Friday 20 April 2018

Min nyfødte datter er passiv røyker

Med sjokk og vantro konstaterer jeg at kommuneansatte har større rettssikkerhet i forhold til passiv røyking enn et spedbarn. Dette på tross av at nyfødte er mange ganger mer sårbare for tobakksrøyk. Med glede kom vi hjem med verdens skjønneste datter, og de to første månedene var en sann fryd, inntil den djevelske tobakksrøyken begynte å snike seg fram gjennom sprekker og hull, lik en slange i paradis.

Herbs illustrasjon til mitt leserbrev i Oppland Arbeiderblad.

Ja, vi har fått storrøykere i blokka. Og gammel og dårlig som den er, er det ingenting som er tett eller som det skal være. Ut av kjøkkenbenken oser det tobakk. Jeg har klint sikringsskapet fullt av silikon og er i ferd med å rive ned alle lister for å tette med akrylfugemasse. Men om det hjelper er heller tvilsomt, da tobakksrøyk ser ut til å ha lignende egenskaper som åndene i Åndenes Hus, og kan gå tvers gjennom vegger og gulv.

Men skulle vi mot formodning få det tett, og byggevareforretningen har sikret årsoverskuddet på akryltettemasse, observerte jeg i dag at de tok røyken lenende ut over den franske balkongen med vårsola i fleisen. Tobakksrøyken ble så fraktet med vårbrisen rett inn til lekegrinda til vår lekende datter, hvor hun fikk leke seg med døden. Selv nattestid våkner vi av tobakkseimen og må opp å lufte, men det må de også, og hva de lufter ut lufter ut lufter vi inn.

En kommuneansatt må forlate kommunens eiendom for å ta seg en blås, for ikke å belaste de ansattes helse. Men i ei boligblokk i Gjøvik kan man røyke ned et lite nyfødt spedbarn uten at det får konsekvenser. Min lille datter er en passiv røyker. Hun har ingen rettssikkerhet. Er et lite barn ingenting verdt her i ”verdens beste land”?

Neppe en ideell start på livet!

Innlegget var på trykk som leserbrev i Oppland Arbeiderblad lørdag 2. april 2011.

Relatert:

Tuesday 20 March 2018

Forbi føydalsamfunnet


Da mennesket begynte å dyrke jorden mistet det sin frihet. Siden den gang har føydalsamfunnet vært normen. De fleste har bodd i landsbyer, underlagt en føydalherre og eldgamle tradisjoner. Byene, hvor det utviklet seg markeder, har kun vært tilfeldige blomstringer, bygd på landsbystrukturen som det grunnleggende fundament. Landsbyen er normen i jordbrukssamfunn verden over, og slik vil det alltid forbli.

Av Øyvind Holmstad, redaktør av bloggen PermaLiv
"Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter."
I dag bor over halvparten av jordens befolkning i byer, men dette vil ikke vare ved, da byene ikke lenger har landsbystrukturen som fundament, men næres av en kortvarig kunstig overflod av lett tilgjengelig energi. Byene vil snart igjen måtte vike for landsbyene, mens byene vil demonteres som råvarelagre i det post-industrielle samfunn.

Vår tid setter likhetstegn mellom markedsøkonomi og frihet. For oss betyr markedet kapitalismen, som er den rake motsetning til den markedsøkonomien som utviklet seg i Europas byer i senmiddelalderen. Denne var hva Charles Siegel kaller for klassisk liberalisme (et flott begrep som mange forsøker å tilrane seg innholdet til).

Senmiddelalderens marked var byborgernes eget marked, som de selv kontrollerte, rotfestet i byens egne tradisjoner og med lokale økonomier basert på fornybar naturkapital, som oftest korn. Denne korte epoken med en virkelig fri markedsøkonomi ble raskt erstattet av kapitalismen, en konstruksjon for å frata byborgerne deres makt og innflytelse over sitt eget marked, for å overføre dette til sentralmakten.

Det markedet vi i dag lovpriser som fritt er alt annet enn dette, og har i sine maktstrukturer langt mer til felles med føydalsamfunnet enn til markedet, men helt uten det føydale samfunns velsignelser (les mer om dette her).

Stabburet på amtmannsgården til venstre, administrasjonsbygget for Christians Amt til høyre.

-Flickr.

Den kapitalistiske markedsøkonomien presses nå fra to fronter, fra den synkende tilgangen til energi og ressurser, og fra en stadig økende sysselsetting innen tjenesteytende mellomledd. Da min far som fjerde generasjon begynte i sin fars firma bestod hele regnskapet av ei enkel grønn bok for debet og kredit, samt en penn. En person ordnet med alt av bestillinger, regnskap etc.

I dag må firmaet lønne regnskapsførere, revisor, servicepersonell for datamaskiner med mer, betale for frankeringsmaskiner, kopimaskiner etc., samt at minst en stilling benyttes til å fylle ut alskens skjemaer og prosedyrer. Dette selv om det i min fars ungdom var flere ansatte og de produserte alt mulig rart, fra sparkstøttinger til robåter.

