra meg. Dette er et stort identitetstap, ikke kun for meg, ikke kun for Toten, men for Norge som nasjonsprosjekt.
Å gløyme fortida si, er å leve som ein bekk utan kjelde, som eit tre utan rot. – Kinesisk ordtak

For videre studier

  • Oppfinneren. Tusenkunstneren Erik Alfred Tesaker og familien drømmer om å skape sitt selvforsynte retrovative paradis på et gammelt småbruk. Det handler om snurrige oppfinnelser, tradisjonshåndverk, og gjenbruk. Og det store prosjektet er å bygge et drømmetårn på toppen av låvetaket - et sted for å løfte blikket over hverdagen, og se både utover og innover.
  • Oppfinneren (1:8) - premiere! Denne artikkelen kunne vært om familien Fossemøllen ved det retrovative elvebruket Fossemøllen II oppunder Totenåsen, som levde som stolte kulturbærere av to særegne kulturtradisjoner.
  • Å «finne opp» meninga med livet. Som kulturbærer skulle jeg vært født til livsmening, her var intet å "finne opp", kun en arv å bære, en stafettpinne.
  • Erik Alfreds hjemmeside. Alfred er en god representant for oss retrovative, og det er å håpe vi vil få større respekt for framtida. Mens Tesakers bruk reiser seg som en fugl Føniks av asken, er Grythengen tapt til det subeksurbane for alltid, sammen med grenda til Totenåsens apostel.
  • Shrinking the Technosphere - Getting a Grip on Technologies that Limit our Autonomy, Self-sufficiency and Freedom, av Dmitry Orlov. (Teknosfæren har lagt seg som et klamt lokk over elvebruket Grythengen, som retrovativ får man vanskelig for å puste).
Anti-retrovasjon i teknosfæren!

Wikimedia.

Kulturvandring etter grenda til Totenåsens apostel

Les hos debatt1.


Magnus Johansen Dahl, Totenåsens apostel, sammenknyttet grendene rundt Totenåsen med sitt virke. Jeg ser på Dahl som en av vårt distrikts aller mest spennende personligheter, og synes han hittil ikke har blitt tildelt den interessen han fortjener. Derfor vil jeg foreslå en kulturvandring etter grenda hans.

Totenåsens apostel i yngre dager

Emissær Dahl bodde i Holmstadengen, den andre av de to engene etter Kronborgsætergrenda. Ved den første av engene, Grythengen, levde min oldefar, som var av de første som ble omvendt da Dahl tok turen over Totenåsen fra Hurdal i 1892. Mellom disse engene var et nært vennskap.

Holmstadengen, hvor Totenåsens apostel hadde sin base - og hvor han mottok Landbruksselskapets diplom for sitt landbruk, er i en sørgelig forfatning. Situasjonen for Grythengen er nesten like tragisk, overbelastet av tung teknologi og nymotens eneboliger, som kveler stedets kulturhistoriske egenart.

Holmstadengen, den andre av engene etter Kronborgsætergrenda

Grythengen spilte en viktig rolle for grenda til Totenåsens apostel, stedet var grendas velkomstsportal, et sted hvor omvandrende emissærer alltid var velkomne. Det var et godt samarbeid mellom Grythengen, Holmstad og Holmstadengen, disse tre brukene var kjernen for Fellesmisjonens arbeid på Toten, som Dahlitterne etter hvert valgte å kalle seg.

Grythengen, den første av engene etter grenda til Totenåsens apostel

I tillegg til å være sentralt i opparbeidelsen av Fellesmisjonen, var Grythengen også avslutningssted for en annen kulturtradisjon, vannkraftsindustrien fra Kvernumsstrykene ved Skreia. Her holdt fossemøllingsslekta til ved gården Fossemøllen, nåværende Kværnum bruk.

Min tippoldefar Herman Evensen Fossemøllen (1839-1919) ble i sin tid hentet herfra for å arbeide som husmann under gården Grythe, hvor hans oppgave var å utnytte vannkraften i Olterudelva. Ruinene etter dammen og vannkanalene herr Fossemøllen opparbeidet er tydelige minner den dag i dag.