På begynnelsen av 1800 tallet ble hele Christians Amt, dvs. dagens Oppland fylke, administrert fra amtmannsgården på Stenberg. Ved siden av amtmannen selv, Lauritz Weidemann, fikk hele fylkesadministrasjonen plass i en liten bygning omtrent på størrelse med stabburet på gården. Hvor mange byråkrater som arbeider i fylkesadministrasjonen i dag vet jeg ikke, men jeg tviler på at de får plass på noe stabbur.

Med unntak av senmiddelalderens demurrage har pengesystemene alltid hatt som hovedfunksjon å gjøre parasittiske mellomledd (som kemneren, REMA 1000, revisoren etc.) enkelt, og som et middel for å fase ut gaveøkonomiene. Det er ikke som vi har blitt innpodet til å tro at pengeøkonomien er en naturlig utvikling fra byttehandelsøkonomien. Byttehandel har tvert imot oppstått som en følge av pengeøkonomien.
”Intet eksempel på en bytteøkonomi, enkelt og greit, har noensinne vært beskrevet, langt mindre tilsynekomsten av penger ut fra denne; all tilgjengelig etnografi tyder på at noe slikt aldri har eksistert.” – David Graeber
Vår industrielle sivilisasjon går etter alle solemerker mot en slutt. Når en sivilisasjon kollapser, følges den av en urolig tid med krigsherrer, før den stabiliserer seg i føydalsamfunn fundamentert på tradisjoner, med retter og plikter.

I essayet “Dark Age America: The End of the Market Economy“, gir J.M. Greer en god innføring i hva føydalismen gikk ut på i det praktiske liv. Herpå følger utdrag:

”Det er så mye forvirring rundt ordet føydalisme at et konkret eksempel trengs. Jeg vil låne en mindre karakter fra en av min barndoms favorittbøker. La meg introdusere deg for Higg, sønn av Snell. Hans navn kunne like gjerne vært Michio, Chung-Wan, Devadatta, Hafiz, Diocles, Bel-Nasir-Apal, eller Mentu-hetep, fordi den føydalismen som utvikles i kjølvannet av samfunnets kollaps er bemerkelsesverdig lik omkring i verden og gjennom tiden, men jeg vil her holde meg til Higg.

Han var en bonde, en fri bonde, ville han fortalt deg med stolthet, og ikke en simpel undersått. Hans far døde en tid tilbake av hva folk da kalte for “alveslag”. I vår tid har vi forkortet det til slag, og han kom i den beste av sine to ulltunikaer til domssetet for den lokale baronen for å delta i en seremoni som spiller en nøkkelrolle i føydalsystemet.

Denne er en verbal kontrakt utført i nærvær av vitner: i dette tilfellet baronen, landsbypresten, et par eldre riddere som tjener baronen som rådgivere, og ei gruppe med eldre landsbyboere som husker enhver detalj av lokal sedvanelov med en verbal nøyaktighet felles for lærde analfabeter. Higg plasserer sine hender mellom baronens og repeterer det tradisjonelle løftet for lojalitet, instruert av presten; baronen svarer på likeledes formelt vis, og de to er bundet for livet i et forhold mellom den føydale og føydalherren.

Hva dette betyr i praksis er alt annet enn vagt. Som baronens mann har Higg en livslang rett til å bo i sin fars hus og benytte hans hage og grisebinge; å dyrke en viss spesifisert andel av landsbyens jord; å fø ei melkeku og dens kalv, en okse, og tolv sauer på landsbyengene; å samle, på fjorten spesifiserte helgensdager, så mye ved han kan bære på sin rygg på en tur fra skogen nord for landsbyen, men kun greiner og falne trær; å fange to dusin voksne kaniner fra boene på sin side av bekken, men strengt forbudt å fange noen nedenfor mølledammen; og, som belønning for en tjeneste hans oldefar en gang utførte for baronens oldefar ved en bjørnejakt, å ta alt som samles opp ved demningen over bekken mellom den første lyden av kirkeklokkene og kveldsklokkene på St. Æthelfriths dag hvert år.

I bytte mot disse godene, er Higg bundet til et likelydende sett av plikter. Han vil arbeide på baronens åkrer, så vel som på sine egne og hans naboers, i vår- og høstonn; hans sønn vil hjelpe til med å se etter baronens kyr og får så vel som resten av landsbyens dyr; han vil gi tiende av sin avling hvert år som støtte til landsbykirken; han vil understøtte baronen med ubetalt arbeid på åkrene eller med den store steinen de reiser ved siden av den gamle herskapsboligen, i tre uker hvert år.

Hvis baronen går til krig, samme om det er et raid på et annet baroni eller som et svar på en sammenkalling av den halvt mytiske skapningen, kongen, i den fjerntliggende byen London, vil Higg ta på seg sin lærvest og en gammel jernhjelm, ta en kraftig kniv og lauvingskniven han vanligvis benytter til å samle ved disse fjorten helgensdagene, og følge baronen på slagmarkene i opptil førti dager.

Ingen av disse godene og pliktene kan forhandles med. Alle Higgs forfedre har holdt sitt land under de samme betingelsene siden tidenes morgen. Hver eneste av hans naboer holder samme sett av føydale retter fra baronen mot tilsvarende plikter.

Higg har hørt om markeder. Et holdes årlig på St. Æthelfriths dag i kongens by Norbury, 54 kilometer borte, men han har aldri vært der og vil kanskje aldri reise så langt hjemmefra i sitt liv. Han vet også om penger, og har til og med sett en sølvpenny en gang, men vil leve hele sitt liv uten noensinne å ha kjøpt eller solgt noe for penger, eller vært engasjert i en økonomisk transaksjon bestemt av loven for tilbud og etterspørsel.

Ikke før århundrer seinere, når føydaløkonomien begynner å brytes ned og mellomledd nok en gang begynner å plassere seg mellom produsent og konsument, vil dette endres — og det er nettopp poenget, for føydale økonomier er hva som oppstår i et samfunn som har lært om farene ved mellomledd på det harde viset og begynner å bygge en økonomi hvor slikt ikke skjer.” – John Michael Greer

Ikeda Yoshinori XII, den siste føydalherre av den japanske tottoriklanen. 

Hvilken stabilitet! Nest etter all denne teknologien som følger med vår industrielle sivilisasjon, er “valgfriheten” det jeg avskyr mest. Å velge utdanning, bolig, strømleverandør, nettoperatør, mobiltelefon, bil, feriemål, jobb og partner. Med unntak av partner har jeg alltid tatt feil valg, i ethvert kryss går jeg i retning av katastrofen, og jeg er mildest talt lei av det hele.

I tillegg forteller Greer at føydalbonden hadde færre arbeidstimer og flere fridager enn den gjennomsnittlige amerikaner. Nordmenn har det riktignok godt i forhold til den jevne amerikaner, men dette vil ikke vare ved.

Dessverre tar det århundrer for føydalsamfunnet å sette seg, i mitt liv vil jeg i beste fall oppleve krigsherrenes tilbakekomst, men den stabiliteten de kan tilby er heller tvilsom. Så finnes det et stabilt alternativ til føydalsamfunnet som vi kan innføre her og nå?

Med glede kan jeg kunngjøre at dette alternativet finnes! Det heter InnGruppe-Samfunnet (IGS). I IGS er InnGruppe-Demokratiet (IGD) kjernen, hvor man føyer seg for inngruppa heller enn for føydalherren.

”Inngruppefølelsene fungerer opp til en viss størrelse, avhengig av hvor nært eller viktig formålet er. Over et visst antall forsvinner etterhvert følelsen av tilhørighet og kontroll, mistenksomhet tar mer og mer over og det oppstår muligheter til å utnytte systemet. Vi har ikke funnet noe konkret maksimalt antall gruppemedlemmer i publisert forskning.

Tallet vil sikkert avhenge av mange faktorer, men for å konkretisere modellen bruker vi her 25 medlemmer. Noen arbeidsformer kan kanskje ha større grupper, andre må ha mindre. Organisering av store samfunn kan dermed gjøres ved å bygge representativt demokrati gjennom inngrupper på flere nivåer.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 298

Selv liker jeg godt de gamle Star Wars-filmene, selv om jeg har mistet guttedrømmene om at menneskeheten noensinne skal kunne erobre verdensrommet. I filmene er et sentralt tema Kraften, opprettholder av alt liv. “May the Force be with you!” er gjerne en styrkende hilsen med på et nytt oppdrag. Denne kraften har en god og en ond side.

Vi også kan nyttiggjøre oss den gode siden av kraften.

Handikapprinsippet kan gjerne sammenlignes med denne kraften, og selv om naturen i seg selv naturligvis er verdinøytral, kan vi si at seksuell seleksjon, som virker gjennom handikapprinsippet, har en lys og en mørk side. I utgruppesammenhenger slår den mørke siden av kraften inn, og man forsøker å skaffe seg status gjennom prangende materialisme: i form av bolig, bil, mobil, merkeklær og spektakulære reiser.

Med slike destruktive og miljøfiendelige egosentriske handikappstrategier vil man tvert imot miste status i inngruppa, hvor det er samarbeidsevner, omsorg og selvoppofrelse som gir respekt.

”Mennesket er ikke evolvert for store samfunn, men for å ta vare på seg selv og inngruppa. Samarbeid, solidaritet, snillhet og raushet preger mennesker som står hverandre nær. Det har til alle tider vært evolusjonært smart å holde seg inne med dem man har felles interesser med. Limet i denne gruppetilhørigheten er inngruppefølelser. De ble selektert fram gjennom fordelene ved å satse på familie og nære venner i stammelivet i Afrika.

Inngruppefølelser er lojalitet, solidaritet, selvoppofrelse og den svulmende gleden ved å bidra og få anerkjennelse. Å være i et fellesskap innebærer livskvalitet. Å svikte noen som er nære, gir en straffende følelse som er vanskelig å bli kvitt, og er evolvert fordi samarbeid med de nærmeste lønte seg.

Solidaritet, ansvar og raushet fungerer glimrende i inngrupper hvor alle ser hverandre. Gruppa kan samtidig kontrollere gratispassasjerer og korrupsjon. Handikapprinsippets ærlige signal om å gi uten å få noe igjen bærer i seg konkrete løsninger for å bygge stabile og bærekraftige samfunn ved hjelp av inngrupper. Dette er kjernen i modellen som vi skal komme til i kapittel 6, som tar for seg hvordan store samfunn og utgrupper kan organiseres demokratisk.” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 111

Å føye seg for inngruppa heller enn for føydalherren trigger positivt evolverte følelser, da stammesamfunnet eksisterte i titusener av år før vi entret føydalsamfunnet, som kun har fulgt oss i noen få årtusener.