En tid har jeg ønsket å etablere et museum for Totenåsens apostel, men tror nå dette er et prosjekt som alle kommunene rundt åsen bør gå sammen om. Derfor vil jeg konsentrere meg om å ivareta den andre delen av kulturhistorien fra Grythengen, dette er de siste minnene etter den engang så stolte fossemøllingsslekta ved Olterudelva. Etter mitt skjønn kan dette best gjøres ved en kulturhistorisk vandring etter elva for hva jeg kaller Fossemøllen II, da Fossemøllen I var ved Kværnum.

Kulturvandringen begynner ved det som var potetåkeren til Per Post, hvor man går ned fra vegen etter rådyrstien. Under de mektige granene ved Olterudelva passer det også å avslutte vandringen, hvor man kan fordøye alle inntrykkene til den liflige sildringen av elva.

Jeg har søkt Eidsiva om midler til dette prosjektet. Men for å få til denne kulturstien på beste mulige måte er jeg helt avhengig av en skjermingsvoll i overkant av skogen, da denne er altfor eksponert. Det er avgjørende at kommunen støtter opp om denne, slik at man får en god omramming om prosjektet.

Eidsiva bør støtte dette prosjektet som en kompensasjon for alle inngrepene etter elva

For egen del makter jeg kun å lage til en kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II. Men ønsker kommunens kulturavdeling å gå aktivt inn er det en mulighet å lage en utrolig spennende kulturhistorisk runde her i Øverskreien. Den delen som omfatter min parsell har jeg omtalt her:

- Kulturhistorisk vandring etter Fossemøllen II og Olterudelva

Denne kan ledes videre etter elva opp til Nygardseterdammen, fiskedammen som Totenåsens apostel opparbeidet. Dammen bør graves ut igjen og brua rekonstrueres. Videre fører vegen opp til Holmstadengen, hjemmet til husmannssønnen, emissæren, skomakeren, forfatteren og jordbrukeren M.J. Dahl, preget av et vemodig vakkert forfall. Herfra er en fantastisk utsikt!

Totenåsens apostel opparbeidet Nygardsæterdammen med rå muskelkraft, og var så langt fra en bleik emissær som det er mulig å komme. Her på brua satt han og fisket bekkeørreten til årets nypoteter. Grunnet grøftingen oppe på åsen har nå elva ustabil vannføring, slik at ørreten har gått dukken og dammen drevet igjen.

På veg ned igjen må det settes opp ei informasjonstavle for storgarden Holmstad, hvor vekkelsen på Toten startet i selveste finstua. Våningshuset er dessuten designet av storgards-arkitekten Rudolf Braathen. Han hadde i sin tid et nært samarbeid med Kloppen Trevare, som laget søyler og andre detaljer for prosjektene hans. Neppe har noen arkitekt hatt like stor innflytelse for storgardene på Toten, og våningshuset på Holmstad er ei lita perle i hans ånd.

Våningshuset på Holmstad er ei lita perle fra Rudolf Braathens hånd. Hit kom M.J. Dahl første gang da han tok turen over åsen i 1892. Foto: Inger-Marit Østby

Deretter en stopp ved Grythengen, hvor man kan informere om det gamle vegsystemet, og om det nære vennskapet mellom Dahl og min oldefar, disse to rurale kjempene som satt ved hver sin eng etter Olterudelva. Marie Holmstad, herr Fossemøllens utkårede, livnærte seg som veverske her etter vevergrenda. Derfor passer det også å ta opp denne tradisjonen her.

Ved Grythe settes opp informasjon om denne gamle storgarden som forsvant, og kanskje om Grythenholmsvarden, som jeg mistenker har navnet herfra. Samt om hvordan Grythengen og Solhaug har sitt opphav i Grythe, og at disse tre kulturgårdene burde forblitt lik en hellig treenighet i kulturlandskapet.