Føydalsamfunnet er hierarkisk og rigid, kastebundet, brutalt og urettferdig, slik et samfunn med store klasseforskjeller må være for å opprettholde stabilitet. I et inngruppesamfunn vil man oppnå den samme stabiliteten ved å spille på nedarvede straffefølelser ved å svikte inngruppa, samtidig som å ofre seg for inngruppa løser ut svulmende biologiske belønningssystemer i hjernen.

Dette er fantastisk! Vi kan slippe stresset og konkurransen som følger med utgruppesamfunn og forbruksorienterte utgruppestrategier, gjennom å bygge et inngruppesamfunn. Dette er fullt mulig. Vi har nå kunnskapen som trengs for å redde oss fra oss selv, samtidig som vi får det meget bedre ved å vende tilbake til inngruppa, som er menneskets urtilstand.

Å falle tilbake i føydalsamfunnet nok en gang blir for dumt! Men det er nettopp det vi vil gjøre hvis vi ikke snart skjerper oss og begynner å lytte til hva vår første og fremste atferdsøkolog, Terje Bongard, har å si.

Vi kan vende tilbake til inngruppa, menneskets urtilstand.

I vårt moderne samfunn har vi gjennom kapitalismen latt den mørke siden av kraften få fritt spillerom, ved å dyrke fram og legge til rette for de mest destruktive kreftene i handikapprinsippet. Hvor vår nåværende kurs leder oss er det liten tvil om.

”Biologen Jared Diamond ga i 2005 ut boka Kollaps. Hvordan samfunn går under eller overlever. Han oppsummerer hvordan urbefolkninger og kulturer som har hatt teknologisk mulighet til det, uten unntak har ekspandert over bærekraftig grense, ødelagt eget livsgrunnlag og deretter kollapset. Det finnes ingen historiske eksempler på at urbefolkninger hadde omtanke for annet enn sin egen kortsiktige vinning.

Menneskekulturer har vært begrenset av teknologiske muligheter til å tømme ressursene, ikke av sin edle holdning. Det går en tydelig grense mellom de kulturer som ble på jeger-/samlernivå, hvorav noen fremdeles finnes, og kulturer som utviklet teknologi eller ble mange nok til å endre økosystemene de selv var avhengige av. Alle de sistnevnte kulturene er borte, utenom den vi lever i nå.

Verdens kjente tidligere og nåværende kulturer er en historie om hvordan mennesker har brukt alle midler for å krige om, utnytte og utarme økosystemene de har levd i. Uavhengig av kultur har mennesket til alle tider strevd og kjempet etter mat, plass, goder og verdier som har sammenheng med de to seleksjonskreftene: Å få tak i det som er nødvendig for å sikre ernæring til barn og familie (naturlig seleksjon), og å bli en attraktiv partner (seksuell seleksjon).” – Det biologiske mennesket, av Terje Bongard og Eivin Røskaft, s. 239


Slår grafen over av Gail Tverberg til kan 2015 bli et skjebneår, innledningen til fallet av vår industrielle sivilisasjon. Denne grafen vil lede oss inn i en periode av krigsherrer og anarki, før samfunnet i løpet av de neste hundreårene stabiliserer seg i nye føydalsamfunn. Men er det en slik utvikling vi ønsker?

Hvorfor ikke gripe sjansen og etablere et inngruppesamfunn, som kan ta oss forbi føydalsamfunnet? Gjennom å nyttiggjøre oss den gode kraften i handikapprinsippet kan vi skape bærekraftige samfunn som ikke er avhengige av en vanvittig energisløsing for å opprettholde seg selv. Denne muligheten ligger enda åpen for oss, et siste mulighetsvindu vi kan gripe før vi faller tilbake i en ny mørketid, historiens første globale mørketid, bundet av føydalismens rigide lenker.

Relatert


Saturday 17 March 2018

Berre du kan byggje med kjærleik

Då Gud skapte mennesket i sitt bilete var det nett fordi han gav oss evna til å skapa, det er dette det tyder å vera skapte i Guds bilete. Eg tenkjer ikkje her fyrst og fremst på ein religiøs Gud, eg tenkjer mest på den Gud som Christopher Alexander har openberra for oss, og som du kan lesa om i denne kommentaren hos P2P-Foundation.

Skapinga av Adam, av Michelangelo Buonarroti (1475–1564)

Å skapa er å blottleggje Guds vesen, som ein stjerneport kor igjennom Guds auge stirer mot oss, ein direkteveg til Gud. Dette skjer gjennom å intensivere sentra, kva Christopher Alexander kallar for heilskapsutvidande transformasjonar, den ypparste forma for bøn. I middelalderen var dei gode på dette, kva ein kanskje kan kalle for "lovbygging", "lovmaling", "lovveving" og sjølvsagt òg lovsong. Men Gud vara meg vel, ikkje den lovsongen ein finn hjå dagens gladkristne, som er like falsk som dei moderne gudshusa deira. Det var i middelalderen vi fann ekte Gudstru, materialisert i kvar einaste stein dei kjærleg forma. I sanning den ljosaste epoken i europeisk historie.

Sunday 7 January 2018

PRI-Hurdal og Grue gård

Hurdal har tatt mål av seg til å bli Norges og Europas Sustainable Valley eller bærekraftens dal, på samme vis som Silicon Valley er høyteknologiens dal. Da Grue gård ligger sentralt i bærekraftsdalen, vil etter mitt syn dette prosjektet bli ufullendt uten at man får med denne gården på en god måte.

Min overbevisning er at bærekraftsdalen må bestå av aksen Hurdal økolandsby, Knai Greenbelt og Hurdal Urbane Landsby. Mitt håp er derfor at man vil innlede et samarbeid for å få til dette, hvor Grue gård er jokeren for suksess.

Målet er at det å entre kulturlandskapet etter Knai fra landsbygata skal oppleves som å gå gjennom klesskapet i Narnia, hvor man kommer inn i en ny og spennende verden. Hvilket er det tradisjonelle norske kulturlandskapet i all sin prakt og livskraft!

Kulturlandskapet etter Knai har nasjonal verdi. Uten at man verner om gårdstunene blir et vern av kulturlandskapet meningsløst. Gårdstunet er kilden til liv for kulturbærerne, hvoretter livskraften sildrer fra tunet ut i landskapet.


Våningshuset på Grue gård er minst fra 1873, noen mener det kan være en god del eldre. Låven er en tradisjonell bindingsverkslåve i godt hold.

Kulturlandskapet etter Knai, et utvalgt kulturlandskap, bør defineres som et Greenbelt etter kanadisk modell. Elementer som er i konflikt med kulturlandskapet og utviklingen av landbruket bør relokaliseres.

Norske landskap endrer seg fort. Mister vi en bit av vår nasjonale sjel?

Grue gård i sin storhetstid, før den suburbane forurensningen av landskapsbildet gjorde sitt inntog. Slik bør det igjen bli, våre gamle kulturgårder er historie- og identitetsbærere, og MÅ få ligge i fred i kulturlandskapet!


Norsk senter for bygdeforskning har en artikkel om grønne belter eller Greenbelt:

Små grønne flekker eller godt vern av matjord?

Noen utdrag fra artikkelen:
Suksessen til det grønne beltet skyldes at det har klart å kombinere både jordbruksverdier og miljøverdier. Sterk politisk vilje på regionnivå har ført til fokus på de positive kvalitetene i det grønne beltet, og ikke som kun en negativ begrensning, slik som jordvern og den grønne streken åpenbart oppfattes i den norske debatten.

Hovedmålet med Greenbelt er å sikre landbruk som viktigste arealbruk ved å hindre arealtap og fragmentering av dyrka mark. Videre skal det beskytte naturressurser og en rekke andre økonomiske og sosiale aktiviteter.

For planleggerne er bærekraft en viktig del av planen – også økonomisk bærekraft for landbruket. Beltet skal bidra til å styrke økonomien til bønder og lokalsamfunn, og får sterk forankring hos lokalbefolkning og besøkende gjennom aktiviteter og turmuligheter i nærmiljøet.

I vår studie, som også omfatter intervjuer med en rekke sentrale aktører innen landbruk og planlegging, ble det understreket viktigheten av beltets rolle som multifunksjonell korridor. Dette betyr at flere grupper ser verdien av det grønne beltet, noe som styrker bevaringen av arealene overfor sterke utbyggingsinteresser og andre samfunnsbehov.

Slik sett minner det om fokuset i Norge på kulturlandskap på 1990-tallet og tidlig 2000-tall, der nettopp å se på de samlede verdiene i landbrukets kulturlandskap var viktig. Det kan være på tide å trekke en slik helhetlig tilnærming til arealbruk og -vern inn igjen.
I bildet skuer man fra tunet på Grue gård innover i kulturlandskapet etter Knai mot sør-vest. Gårdstunet er kulturlandskapets hjerte, og uten et vitalt gårdstun kan heller ikke kulturlandskapet leve. Derfor er det storsamfunnets plikt å beskytte gårdstunene.

-Wikimedia.

Begrensninger for Grue gård:

A) Oppstykkingen av gården etter min bestefars bror har sterkt redusert kvaliteten av tunet. Den rurale karakteren og usjenertheten er svekket, sammen med den gode tunfølelsen. Videre har dette lagt begrensninger på utviklingen av gården, særlig ifht. driftsbygninger.

B) Våningshuset på gården er kanskje det mest støyutsatte i hele Hurdal. Her farer biler ut og inn døgnet rundt fra COOP, Knai, eldresenteret, og ellers gjennomgangstrafikk. Om sommeren tar gjerne motorsyklistene turen rundt Hurdalssjøen. I tillegg har man glassknusingen i containerne rett utenfor barnesoverommene.

C) Lysforurensning. Gatelyktene kaster lys flere titalls meter innover jordene.

Muligheter for Grue gård:

A) Gården kan bli senter for kulturlandskapet etter Knai og Europas første Greenbelt. Flyttes krysset til Knaimoen nordover kan det settes opp et informasjonssenter der glasskonteinerne står, med informasjon om Knai Greenbelt, særtrekk ved kulturlandskapet og dets historie, samt kart over vandringsleder.