Mellom Grythe og Smedshammer kan man gå etter gamlevegen slik denne var. Ved siden av Smedshammer ligger Rødningsby, som gav tomt til Skreiens bedehus. Herfra går man bort til bedehuset til Totenåsens apostel, som er i en trist forfatning. I tillegg er bekkekløfta bak bedehuset fylt igjen, denne markerte at bedehuset lå i Balke sogn. Man bør informere om at mens den sang- og musikkelskende Dahl la grunnlaget for Fellesmisjonen, ble denne tradisjonen avsluttet med sangeren Knut Anders Sørum. Jeg skulle gitt mye for en billett hvor Sørum og Dahl sang duett fra Pris Herren her på Skreiens bedehus!

Hvor mye skulle jeg ikke ha gitt for å høre Dahl og Sørum synge duett her ved bedehuset til Totenåsens apostel!

Fra bedehuset til den gamle sagplassen og den tredje Solhaug trevare er vegen kort. Her er bygningsmassen i utmerket hold! På vegen passerer man også tidligere Fossum handel, som drev utstrakt byttevirksomhet av varer med grendefolket. Man betalte gjerne med egg for smør etc.

Min bestemor hadde 85 høner, hvor hun byttet til seg smør fra egg til kringlebaksten her ved Fossum handel

Til slutt går vegen opp igjen til Blåveissvingen, hvor Fossemøllen II og min kulturvandring etter elva tar til ved potetåkeren til Per Post.

Får vi til dette kan det etter hvert være mulig å koble denne kulturvandringen i Øverskreien opp mot en større pilegrimsvandring rundt Totenåsen, i Dahls fotspor:

- Dahlsleden – I fotsporene til Totenåsens apostel

Det er også mulig å knytte denne opp til Fossemøllen I og Kvernumsstrykene:

- Kulturhistorisk vandring fra Fossemøllen I til Fossemøllen II (Bevar de siste minnene etter fossemøllingsslekta!)

Fellesmisjonen drev dessuten sin forlagsvirksomhet fra Skreia stasjon.

Personlig kjenner jeg på en sorgbitterhet fordi jeg ikke fikk leve som retrovativ kulturbærer ved Grythengen:

- Et kulturhistorisk identitetstap

- Herr Fossemøllens øyensten

Men et godt plaster på såret er det hvis jeg får på plass kulturvandringen min etter Olterudelva, og med kommunens hjelp kan denne utvides til å omfatte hele grenda til Totenåsens apostel. Hvor man går oppover i dalen og ned igjen etter vegen, med et fantastisk utsyn foran seg. Derfor vil jeg snarligst foreslå et møte og at vi går sammen om denne kulturvandringen.

Hvilket vidunderlig skue!

Her ligger utrolig mye svært spennende kulturhistorie og venter på å bli løftet fram igjen i lyset. Den var i ferd med å støve ned og glemmes. Håper derfor dere vil hjelpe til med å børste støvet av den?

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik

Hvem bor i bygda?

Magasinet +KOTE spør; hvem bor i bygda? Selv bor jeg ikke i bygda, men i en meningsløs forstad av Gjøvik. Dette på tross av at jeg har arverett til to gårdsbruk, som jeg elsker. Aller mest elsker jeg herr Fossemøllens øyensten, en liten husmannsplass i steinrøysa oppunder Totenåsen. Eller mer korrekt, jeg elsker hva dette stedet og grenda det tilhørte var. Tapet av alt Grythengen var fyller mitt hjerte med en slik sorg at jeg ikke klarer å leve med henne.

Utsyn mot grenda mi. -Wikimedia

Henry Ford var bondesønn, da han startet opp bilproduksjonen var det bondesamfunnet han hadde i tankene. Han ønsket å gjøre det lettere for bøndene å frakte varene sine til byen, og ellers forskjellige ærender de måtte ha. Bøndene var imidlertid en begrenset kjøpergruppe, så hva skulle man gjøre da samlebåndene begynte å gå på tomgang?