B) Gården kan danne utgangspunkt for "The Permaculture Research Institute of Norway", da den trolig har landets beste beliggenhet for en slik satsning, i sentrum av bærekraftsdalen.

C) Gården kan bli en viktig leverandør av lokalprodusert, økologisk mat.

Tunet er gårdens hjerte. Ødelegger man gårdstunene ødelegger man kulturlandskapet. Nøkkelen til kulturlandskapet ligger i at man gjør gårdstunene til en kilde for inspirasjon og livsglede til de som bor der. Da kan ikke gården overskygges av støy, lys og det suburbane.

Den tradisjonelle bindingsverkslåven er i godt hold og ligger rett imot våningshuset, og danner slik et definert tun.

-Wikimedia.

Flyttingen av COOP en mulighet


Flyttingen av Samvirkelaget er en god mulighet for å integrere Grue gård i Bærekraftsdalen. Denne eiendommen må ikke romme virksomheter som kan forstyrre gården, samt at krysset mot Knaimoen må flyttes nordover og søndre innkjøring til COOP-tomta avstenges.

Etableringen av PRI-Norway


Min visjon er at Grue gård kan bli en del av The Permaculture Research Institute of Norway, eller PRI-Norway. I et tredelt samarbeide mellom Bærekraftsinstituttet, Grue gård og Hurdals økolandsby. Hvis mulig bør gården få del i noe mer jord, helst mot vann. Gården blir porten fra landsbygata inn mot kulturlandskapet.

Det er viktig at miljøgata bak gården prioriteres, i kombinasjon med gode støyskjerminger i solide, varige naturmaterialer.

Bærekraftsinstituttet og den urbane landsbyen kan ikke bygges i en modernistisk design, dette er ikke forenelig med bærekraft. Bærekraftsdalen bør i stedet designes ved bruk av bærekraftige algoritmer, hvor min venn Bin Jiang nettopp skal til med et forskningsprosjekt for utviklingen av disse typer design-algoritmer. Dette prosjektet bør Bærekraftsdalen knyttes opp mot!

Mottok i desember 2017 følgende beskjed fra professor Bin Jiang:

Hi, I just came across this site: http://meandering-through-mathematics.blogspot.com/2011/09/why-monotonous-repetition-is.html

which reminds me of our earlier conversations on the mathematical model of beauty. To keep you updated, we will soon start a new project namely ALEXANDER, for creating living structure using computer algorithms:

https://www.researchgate.net/project/ALEXANDER-Automated-generation-of-living-structure-for-biophilic-urban-design

herewith also media coverage:

http://fastighetstidningen.se/digitala-algoritmer-skapar-stader-med-skonhet/

http://www.byggnorden.se/projekt/bin-jiang-har-skapat-en-algoritm-fa-r-sta-ders-ska-nhet

Thanks and cheers.

Bin

Cafebygget ved Ramme Gaard på Hvitsten i Vestfolt er et godt forbilde for Bærekraftsinstituttet.

Arkitekt: Gaia v/Frederica Miller, 2003-2004.

-Flickr.

Mitt ønske er at Norsk permakulturforening, Hurdals økolandsby, Gaia arkitekter og Hurdal kommune kan stå sammen med meg for en realisering av disse planene.

Thursday 4 January 2018

Løsninger for pumpehuset ved Grythengen

VA-anlegget etter Kronborgsætergrenda strandet på at pumpehuset ble satt på en pidestall og plassert asymmetrisk ifht. tunet ved Grythengen. Dette er synd, da skjermingshaugene ovenfor skogen min ble en stor suksess, i tillegg til at kilden til bekken gjennom skogen har blitt tilbakeført. Var pumpehuset blitt godt plassert ville jeg vært godt i gang med å lage til kulturvandringer etter grenda nå, da man her finner kjernen i en av landets mest spennende bedehuskulturer. Bedehuskulturen representerte et høydepunkt i vårt lands historie, uvurderlig, men undervurdert.

Tidligere har jeg foreslått å gjøre om igjen pumpehuset riktig. Plasseringen var så viktig at dere burde tatt en telefon til meg for å forsikre dere om at alt var såre vel. Tross alt opererer man her i et sårbart historisk miljø. Dette er fremdeles et alternativ.

Alternativ A) Senke pumpehuset en brønnring og rette det opp, slik at det harmonerer med og underordner seg tunet på Grythengen.

Alternativ B) Kamuflere pumpehuset som noe annet enn hva det er. Her ser jeg for meg at man bygger et skall utenpå pumpehuset, som retter opp pumpehuset ifht. tunet, slik at det harmonerer med tunet.

I tillegg bør man forsøke å i størst mulig grad reflektere stabburet oppe på tunet. Foran bygger man en svalgang, slik at bygget får en tydelig rektangulær form, samtidig som man her lager til benker som grendevandrere kan sitte på.

Utenfor setter man opp ei informasjonstavle om grenda, sammen med kart over vandringsleder. Man kan også sette opp en rastebenk.

Antenna kamufleres i et klokketårn.

Alternativ C) Mitt foretrukne ønske er at pumpehuset legges ned i bakken og man bygger et museum over grenda der pumpehuset står. Selv om jeg ikke kan utføre min livsgjerning som kulturbærer av Grythengen, ønsker jeg å være en kulturformidler. Plassen er ideell for et lite museum, i krysset hvor vegen til Smedshammer møter vegen fra Sagplassen. Det var dessuten Grythengen som var grendas velkomstsportal, i tillegg til at jeg har hytta mi like ved.

Pumpebrønnen er stor og dyp, det er god plass til å legge teknologien ned under bakken. Det kan allikevel gå ei luke fra inne i museet ned i pumpebrønnen.

Andre forslag er også velkomne, så sant de kan gjøre plassen til et vakkert og interessant sted, med respekt for sine omgivelser og den historiske arv som her ligger.

Slik pumpehuset framstår i dag representerer det tre typer forurensning:

A) Visuell forurensning, ved at det er strukturnedbrytende og ikke underordner seg/respekterer sine omgivelser.

B) Lysforurensning. Lampa er et sterkt blendingspunkt og kaster lys innover i og nedover skogen. Dette ødelegger skogens mystikk når man ser mot skogen fra tunet i vinternatta, og skogsfølelsen når man oppholder seg inne i skogen.

C) Kulturforurensning, ved at pumpehuset representerer antitesen til den rurale bedehuskulturen, som nådde et høydepunkt etter denne grenda. Som kulturbærer må man praktisere retrovasjon.

Kulturkontoret har mottatt midler for et 4-årig kulturstiprogram i perioden 2018-2022. Det var i perioden 1918-1922 bedehuskulturen etter Kronborgsætergrenda sto i full blomst. Stabburet oppe på Grythengen har 100-års jubileum i 1920. Det er intet sted på Toten som i større grad fortjener å være med i dette kultursti-programmet enn nettopp denne grenda!

Selv søker jeg samarbeidspartnere for å dokumentere arven etter Totenåsens apostel, aller helst ønsker jeg å få med forfatter Øystein Morten og fotograf Pål Hermansen, som nylig har utgitt boka "Norske ødegårder". Ei fantastisk bok! Holmstadengen, hvom M.J. Dahl hadde sin base, bør dokumenteres på samme vis, som "Kapittel 10", før det faller ned. Det samme med de siste rester av bedehuskulturen som vokste fram i Dahls fotefar. Bedehuskulturen som blomstret i grendene rundt Totenåsen, og som hadde sin kjerne i denne grenda, var unik!

Dessverre har det blitt umulig for meg å arbeide videre med dette kultursti-prosjektet før fadesen med pumpehuset er rettet opp. Dette da det for meg står som et gravmonument over en storslagen grendekultur.

Inntil videre ber jeg om at jeg får skille ut et område rundt pumpehuset, da jeg, når saken finner sin løsning, ønsker å lage et informasjonssenter og hvileområde for grendevandrerne her. Aller helst med et lite grendemuseum.

Ber også om at dere slukker lyset på pumpehuset, slik at man blir kvitt denne plagsomme lysforurensningen.

Videre ber jeg om at de siste store steinene nede på vollen fjernes, dette kan jeg betale litt for. Finner ikke saken en løsning innen rimelig tid, trenger jeg denne plassen til demontering av hytta mi, for å flytte den til Oksbakken. Da jeg med dette pumpehuset ikke finner roen til å meditere over mine røtter.

Takk uansett for tynningen på Oksbaksvollen. En hel del einer og noen furuer har vokst opp på vollen de seinere årene, disse er trivselselementer. Man kan gjerne tynne enda litt mer i granskogen, og man bør kjøre over med en tung sladd for å jevne ut etter pløyingen tidlig på 1990-tallet.

Også ved Oksbakken bør settes opp ei informasjonstavle over de som levde her. Barna der hadde skolevegen sin over tunet på Holmstadengen og ned til Stange skole. Kulturvandringen etter Kronborgsætergrenda bør lede videre opp til Hongsætra og Oksbakken, med en deling ved Hongsætra over til Skjeppsjøen og den gamle kongevegen. Det bør videre lages en avstikker opp til Grythenholmsvarden, hvor der er ei fantastisk utsikt. Trolig bør det også her tynnes noe, for å få tilbake et tilsvarende utsyn som i min barndom.

Relevante fotografier for pumpehuset og området finnes hos Wikimedia Commons under kategoriene "Water supply and sanitation in Norway", "Kronborgsæterlinna", "Fellesmisjonen" og "Abandoned houses in Norway".

Mvh,
Øyvind Holmstad,
Gjøvik.

-Flickr.

Tuesday 2 January 2018

Jeg, en stolt fossemølling

"Nå må man ha fulgt dårlig med hvis man tror at brutale maktkamper og rå utstøting er noe nytt i Ap."
Ja, det er trist når slikt skjer, og nå har fossemøllingsslekta fulgt opp og utstøtt meg, hvor de alle med unntak av Israel støtter opp under Fyrsten. Men nok om det, hva som er poenget er at jeg ble kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen etter en skitur sist vinter, slik at jeg nå helt og fullt identifiserer meg med denne. Fossemøllingsslekta kan få ha fyrsteparet sitt i fred for meg!!!