General Motors kom med løsningen ved verdensutstillingen i New York i 1939. Istedenfor å hjelpe bøndene inn til byen, ville de nå satse på å få byfolk ut på landet. Byen ble framstilt som noe kaotisk og skittent, full av fagforeningsledere og opprørske folk. Det var ute på landet, i forstedene, hvor de normale menneskene og de gode borgere holdt til. I frisk luft, med hver sin enebolig, plen, tre frukttrær, og ikke minst hver sin privatbil!

Bilindustrien promoterte den suburbane eneboligen som det nye Eden, hvor bilen gjorde deg like fri som fuglen over prærien. Urbanisten James Howard Kunstler skildrer det nye idealet som følger:
“In America, with its superabundance of cheap land, simple property laws, social mobility, mania for profit, zest for practical invention, and Bible-drunk sense of history, the yearning to escape industrialism expressed itself as a renewed search for Eden. America reinvented that paradise, described so briefly and vaguely in the book of genesis, called it Suburbia, and put it for sale.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 37
Budskapet var at man kunne nyte det gode, sunne og frie liv på landet, samtidig som man var fri fra det gamle bondesamfunnets slit. Alt muliggjort gjennom privatbilismens grensesprengende mobilitet. Landsbygda ble solgt inn som det ultimate konsumentprodukt, noe som skulle nytes, lik en god sigarett.
“The Dream, more specifically, was a detached home on a sacred plot of earth in a rural setting, unbesmirched by the industry that made the home possible; a place where one could play at cultivating the soil without having to rely on husbandry for a livelihood; a place that was, most of all, not the city.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 101
Å frigjøres fra jordens lenker var imidlertid ikke nok for det nye suburbane mennesket, det var også påkrevd at man ble frigjort fra lenkene til hverandre. Alt skulle være individuelt, å være avhengig av noen, slik bonden var avhengig av grendefellesskapet, var å være ufri, undertrykt.
“I don’t believe automobile suburbs are an adequate replacement for cities, since the motive force behind suburbia has been the exaltation of privacy and the elimination of the public realm. Where city life optimizes the possibility of contact between people, and especially different kinds of people, the suburb strives to eliminate precisely that kind of human contact.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 189
Det er disse menneskene som i dag befolker den norske landsbygda. For dem er den suburbane bunkeren oppfyllelsen av det nye Eden på jorden. De ser seg selv som fullbyrdelsen av den gode nordmann, bærere av den sanne rurale kultur. De er de subeksurbane, hakket over de eksurbane og de suburbane. Hvor de suburbane bor i Gjøviks forsteder, de eksurbane på Kapp, og de subeksurbane, de edleste og mest høyverdige bærere av de suburbane idealer, holder til helt i ytterkantene av Toten.

Den suburbane bunkeren er det helligste gode nordmenn vet om. Å stille spørsmål ved den suburbane bunkeren som ideal, er en større helligbrøde for den jevne nordmann enn hva det er for en muslim å karikere profeten Muhammed i Mekka. Våger du dette er du en utstøtt, en falsk totning, en uren urbanist.
"Across the rural northeast, where I live, the countryside is littered with new houses. It was good farmland until recently. On every country road, every unpaved lane, every former cowpath, stand new houses, and each one is somebody’s version of the American Dream. Most are simple raised ranches based on tried-and-true formulas – plans conceived originally in the 1950s, not rethought since then, and sold ten thousand times over. 
These housing “products” represent a triumph of mass merchandising over regional building traditions, of salesmanship over civilization. You can be sure the same houses have been built along a highway strip outside Fresno, California, as at the edge of a swamp in Pahokee, Florida, and on the blizzard-blown fringes of St. Cloud, Minnesota. They might be anywhere. The places they stand are just different versions of nowhere, because these houses exist in no specific relation to anything except the road and the power cable. Electric lighting has reduced the windows to lame gestures. Tradition comes prepackaged as screw-on aluminium shutters, vinyl clapboards, perhaps a phony cupola on the roof ridge, or a plastic pediment over the door – tribute, in sad vestiges, to a lost past from which nearly all connections have been severed. There they sit on their one- or two- or half-acre parcels of land – the scruffy lawns littered with the jetsam of a consumerist religion (broken tricycles, junk cars, torn plastic wading pools) – these dwellings of a proud and sovereign people. If the ordinary house of our time seems like a joke, remember that it expresses the spirit of our age. The question, then, is: what kind of joke represents the spirit of our age? And the answer is: a joke on ourselves.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 166
Kunstlers bok er en uvurderlig kilde til å forstå den norske bygde- og grendekulturens tragiske forfall