Men selv om fossemøllingsslekta har sviktet meg, skal ikke jeg svikte min nye klasse. For jeg er, på tross av at jeg er erklært som trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik, en stolt fossemølling. Min ånd skal ingen klare å knekke, med mine industrigener som går tilbake til middelalderen ved Kvernumsstrykene på Skreia. Det var tross alt jeg som skulle vært slektas kulturbærer!

Mine industrigener går tilbake til middelalderen her ved Kvernumsstrykene på Skreia. Tro hva denne en gang så stolte industrislekta ville tenkt om sine etterkommere?

I løpet av disse 1000 år med industrihistorie er jeg av de fossemøllinger som har slitt hardest. For den siste delen av mitt liv er imidlertid mitt lodd å dokumentere vår historie, både etter Lenaelva og Olterudelva. Hvorfor i all verden ble ikke dette verdsatt?

Uansett bærer nok turen til Kvernumsstrykene igjen til sommeren, forhåpentligvis med nytt kamera, for å forsøke å fange mer av mine forfedres ånd her ved det som var gården Fossemøllen1. Hvor bl.a. Fossum mølle lå.

Mitt poeng er at det nytter ikke å vende tilbake til APs velferdskapitalisme fra etterkrigstida. Vi trenger en helt ny form for velferdsmodell ribbet for kapitalisme:

************

Den nordiske velferdsmodellen er det beste vår sivilisasjon har kommet opp med, men den forfaller. Byråkratiet har antatt sovjetiske dimensjoner og er i stadig større grad til for seg selv, og fungerer mer og mer som ryggdekning og skjold for maktmennesker og særinteresser. Kontroll over nasjonens ressurser og interesser utflagges til overnasjonale interesser og instanser i et akselererende tempo. Medbestemmelse over egen arbeidsplass skrumper inn. Det mest frustrerende er allikevel at hele nasjonen er giret mot profittmotivet, en absurditet i en verden hvor miljøkrisene tårner seg opp.
"En arbeidsplass i dag innebærer i praksis en fare for etterkommerne, i stedet for å bygge trygghet for framtida." – Terje Bongard
At stadig flere ikke orker å jobbe er høyst forståelig. Når man samtidig ser at det er hybrismonstre og sløsere som stikker av med eierskapet over produksjonsmidlene, slik at de kan velte seg i forbruk og miljøødeleggelse, for slik gi fingeren til oss asketer, samtidig som flertallet drømmer om å bli som dem, kjenner man at motløsheten tar overhånd.

Det er på høy tid med en velferdsstat 2.0, eller heller hva man kan kalle en velferdsallmenning 2.0, basert på kommunisme 5.0. Den nordiske velferdsmodellen har allerede løpt ut i sanden, i tillegg ble den konstruert før miljøkrisenes tid. Skal vi kunne ta fatt på miljøkrisene og føle mening med vårt arbeide, må vi få på plass InnGruppe-Demokratiet (IGD).

Samtidig må tabuet om «mistankens hermeneutikk» knuses!
"Vi er stinne av vikarierende motiver, og de er i virksomhet hele tida. Mange av dem er vi ikke klar over sjøl, fortrengning er en del av vår mentale bagasje. Og vi har diverse strategier for å hindre at de blir avdekka. En viktig strategi å er å bli blodig fornærma. En annen er å bli «djupt såra». Og det finnes mange flere." – Trond Andresen
Det er 100 år siden revolusjonen, men vi kan i ettertid slå fast at den nordiske velferdsmodellen var en større suksess. Formelen den bygget på er imidlertid ikke lenger gyldig: kapitalisme+vekst=demokrati

Allikevel har vi i Norden et spesielt ansvar for verden for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå.

- Vårt ansvar for å ta velferdsmodellen opp til neste nivå

************

- Det sosiale grunnlaget for høyre- og venstreglobalismen

Takk, takk og tusen takk fordi du republiserte denne artikkelen! I løpet av tiden som har gått har jeg blitt erklært trumpist, hatist og kvitt arbeiderklassesøppel fra industribyen Gjøvik. Jeg har videre blitt kastet ned fra borgerklassen til arbeiderklassen, da jeg ble frarøvet min bedrift etter en skitur sist vinter. Ja, jeg fikk med egenkapitalen min, men mistet min sosioøkonomiske plattform, noe jeg absolutt ikke ønsket!

Ser i ettertid at både de andre aksjonærene og slekta, revisjonsselskapet BedeHo og banksjefen hos Nordeania, nok mente jeg begynte å få litt vel mange farger i min josefianske kappe, og at dette var farger som ikke ble satt like stor pris på av alle. Med mitt hat til globalismen, konsumerismen, kapitalismen, og ikke minst det suburbane og kjøpesenterlandet Norge. Jeg begynte å påpeke at bedehuslandet til mine forfedre faktisk var langt overlegent vårt nye kjøpesenterland. På toppen av det hele støttet jeg Steigan.no.

Vel, det koster å svømme motstrøms. Denne artikkelen har minnet meg om hvor viktig min gjerning er, og gitt meg fornyet selvtillit og energi. Ikke la oss stoppe, globalismen må dø og erstattes med det bongardske InnGruppe-Demokrati!

Som fossemølling er jeg, lik fossekallen, ikke redd for å svømme motstrøms. Ekte fossemøllinger trives best vendt mot strømmen!
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...