Dessverre er Kunstlers beskrivelse av det Nord-Østre USA en perfekt beskrivelse av den norske landsbygda anno 2017. Norge, USAs femtiførste stat, mer amerikansk enn Amerika selv. Det gamle grendesamfunnet og grendekulturen er stein dødt. Det finnes ikke lenger fnugg av forskjell på grenda mi og hvilken som helst forstad av Los Angeles.
The American way of life is not up for negotiations. – George H.W. Bush
Selv har jeg en retrovativ legning. Jeg kjenner på en dragning tilbake til jordens slit, til noe så primitivt som utedoen, ja til og med den undertrykkende bedehuskulturen lengter jeg tilbake til!
It is perhaps impossible for a person living unhappily with a flush toilet to imagine a person living happily without one. – Wendell Berry
Man kan også spørre seg om det moderne mennesket er så mye lykkeligere med sine baderom til halvmillionen, enn hva mine forfedre var da de samlet seg i badehuset ved Sagelven på lørdager, for å være klare til bedehuset på søndager? Badehuset var en sosial møteplass, hvor man renset kroppen, hvoretter sjelen ble renset påfølgende søndag. I badehuset lyttet man til sine medmennesker, på bedehuset til Gud, under talerstolen til Totenåsens apostel. Ikke en geistlig, men en enkel husmannssønn, med et stort kall, å samle grendene rundt Totenåsen i Kristus.

Grendas nye pumpebrønn, like nedenfor den gamle brønnen på Grythengen, hvor to bekkeørreter svømte rundt i årtier. Denne brønnen er dyp, den går helt ned til Mjøsas dyp, til under råvannssjiktet på 200 meter. Grenda får nå servert råvann i springen hver dag, nesten like eksklusivt som å få flydd inn isen til drinkene fra Svartisen med helikopter. Hvor det moderne mennesket betjenes av sine 204 energislaver. Vi ser dem ikke i hverdagen, likesom Hadrians underjordiske slavenettverk i Tivoli.

Som retrovativ ville jeg imidlertid syntes det ville vært mer eksklusivt med reint vann fra den gamle brønnen. Men hvor godt ville bekkeørreten trivdes i grunnvannet i Øverskreien i dag? Dette som pipler fram overalt. Bare på Grythengen var tre iler.

-Wikimedia.

Nå har husmannsplassen min blitt en dumpingplass for subeksurban infrastruktur, slik at man kan leve sine komfortable liv. Jorda er fylt opp av plastrør og XPS markisolasjon, rett nedenfor der brønnen var kommer grendas pumpehus, som serverer friskt vann fra Mjøsas dyp. Nesten like eksklusivt som å få isen i drinkene flydd inn fra Svartisen. Over herr Fossemøllens ruindam i elva går høgspentkablene. Omkring tunet ligger de subeksurbane bunkerne høyt hevet og forventer at jeg skal ivareta kulturlandskapet, slik at de kan konsumere dette lik et "wallpaper" på PC-skjermen. Gjennom landskapet farer de til og fra i metallhylstrene sine, lik ubåter i vann.
"The car, of course, is the other connection to the outside world, but to be precise it connects the inhabitants to the inside of their car, not to the outside world per se. The outside world is only an element for moving through, as submarines move through water.” – James Howard Kunstler, “The Geography of Nowhere: The Rise and Decline of America’s Man-Made Landscape”, page 167
Den norske landsbygda er død. Det beste er om den dør ut. Slik at kanskje en ny, retrovativ generasjon, kan få flytte inn igjen til bygda en gang i ei fjern framtid!

Hos debatt1.

Relatert

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...